Foldalsk Sørgespil

I invitasjonen til Foldalsk Sørgespil stod det bl.a. følgende:

"I Sørgespilet see vi Menneskets Frihed i Villen og Handlen i en Kamp mod Verdensstyrelsens Nødvendighed (Skjebnen), hvori det før opgiver Tilværelsen end denne sin sjelelige Frihed […] skuespillenes emner må være ‘menneskelige […] da blive de først skikkede for Tragedien […] Det Vidunderlige, saasom Aandeværdenen, kan være af stor Virkning i Sørgespillet. Ligeledes stundom Vanviddet, naar dette er motiveret’.

(Wergeland IV.5:403)

Med Wergelands ord i mente, omfavner jeg i mitt sørgespill også det u-menneskelige, det grusomme, og komedien. Og jeg avskriver regelen om at et eventuelt vannvidd må være motiveret. Umotivert vannvidd er for meg vel så kunstnerisk interessant.

Inspirasjonen til å arrangere en serie Foldalske Sørgespil kom under mitt arbeide med John Gabriel Borkman. Vilhelm Foldal har i sin ungdom skrevet et sørgespill, og den eneste som interesserer seg for verket er hans eneste og beste venn John Gabriel Borkman. Johan Gabriel erklærer at det sørgespil Foldal aldri får utgitt eller iscenesatt er stor kunst.

Hver dag i åtte år besøker Vilhelm Borkman. De er “de eneste som forstår hinanden”. Hver dag i åtte år,  helt til den dag John Gabriel sier: “Du er ingen kunstner Vilhelm”. “Jeg har ikke bruk for deg lenger”. Foldal går, faller og blir overkjørt av hjul og vogn. 

De to venner ser hverandre aldri igjen.

Jeg kjenner meg igjen i Vilhelm,og jeg vil med mitt Sørgespil endelig la
Foldalen i meg få komme, om ikke til heder og verdighet, til orde.

Lapskaus, flatbrød, vafler, kokekaffe, rød og gul saft samt sightseeing inngår."

Støttet av Norsk Kulturråd. 

KILDER:

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 29/10-2014

Invitasjon fra Harald Kolaas, 21.10.2014