JOIK

I forestillingen JOIK av Haugen Produksjoner møtte den moderne samtidsdansen den tradisjonelle joiken. I tillegg ble humor brukt til å hjelpe nye tilhørere med å finne veien inn til joiken, men og for de samiske var det her kunnskap som de kanskje ikke kjente til. "Joik er noe som kommer når ord ikke strekker til", sies det.

JOIK av Haugen Produksjoner var bygget opp rundt i hovedsak to frittstående historier; Den ene var historien om reinsdyrskalven og dens vandring gjennom de forskjellige årstider. Den andre fortellingen var direkte knyttet opp til skikkelsene som brukte deler av sin egen historie og bakgrunn.

Historien baserte seg på en klassisk trekanthistorie mellom helsamen (Marit Hætta Øverli), halvsamen (Mikkel Gaup) og ikke-samen (Anne Katrine Haugen). Ikke-samen ble den stereotype jenta som elsket alt det samiske, og som på den måten fikk lokket ut informasjon fra hel- og halvsamen over deres kultur. JOIK av Haugen Produksjoner tok for seg samisk bryllup, person-joiker som sjekketriks, en stereotyp finnmarking som ikke liker samer, beltedansen, samiske kleskoder, kofter og penger, ganing og ikke minst joike- og koftepolitiet som på en humoristisk måte sa noe om de uskrevne regler innad i det samiske miljøet.

Helsamen Marit fortalte hvordan joiken kom til henne etter at det i mange år var noe hun ikke likte, syntes var stygt, var synd mot Gud, og som hun stort sett forbandt med fulle folk. Det var først når hun fikk barn at hun opplevde at joiken var det mest direkte uttrykket hun kunne gi til den følelsen og gleden hun opplevde ved det å bli mor. Da ordene ikke strakk til kom joiken.

I hovedsak var det tre større danseinnslag i stykket i tillegg til flere mindre. Dansen rundt den samiske runebommen handlet om tiltrekning mot det ukjente, det forbudte, det mystiske, magiske. Beltedansen var en dans med alle tre, med utgangspunkt i en gammel tradisjon som handlet om å finne seg jente ved å ta tak i koftebeltet til jenta man var interessert i og dra henne inntil seg. Det kunne være flere jenter man hadde tak i samtidig på denne måten. Da gjaldt det for jenta å ha sterkt belte dersom hun var interessert i gutten, eventuelt komme seg unna dersom hun ikke ville ha ham. Her benyttet Anne Katrine Haugen elementer fra selskapsdans og pardans.

En annen dans ble sorgdansen hvor Anne Katrine brukte det japanske silketeppet som rekvisitt. Hun lot seg drukne i det, fanges av det, tullet seg inn i det og til sist blir det en trøst for både henne og Marit som joiket den sørgende mor.

JOIK av Haugen Produksjoner hadde urpremiere på Nordlysfestivalen, Tromsø, 2009.

JOIK ble støttet av Norsk Kulturråd - fri scenekunst, Norsk Kulturråd – Den Kulturelle Skolesekken, Sametinget, Fond for Utøvende Kunstnere, Fond for Lyd og Bilde, Finnmark Fylkeskommune.

KILDE:

E-post fra Haugen Produksjoner 13. februar 2011

Helge Matland, 31.01.2009, Bladet Tromsø [Tromsø]:
"Men det som virkelig hever forestillinga og gjør den til noe mer enn banal, er at alle de medvirkende har en fin gjøglerevne. De harselerer med mytene om det samiske. De fleiper med motsetninger innen det samiske. Og bryter man med det som er tillatt, kan både joikepolitiet og koftepolitiet dukke opp og ilegge bøter. (...) Ellers viser Anne Katrine Haugen seg igjen som en flott og nærværende danser med stor utstråling, og jeg skulle gjerne hørt mer til Marit Hætta Øverlis både uttrykksfulle og musikalske flotte joik."

Bjørn H. Larsen, 31. januar 2009, Nordlys [Tromsø]:
"Temaet er spennende og interessant. Musikken er god, sangene og joikene fenger. Og de fleste dansescenene er også utmerket. Man forteller historien om en familie som skal flytte sin reinhjord fra vinterbeite til sommerbeite. Vi får historien om tradisjoner, om farer som møter familien og reinsdyrene på grunn av ulven. Vi får også nydelig dans og fortellinger om joikens betydning – og hvorfor man lager joiker både til mennesker og dyr. Lærerik til tusen selv for oss som vet litt fra før."

Magne Kveseth, 23. februar 2010, Altaposten [Alta]:
"De som ikke var der gikk glipp av en knallgod forestilling. Vidda og naturkreftene visualisert i fallskjermsilke som bølger over lavvoer, kofter og dans, fungerer veldig bra. Klemet Anders Buljo syr forestillingen sammen med rytmer, gitarspill og lydkulisser og gir stykket helhet på et vis."