Julie - en forkledd ung mann

I forestillingsprogrammet til Julie - en forkledd ung mann av Det Motsatte Prosjekt stod det følgende:

"El Publico er skrevet av Federico García Lorca i 1931. Den verdenskjente spanske dramatikeren ble drept av fascistene under den spanske borgerkrigen i 1936. Først femti år etter hans død ble stykket El Publico satt opp for første gang. Stykket hadde til da vært holdt skjult for offentligheten. El Publico er et surrealistisk formeksperiment og en lovsang til kjærligheten mellom menn. Dette stykket teaterhistorie har aldri tidligere vært satt opp i Norge.

[...]

EN STEDLØS OG TIDLØS HISTORIE. EN KAKAFONISK PULS. EN EROTIKK I STERKE KAST MELLOM LYST OG SKAM.

En regissør skal sette opp Romeo og Julie. Hans forestilling oppleves som falsk og uekte. Hvem er Julie? Er det hans kvinne, den unge mannen eller han selv? For åpen scene tvinges han til å gjennomleve historien, slik den virkelig er. I et virvar mellom virkelighet og drøm, spill og realitet mister han sin maske.

Han opplever kjærlighet, i skogen, mellom trærne, blant de unge menn. Hans egen stille anger og fortielse etterpå. Mens hans kvinner raser, stenger han seg inne på badet i hennes klær. På badet kommer en liten pike fram, uskyldig speiler hun seg. Hvem er hun, er hun Julie?"

Støttet av: Norsk Kulturråd, Norsk kassettavgiftsfond, Det Åpne Teater, Oslo Kommune, Bergen Kommune, Per Gjersøes Fond.

Kilde:

Jon Tombres privatarkiv. Giver: Jon Tombre. 03.03.2009

Kjell Kjær, Avant-garde på avveie, 22.04.1996, Klassekampen [Oslo]:
"Grensen mellom det geniale og det banale er som kjent meget liten. Mange vil kanskje se dette som relevante innfall om kjærlighetens umulighet. Om det innestengte mennesket, om individet som isolert fenomen, om angst, lyst og skam, smerte og så videre, men jeg fornemmet det mest som kunstferdig sludder. En forvirrende visjon om og av forvirrede mennesker."

Elin Judit Straumsvåg, Kjærleik i sentrum,2/96, Ikkevold [Oslo]:
"Det er herleg forfriskande med all springinga, kastinga; repeterande i både tekst- og kroppsuttrykk. Minimalistisk. Provoserande frekk og lystig i sin omgang med seksuelle tabu, for kjærleik mellom menn er no ein gong tabu - på scena eller ikkje. Difor kretsar òg stykket mykje ikring "skam". [...] ingen her i landet har ei så klår og sjølvstendig haldning åt sitt eiga scenearbeid som Det Motsatte Prosjekt."

Sveinung Ones, Tom homo-kjærlighet, 05.05.1996, Bergens Arbeiderblad [Bergen]:
"Muligens det var noe humor innimellom, men jeg ser ingen stor scenekunst i det å håndjage seg selv eller fomle langs andre bukselinninger. I hvert fall ikke når det serveres i så dryge porsjoner som i denne oppsetningen."

Jo Bech-Karlsen, Lorca i urinalet, 06.05.1996, Bergens Tidende [Bergen]:
"For å si det forsiktig: Jeg er ikke begeistret for denne postmoderne tolkningen av Frederico García Lorcas ukjente teaterstykke Publikum. Her er en evinnelig tramping på en platting av stål, og en unyansert, anstrengt stemmebruk som grenser til roping. Her er kaninknulling og urinalonani mellom menn, men uten at jeg forstår hensikten med de sterke, til dels ironiske virkemidlene. Det skyldes nok den brutale dekonstruksjonen av Lorcas tekst; her finnes bare spor og løse fragmenter igjen av dette rike dramaet, all helhet og alle linjer er massakrert med motorsag."

John Christiansen, Var Julie en forklædt mand?, 12.05.1996, Jyllands-Posten:
"Det foregår på en nøgen metalscene og med bratte overgange fra scene til scene. De står hver for sig næsten som operaarier, fordi de trænger dybere ind i og bearbejder en følelse eller en tilstand, mens tiden står stille. [...] Absurde, poetiske billeder, som gør indtryk, selvom man ikke forstår alt det norske, og langtfra altid magter at sætte det i relation til hinanden. Men stykket med det softe imponerende fysiske teatersprog giver mange associationer til livet udenfor den nøgne scene."

Anna Lundberg, Könsrollerna ifrågasätts med kroppen, 18.05.1996, Göteborgs-posten [Gøteborg]:
"Julie - en forkledd ung mann? tematiserar vikten av at bejaka sin lust i en hyllning till kärleken mellan man och man. Central blir också bilden som ges av kvinnan; instängd i sin utnötta könsroll har hon svårt att finna ny identitet. Vad gör du som kvinna då mannen tar ifrån dig ensamrätten att måla läpparna? Vad gör du när Julia, sinnebilden för den ljuva kvinnligheten, sägs vara en förklädd ung man? Är det då de foträta sandalerna åker fram? Frågan ställs på sin spets: Vad blir kvar av mannen repsektive kvinnan då man tar ifrån dem deras traditionsbundna attribut? [...] Scengolvet ett galler som ljussätts underifrån och som närmast lyfter aktören från underlaget, är hämtat från Piscators idérika verkstad. [...] Det er den fria associationen och den generösa mångtydigheten som ger konstverket dess angelägenhet och värde."

Ole Jacob Hoel, Mas, mas, mas, 07.06.1996, Adresseavisen [Trondheim]:
"På en stor skråstilt metallrist utøver de fem skuespillerne/danserne sine krumspring. Det er mye homoestetikk ute og går. Og når de ikke beføler hverandre i presist koreograferte sekvenser, så fordriver aktørene tiden med å spytte høylydt, hoppe enda mer høylydt på metallristen eller de slår seg selv på det ene kinnet, så det andre - og så på begge to samtidig. [...] de fem aktørene gjør det de gjør på en overbevisende intens måte, det er lite å utsette på forestillingen teknisk sett - og vi lar oss tidvis forføre av endel fascinerende regi-grep. Og en bør vel generelt sett berømme eksperiment-vilje?"