Gengangere

I Black Box Teaters program ble Gengangere av Vegard Vinge/Ida Müller presentert slik:

"Ryktene om en usedvanlig teateroppsetning spredte seg i rekordfart i fjor høst etter premieren på Vegard Vinges blodige tolkning av Et Dukkehjem på Grusomhetens Teater. Som en off-off-event til Ibsenfestivalen satte han i tospann med scenograf Ida Müller opp en kompromissløs, og for mange rystende, samtidsversjon av Ibsens drama med en blanding av teater, opera, splatterfilm, billedkunst, performance og dukketeater. Tilbake satt brorparten av publikum fullstendig fjetret, overrumplet - og utmattet.

I følge Vinge/Müller selv forsetter sagaen i høst med del 2. Denne gangen er det Gengangere som skal til pers. Assosiasjonene bringer oss til alt fra Ivo Caprino, Tati og Hong Kong-action på filmsiden, til Bosch, Paul McCarthy og popart på billedkunstsiden. I tillegg blir vi utsatt for et eklektisk utbrudd av teaterreferanser som maskespill, Gran Guignol, Artaud, Noh-teater, Forman, Schlingensief, Fabre og Robert Wilson"

Selv sa kunstnerne dette om forestillingen i Black Box Teaters program:

"Gjennom et sjangeroverskridende amok-løp iscenesetter Osvald Alving sin pågående oppløsning som syfilittisk Gesamtkunstwerk. Med et nietzscheansk overmot vikler kunstneren bandasjen av det kanoniserte verket han selv er lenket til, og blottlegger de åpne sår på leting etter den stinkende kloakken under scenegulvet. Sykdom og vegring som frelse i grenselandet mellom barnlig genialitet og påtvunget arvegods. Ibsens Ragnarok. En rituell og odysseisk reise mot solen og den endelige forløsningen."

Vegard Vinge og Ida Müller fikk Kritikerprisen for teater 2007/2008 for sin Gengangere.

I sine taler under prisutdelingen sa Elin Høyland og Therese Bjørneboe blant annet dette:

Høyland: "Det er ei glede at prisen i år går til Vegard Vinge og Ida Müller for Gengangere. Det er ei glede at dette blei ei førstilling som ikkje berre bekrefter at Et dukkehjem-revolusjonen var noko langt meir enn eit heldig blaff, men og at me her er vitne til ein kunstnarisk integritet og estetisk særeigenhet som er sjeldan vare - især i det norske teaterlandskapet."

Bjørneboe: "Vegard Vinge og Ida Müllers Ibsen-oppsetninger er erklært off-off-off Ibsen-festivalen produksjoner. Dette kan man tolke som man vil. Det er ikke så sikkert at institusjonsteater-Norge står så fremmed overfor deres scenespråk - lenger. Men på den andre siden, vil jeg understreke at Vinge og Müller har mye å tilføre det såkalt frie eller alternative scenekunstfeltet i Norge. Blant annet fordi de bidrar til en økt interesse for å iscenesette klassikere, og arbeide med tekst."

Les talene i sin helhet på Norsk Kritikerlags hjemmeside.

Kilder:

Forestillingsprogram Black Box Teater

Norsk Kritikerlag, kritikerlaget.no, 29.09.2011, http://www.kritikerlaget.no/pages/nor/355-teaterkritikerprisen_20072008_til_vegard_vinge_og_ida_mller

Alnæs, Jørgen (17.09.2007). Vital og kjedsommelig. Dagsavisen, dagsavisen.no, 16.11.2010,

http://www.dagsavisen.no/kultur/article315016.ece:

"I noen scener diskuteres teaterformen. 'Norske teaterfolk har ingen idealer', får vi vite. Det er ikke godt å si om det er ironisering over eget opprør eller bare selvskryt. Slike metakommentarer er alltid problematiske, fordi det så lett kan bli en overforklaring av forestillingen. Og det blir det her. Litt senere forteller en av figurene at stil ikke er så viktig, det viktige er at en forestilling kan trekke fram en ny side hos Ibsen. Og nå er det lite som kan peke mot at det er ironi. De neste timene vies nemlig til en studie i syfilisens siste stadium. Osvald har blitt en sprø performancekunstner som løper rundt på scenen, regisserer resten av forestillingen, korsfester Pastor Manders og griser med 'avføring' og 'blod'. Men her går det i beste fall på tomgang, musikken resirkuleres, påfunnene virker lite gjennomtenkte og er ikke særlig interessante."

Leinslie, Elisabeth (18.09.2007). Menneskets og kulturens forfall. Scenekunst, scenekunst.no, 16.11.2020,

http://www2.scenekunst.no/artikkel_3894.nml:

"Ibsen koser seg nok ja, men gjør vi? Nei, dette kan ikke kalles kos. Det er perverst gøy, det er interessant, det er kvalmende, det er irriterende, det er morsomt, det er pinlig, det er genialt, det er langt, det er mye - men langt fra koselig. Muligvis er dette en så fullstendig overload av en forestilling at folk snur i døra. La oss ikke håpe det, for enten du liker dette verket eller ikke så oser det av manifester, vilje og særegenhet. Det har sterk klangbunn i avantgardetradisjonene, og det nærmest kveler seg selv i skriket etter en teaterrevolusjon."

Prestøy Lie, Miriam (20.09.2010). Livsglede i antibiotikaens tid. Kunstkritikk, kunstkritikk.no, 16.11.2010,

http://www.kunstkritikk.no/kritikk/livsglede-i-antibiotikaens-tid/:

"Hjelp-jeg-måtte-bli-med-i-forestillingen-mentaliteten er så sterkt tilstede at det tar flere minutter før en modig anmelder, (ikke meg, nei!), hjelper ham opp. Vi er ikke trent for den slags spontane uttrykk for livsglede i teateret. Vi er vant til å åpne pastillesker lydløst i smug. Det virker som om forestillingens idealforhold mellom publikum/utøvere er gruppesex, mens det den i virkeligheten får, er skremte blikk. Uansett; nå bærer vi smitten i oss, og om en tid vil den forhåpentligvis spre seg videre, og vise seg i rendyrkede, egenartede, personlige, visjonære, teatrale og fandenivolske former og uttrykk for kjærlighet til kunsten, og annen galskap."