Kunstnerskapet intervjuer Kunstnernes hus
Kunstnerskapet intervjuer Kunstnernes hus (2016) var en performance av og med Ingvild Holm.
Informasjon
(Objekt ID 150257)Objekttype | Produksjon |
Premiere | 1. mar. 2016 |
Produsert av | Ingvild Holm |
Publikum | Voksne |
Språk | Norsk og Bokmål |
Emneord | Performance, Politisk teater, Scenekunst, Phd teater |
Spilleperiode | 1. mar. 2016 — 1. mar. 2016 |
Nettsted | Kunstnerskapet intervjuer Kunstnernes hus, Ingvild Holm |
På nett siden til Ingvild Holm står det følgende om performancen:
«Performance på Extended Research Forum, Kunstnernes hus, Oslo 1/3/2016.
English version of the text will be published in NTA's Jubilee Book. Comes soon.
Excerpt (NO):
Kunstnerskapet kommer gående fra bakre del av rommet mot publikum. Stopper. Venstre sideluke åpnes og en stor hårete lydboom stikkes ut og rettes mot veggen.
Hei vegg. Hvordan går det?
–
Er du et teater?
–
Javel, hvordan da? Hva gjør du for scenekunsten liksom?
–
Sier du det, er det materialene og arkitekturen da, vil du si, eller er det historien?
–
Haha, ja, du er skikkelig berømt, og har sett en god del…
–
Hvordan er det med penger da?
–
Jasså, så det er litt reduserte muligheter da eller?
–
Ja, restauranten ja, de måtte legge ned, uff, men ølet da?
–
Nei, det er tragisk at det skal være så vanskelig, de suppene var jo veldig gode.
–
Du lurer på om det er lett for meg å lage teater her?
–
Altså, lett og lett, det er jo bare rommet liksom, oss liksom.
–
Men vi har en dialog da.
–
Lydboom trekkes inn i skapet. Venstre sideluke lukkes. Høyre sideluke åpnes og den store hårete lydboom stikkes ut og ned mot gulvet.
Hei gulv, der var du. Hvordan går det?
–
Jo, absolutt, du er veldig bra å stå på.
–
Jeg er vel ikke for tung for deg?
–
Åååh, jaja, selvfølgelig, sorry, du har vel bært tyngre ting du.
–
Ja, jeg føler skikkelig fin kontakt. At du gir et stabilt grunnlag. Fundamentalt.
–
Ja, jeg kjenner det. Hvordan er det for deg da?
–
Liker du å ha scenekunst på deg? Syns du at du kan gjøre noe for den?
–
Jaja, selvsagt, du er god å stå på, skikkelig skikkelig god! God å gå på og. Går litt.
–
Ja, det er glatt og fint. Ingenting å snuble i, for meg, som ser litt dårlig.
–
Å, jaa, jeg tenker mye på alle de andre berømthetene som har stått her.
–
Ja, og selvfølgelig alle de mindre berømte. Vi jobber hardt alle sammen.
–
Gråter de på deg?
–
Gjør de det. Ofte sier du? Åjåjåj.
–
Men det er vel mere vin som faller på deg enn tårer. Sier du det, er det mye tårer?
–
Har du lyst til å være et teatergulv da?
–
Du liker teater? Du liker at ting beveger seg på deg?
–
Om jeg er et teater? Syns du jeg ligner mer på et skap?
–
Jo, men altså, det er konsept da, litt mer billedkunst liksom, skulptur, ikke så mye roping og skriking, og grining og sånn, Romeo og Julie, følelser, psykologi.
–
Ja, ikke sant, der blir det gjerne mere tårer.
–
Åja, så du liker egentlig de store følelsene, eller det som er viktig liksom, det mellommenneskelige, etiske, ideologi og politikk liksom?
–
Ja, jeg er helt enig i det. Det er jeg helt enig i.
–
Sier du det?
–
Hva har du lyst til å være da? Ja?
–
Du tenker på de som ikke har noe gulv engang å stå på, som er helt utenfor hele systemet? Utenfor alt? Det er jo de som ikke engang har et gulv å sove på.
