Jeg tar meg den frihet - Utvalgte tekster og sanger av Jens Bjørneboe

Jeg tar meg den frihet av Nationaltheatret huskes i ettertid dels på grunn av Perleporten Teatergruppes inngripen, kalt Bjørneboe-aksjonen.

Et stykke ut i premiereforestillingen 12. mars 1977, i det skuespiller Henki Kolstad begynte sin fremføring av diktet Ungdommens råskap, blåste en i publikum i en medbrakt fløyte, og Anne-Sophie Langfeldt reiste seg opp og begynte å snakke.

Teatersjef Arild Brinchmann fikk roet gemyttene på scenen og i salen. Han slo på arbeidslyset. Det var helt stille. Anna-Sophie Langfeldt leste opp ett manifest om norsk teaterbransjes behandling av Jens Bjørneboe da han levde. Dette stuntet ble kaldt Bjørneboe-aksjonen.

Manifestet lød som følger:

"Vi, her fra salen, må be om å få ordet.

Her er vi det teaterlivs flaggskip som er hovedansvarlig for at Jens Bjørneboe sluttet å skrive dramatikk. Det spiller ingen rolle hvilke av forfatterens tekster som spilles her. Bjørneboe har selv beskrevet hvorledes han ble utstøtt av teaterlivet, og hvordan gjentatte refusjoner tvang ham til å måtte omarbeide skuespillene sine til romaner.

I Norge, mitt Norge skriver han: 'Hvis en norsk forfatter skriver et spillbart stykke, blir det innen teaterkretser mottatt med samme rådløse fortvilelse som en familieskandale, det er som om familiens fattige niese plutselig har fått barn.'

Nå da Jens Bjørneboe ikke lenger kan forsvare seg er han god nok, og kan gjøres ufarlig nok, av dem som har makten i kulturlivet. Det er først når døden inntreffer at det er duket for den virkelige utbytting av produktive mennesker. Nå kan kulturautoritetene bruke Jens Bjørneboe. Autoriteter som han viet hele sitt liv til å sloss i mot. Fråtsingen og likskjendingen er i gang for fullt. Jens Bjørneboe lærte oss at dette ville skje.

Vi siterer: '... legalisert, skamløst massetyveri av temaer og ideer fra dem som var potente nok til å finne på den slags ting selv. Når kunstneren godt og vel er død, og et tekkelig tidsrom passert, tilhører verdenskunsten i sin helhet utelukkende spekulantene. Det dreier seg om en skamløs provokasjon overfor alt seriøst kulturliv i sin bekjennelse til makten.'

Som sagt; vi hadde regnet med at dette ville skje. Men vi hadde ikke regnet med at det ville skje så raskt og respektløst.

Arbeidet med å skape en myte om Jens Bjørneboe er i gang. Han skal plasseres i et kulturlandskap og gjøres til en nasjonalhelligdom, som ikke skal representere noen fare for det formyndermennesket han ville til livs. 'Kan De fatte og begripe / hvor de har sin råskap fra?'

Hvis dere lurer på hvem vi er som sier dette, så er vi en gruppe anarkister. Hvis dere lurer på hva anarkisme er, så les Jens Bjørneboe.

Når vi nå går, oppfordrer vi alle dere som er her til å gjøre det samme."

Etter at dette var lest, forlot demonstrantene salen.

KILDER:

Einar Dahls privatarkiv. Giver: Einar Dahl, 2014.10.23

Perleporten Teatergruppe, Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie. Redigert og utarbeidet av Karl Hoff. Oslo, april 2009

Sceneweb, om Bjørneboe-aksjonen, http://www.sceneweb.no/nb/production/11069/Bjørneboe-aksjonen

