Maybe Forever

I 2007 tilbrakte Philipp Gehmacher og Meg Stuart fem dager sammen i et dansestudio. Resultatet av disse fem dagene med improvisasjonsbasert dialog ble vist for et lite publikum. De som så det snakket om en oppmuntrende kjemi de to danserne/koreografene imellom. "Samtalen" vakte så mye gjensidig gjenkjennelse i de to at de følte sterkt behov for å fortsette den. Resultatet kunne nytes på Oktoberdans 2008.

Vampyrer kjemper mot evigheten og ensomheten. Mennesker kjemper med hverandre og med det faktum at ingenting varer evig. Når alt kommer til alt kjemper alle med noe, og heldigvis finnes sanger som skal få oss til å føle oss bedre. I Maybe Forever har koreografene Meg Stuart og Philipp Gemacher latt sine kunstneriske verdener blø inn i hverandre. Sangene til den Brussel-baserte visesangeren Niko Hafkenscheid, som slår lag med dem på scenen, inviterer dem til å danse vals til vuggesanger og inn i de lovede land. Men under fløyelsoverflaten av søt melankoli koker det uuttrykte, så smått som et foster.

Scenografien er lagd av Janina Audick og minner om konserthaller, kinosaler og til og med krematorier. I den ser Stuart og Gemacher ut som små porselensfigurer i et teaterstykke som veksler mellom drømmer og ønsker, sorg og møte. Maybe Forever er som et fotoalbum der du blar gjennom kjapt knipsede bilder av forhold, uttrykte følelser og erklæringer som forteller om livets foranderlighet. Hvordan lar vi tings levetid strekke seg forbi de forutsette fristene?

"Jeg prøver å øve meg på å miste, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i stand til å akseptere det." Rivane Neuenschwander

I motsetning til Stuarts tidligere verk, framstår Maybe Forever som noe så enkelt som en fortelling om tapt kjærlighet. Det narrative drives framover i en montasje av tilbakeblikk, et virkemiddel man ofte ser i filmer for å kunne dvele rundt det som allerede har funnet sted. Men i motsetning til filmen er det bevegelsene og ikke replikkene eller dramaturgien som står i fokus.

De små gestikulasjonene og de intrikate bevegelsene viser en fascinasjon, som Stuart lenge har hatt, for hvordan kroppen i seg selv gestalter et indre emosjonelt nærvær. De to danserne gir oss en vakker fortolkning av kjærlighetens ulike faser, der de gang på gang søker trøst i en låt, fremført av Niko Hafkenscheid, som gjenskaper de følelsene som en gang var ekte.

Kilde:

BIT Teatergarasjen, Oktoberdans 2008 og programmet fra forestillingen. 10.08.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv