baby left, nei, oh-yeah-yeah, hysj
Rasmus Jørgensen (f. 1976) tematiserer visesangerens sjelsblotting i performancen baby left, nei, oh-yeah-yeah, hysj. I tett samspill med et lite publikum holder han en rekke intimkonserter, der han nølende deler sin kjærlighetssorg. Performancen leker med det klaustrofobiske og klamme i en slik betroelsessituasjon. Det blir et humoristisk, men sterkt møte med et medmenneskes sårbarhet. Stykket veksler mellom bruddstykker av musikk og nølende bevegelser i en nøye innstudert koreografi.
Informasjon
(Objekt ID 41153)| Objekttype | Produksjon |
| Publikum | Alle |
| Språk | Norsk og Engelsk |
| Emneord | Performance, Musikk, Sang |
| Spilleperiode | 28. okt. 2006 |
| Nettsted | Rasmus Jørgensen, Kunstbanken Hedmark Kunstsenter |
Rasmus Jørgensen har bakgrunn som musiker og komponist, og arbeider med fysisk teater, eksperimentell stemmebruk og performance. Han har, i tillegg til studier i komposisjon og sang, fordypet seg i teater, dans/koreografi og performance ved Universitetet i Oslo, Griegakademiet og Mills College i Oakland, USA.
baby left, nei, oh-yeah-yeah, hysj hadde premiere på Kunstbanken Hedmark Kunstsenters performancefestival 2006.
Forestillingen var støttet av Fond for utøvende kunstnere.
KILDE:
Katalog fra Performancehelg i Kunstbanken 2006 / Kunstbankens arkiv.
Giver: Kunstbanken 28.07.2014.
| Navn | Rolle |
|---|---|
| Rasmus Jørgensen | – Konsept/Ide |
| Rasmus Jørgensen | – Komposisjon |
| Rasmus Jørgensen | – Aktør |
| Rasmus Jørgensen | – Hovedprodusent |
| 29. okt. 2006 kl. 14.00 – Loftet (Kunstbanken) (Performancefestival ) | Forestilling |
| 28. okt. 2006 kl. 18.00 – Loftet (Kunstbanken) (Performancefestival ) | Forestilling |
| Performancefestival | 28. okt. 2006 |
"(...) Selv om han arbeider i et helt annet format, kan også Rasmus Jørgensen sies å tematisere en slags eksistensiell opphørelse i sin Baby left, nei, oh – yeah – yeah, hysj. Performancen er en intimopptreden på knappe 12 minutter. Gjennom visesangerens klisjémettede uttrykk, tematiserer Jørgensen hvordan et individs desperate forsøk på å få kontroll over det emosjonelle, heller resulterer i det motsatte: en fragmentering av erkjennelser og følelser, og ikke minst i selvbedraget. Rasmus Jørgensen vrenger kjernen med innsiden ut. De søte sviskene brytes konstant av monologer, samtaler med betrakterne, eksperimentell stemmebruk, og fysisk teater, ispedd bøttevis av humor. Alt i en rytmisk presis og stram komposisjon, mettet av insisterende språklige gjentagelser fulle av motsigelser. Det er en poetisk iscenesettelse av Wittgensteins språkspill som Bruce Nauman ville misunnet ham. Jeg vet ikke, det er bare ufattelig bra, men jeg må tilstå at jeg for å gi en mer inngående beskrivelse trenger mer tid, eller muligheten til å se ham igjen. Jeg gleder meg allerede."
Kristine Natvig, Kunstkritikk.no, 09.11.2006