Superheroes

Superheroes av Isenkramteateret består av tre ulike fortellernivåer. I det første møter publikum superheltene Rodrigo, Transparency, Luna Girl og Super som får vite at jorda står i fare for å bli invadert av noe de kaller Den Intergalaktiske Liga. De fire bestemmer seg for å gjøre noe med saken og legger derfor alle verdensproblemene i en hatt. Deretter trekker de hvert sitt problem, som de så sverger på å løse. Slik håper de å hindre verdens undergang. Tonen er munter og iveren stor, der de danser og flyr fra den ene scenen til den andre. Flyvescenene er løst ved hjelp av små Barbiedukkelignende figurer som hver enkelt skuespiller/superhelt styrer selv, og mye av slåssingen foregår i sakte film eller dansesekvenser.

Innimellom scenene med superheltene, møter publikum astronautene Sherlock og Duncan, som har forlatt jorden på jakt etter en annen beboelig planet. Etter 70 år finner de ut at de har reist uten å navigere, slik at alle årene har vært bortkastet. I et tredje fortellerlag står skuespiller Mats Eldøen alene med en mikrofon, tilsynelatende i rollen som seg selv. Eldøen forteller små historier som på ulikt vis kan kobles opp til de andre fortellingene i forestillingen.

Innledningsvis blir publikum også bedt om å delta i en slags tiviolilignende aktivitet, der man kan kaste dartpiler, kaste på blikkbokser og kaste kremkaker i ansiktet til en av skuespillerne. Over hver aktivitet henger det et skilt som indikerer at man egentlig angriper ett av de fire problemområdene krig, sult, fattigdom og miljø.

På Black Box Teaters hjemmesider sto forestillingen omtalt slik:

"Med stadig nye kriger, sultkatastrofer og miljøproblemer kan apatien få gode vekstvilkår og forbedringer virke nyttesløst. Derfor legger en gruppe superhelter alle verdensproblemene i en hatt og trekker hvert sitt. En komplisert verden krever enkle løsninger. Uten å nøle går de rett i strupen på alt som er galt og urettferdig i verden. De slåss, de løper og forsøker å ta problemene ved roten. Skal verden endelig komme seg på beina igjen?

Et helt annet sted: Astronautene Sherlock og Duncan er på vei utover i verdensrommet med et flott romskip. Med en fart lik lysets hastighet leter de etter et nytt sted for alle, nye løsninger og kanskje litt håp?

Superheroes er drømmen og håpet om at det finnes en enkel løsning på alle problemene og at alt kommer til å ordne seg til slutt. Med kapper, tøff musikk, sakte film og heftige eksplosjoner jakter Isenkramteateret på den ultimate løsning, så alle kan sove rolig hjemme i sengene sine."

Kilder:

Barnebokkritikk, barnebokkritikk.no 27.06.11, http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=News&file=article&sid=92

Black Box Teater, blackbox.no, 27.05.11, http://www.blackbox.no/content/titlePresentation.php?tid=2069&displayNav=false / 31.08.2018, http://www.blackbox.no/tittel/superheroes/

Nagel, Lisa Marie (14.04.2011) Svakt om superhelter, Barnebokkritikk, barnebokkritikk.no, 27.06.2011, http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=News&file=article&sid=92:

"Superheroes er en forestilling som er problematisk på flere måter. Rytmisk er den haltende, til tross for fengende og lett tilgjengelig musikk. Valget av å bruke blackout mellom de ulike lagene i fortellingene, den litt strevsomme dubleringen av rollene og valget om å la skuespillerne selv bære inn scenografi der det er nødvendig, gjør at forestillingen tidvis framstår som noe amatørmessig. (...) Først og fremst bærer Superheroes preg av at kompaniet selv ikke har noen svar på spørsmålene de stiller (hvis de stiller noen spørsmål overhodet). Istedet tyr de til lettvinte løsninger og skriver til og med i programmet: 'Superheroes er drømmen og håpet om at det finnes en enkel løsning på alle problemene og at alt kommer til å ordne seg til slutt.' Dermed slipper de å mene noe, for løsningen står allerede nedskrevet for publikum å lese. Konfliktene de presenterer; trusselen om invasjon fra verdensrommet samt fattigdom, krig, sult og miljøødeleggelser, oppleves aldri som reelle, all den tid de blir løst på magisk vis av magiske superhelter. Resultatet er selvsagt at vi ikke bryr oss om hvorvidt verden går under eller ikke. Når astronautene oppdager at de har reist i 70 år uten mål og mening trekker vi bare på skuldrene, for dermed blir jo også den historien uten mål og mening."