Erik Pierstorff, Anarkistene i teatret, 15.03.1977, Dagbladet [Oslo]:
"Anarkist-demonstrasjonen mot Nationaltheatrets premiere på Bjørneboe-collagen Jeg tar meg den frihet, var en veldig passende demonstrasjon. Jeg ser bort fra det henrykkende i at det overhodet er noen som er anarkister i våre dager - man trodde de hadde forsvunnet med de storhertuger på Balkan som de pleide å kaste bomber på før i verden. Men der kommer de altså, på premieren blant borgerskapet, leser opp sitt manifest og forlater forestillingen i god orden. Ikke noe rart i at teatersjefen får arbeidslys satt på - slik at demonstrantene både kan se bedre og bli sett, og etter forestillingen sier seg fornøyd med demonstrasjonen: Den var i Bjørneboes ånd, og viser ikke en slik demonstrasjon nettopp teatrets vitalitet? Det var som om han hadde bestilt den - eller som om anarkistene hadde kastet glans over premieren med sitt nærvær. [...] manifestet - tross den urbane form det ble presentert i - inneholder beskyldninger av en ganske perfid karakter. Nationaltheatret gjøres nemlig til hovedansvarlig for at Jens Bjørneboe sluttet å skrive dramatikk. [...] Perleporten er et av de viktigste initiativ som er tatt i norsk teater på mange år. Jeg har sagt det ved flere anledninger. Jeg sier det gjerne igjen. Men jeg finner det ytterst betenkelig når Perleporten møter opp på premieren til et annet teater, avbryter forestillingen, kommer med overdrevne og grunnløse beskyldninger mot vedkommende teater, skjeller den pågående forestillingen ut med som 'likskjending', 'fråtsing' og 'råskap' og oppfordrer publikum til å forlate salen. Nei - det er som jeg sa; man kan ikke ta det alvorlig. Men det er altså en del av oss som gjerne vil ta Perleporten alvorlig. Og det oppnår vi best om Perleporten konsentrerer seg om å spille sine egne - utmerkede - forestillinger og lar andre konsentrere seg om sine."

Perleporten Teatergruppe, Omfavnelsen av en død opposisjonell, noen dager etter innlegget til Erik Pierstorff (sitert over) mars 1977, Dagbladet [Oslo]:
"Alle vet at Erik Pierstorffs goodwill og beundring for det vi har gjort med teater er noe vi i Perleporten er avhengige av økonomisk. Hans ja-stempel på oss kan bety at vi kan overleve. Vi er underlagt kulturautoritetenes ros og ris. [...] En mer avgjørende grunn til at vi synes det er vanskelig å svare, er at Pierstorff og vi snakker ut i fra to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Redselen for å bli misforstått og feiltolket er helt begrunnet fra vår side - det var det Pierstorff gjorde med aksjonen. Han beskrev den som en 'passende' demonstrasjon, og samtidig 'så grotesk og overdrevet at den bare fortjener å forties'. Kjære Erik Pierstorff, hører du ikke hva du selv sier? [...] Når Pierstorff sier at vi anklager Nationaltheatret for å ha hovedansvaret for at Jens Bjørneboe sluttet å skrive dramatikk, overser han en viktig nyanse i manifestet. Det er det etablerte teaterliv som er hovedansvarlig, ikke et enkelt teater. Nationaltheatret er dette teatrets flaggskip og helhetsbildet blir ikke særlig forandret av at de har oppført to av Bjørneboes skuespill. Det det dreier seg om er teaterlivets generelle holdning til en forfatter som ville arbeide med dramatikk. Det dreier seg om et teaterlivs forbrukerforhold til Bjørneboes forfatterskap, og aldri om et reelt politisk engasjement på forfatterens premisser. [...] Det som ble sagt i manifestet fortjente å sies. Når det en gang for alle var sagt, og motstanden mot forestillingen var manifestert, hadde vi ikke tenkt å mase noe mer med det. Når aksjonen vies så mye plass på kultursidene, sier det litt om den etablerte kulturens behov for sensasjoner. De sensasjonene angår ikke oss. Men vi må svare når de gir Pierstorff påskudd til å vifte med en moralsk pekefinger [...] Han forstår ikke at det er umulig for oss å godta den etablerte kulturen, og samtidig ta oss selv alvorlig. Når vi jobber med teater er det en form for revolusjonær praksis, hvor vi kan sammenfatte samfunnet rundt oss og våre egne liv, for å forandre på begge deler. Perleporten Teatergruppe ble startet ut fra en visjon om et annet og bedre samfunn; ut fra en opplevelse av at vi kan leve et annerledes liv. Det eneste kulturlivet vi kan ta alvorlig er den revolusjonære kulturen som arbeider for å få samfunnsvraket i graven, uten at vi selv følger samme vei. Denne revolusjonære aktiviteten omfatter både den ytre og indre den indre virkeligheten som møtes i våre liv. Ved å spille våre liv ut på en scene kan vi kartlegge de undertrykkelsesmekanismer som former oss. Det er dette vi vil med teater. Alt annet ser vi som konserverende og virkelighetsfjernt. At vi deltok i aksjonen på Amfiscenen er en del av vår politiske virksomhet, og kan ikke sees isolert fra vårt teaterengasjement. [...] Kyss og klem fra Perleporten Teatergruppe."