–
Ja, jeg er helt enig. Ja, du er god å stå på, men litt hard å sove på kanskje.
–
Men har du vurdert å snakke med dør og tak om det der, med de som er utenfor?
–
Lydboom trekkes inn i skapet. Høyre sideluke lukkes. Den store hårete lydboom kommer ut av skapet øverst og skrus maksimalt ut og blir høy.
Hei tak!
–
Nei, det er sant, jeg har ikke tak. Ikke gulv heller, men jeg mener jo at det kan ha sine fordeler, men det er vel typisk deg å påpeke det, som er taket tross alt…
–
Men bortsett fra at jeg hverken har gulv eller tak. Syns du vi er litt like? Tvillingsjeler på en måte?
–
Ett stort teater, og ett lite et. Mm. Nå er jo du taket mitt?
–
Ja, selvsagt, du er ikke teater egentlig, du er et kunst hus; Kunstnernes hus.
–
Men du, når jeg er i midten av deg og gulv og vegg, da er det vel jeg som er mest sentral?
–
Mener du at det kommer an på størrelsen?
–
Eller?
–
Neida, vi skal ikke krangle om det, det er ikke en konkurranse dette her da.
–
Er du klar for et mer - skal vi akademisk spørsmål om begreper?
–
Nei, ok! Jeg får heller spørre døra om det, siden du jo, tross alt er tak!
–
Lydboom trekkes ned og inn i skapet. Kunstnerskapet går nærmere døra. Fremre sideluke åpnes. Den store hårete lydboomen kommer ut og rettes mot dør.
Hei dør!
–
Du har jo sett alt som kommer og går, og er åpen for det meste, for det meste?
–
Jeg lurer på dette begrepet post spektakulær. I bioen har jeg kalt meg det, pluss folkelig. Er det en relevant beskrivelse tror du? Er det et poeng liksom?
–
Når du ser på meg, tenker du – wow! - post spektakulær, eller åh (skuffet), sååå post spektakulær.
–
Eller tenker du rar, beskjeden? Billig? Enkel?
–
Nei, jeg sa det vel i stad, jeg driver jo ikke med sånn psykologisk realistisk flott teater, eller jeg er jo åpen for det meste da, akkurat som du. Jeg liker jo gode historier.
–
Ja, du da?
–
Ja, de fleste gjør jo det, innerst inne.
–
Så når du ser på meg, hva føler du da? Kan du se historien, fortellingen liksom?
–
Min historie og fortelling liksom?
–
Åja, du ser for deg at jeg kommer til å slå meg hvis jeg skal ut av døra? Jeg kan bøye meg litt da. Jeg kan faktisk bøye meg litt.
–
Lydboom trekkes inn i skapet. Fremre sideluke lukkes. Venstre sideluke åpnes. Den store hårete lydboomen kommer ut og rettes mot vegg.
Ja, er det sånn da – og nå spør jeg deg igjen vegg – at du mener at du er mer funksjonell enn meg liksom? Du er jo heller ikke svartmalt.
–
Mer profesjonell sier du?
–
Joa, men asså, profesjonalitet er jo mye mer enn stort hus og administrasjon da?
–
Du kan vel for eksempel ikke gå ut av døra?
–
Jeg kan! Jeg kan gå ut på gata, nedover forbi slottet og kongen, og ned til Karl Johan, og snakke med vanlige folk, ute i virkeligheten.
–
Hva syns du om det? Er det kult eller, å kunne det?
–
Syns du det er teit, at det høres flaut ut? At du er glad for å være på ett bestemt sted, og på en måte få være deg selv, mer stabilt liksom?
–
Jeg skjønner det. Det kan absolutt være måte på fleksibilitet da, være hva som helst liksom, hvor som helst, man blir rotløs rett og slett, det må jeg innrømme. Og skikkelig risikabelt er det og. Jeg kan bli dytta, eller dette, skli kanskje, skvisa, eller bli truffet av en bil, og de kommer sikkert til å le og peke.
–
Lydboom trekkes inn i skapet. Venstre sideluke lukkes. Den store hårete lydboomen kommer ut av åpningen øverst og skrus ut i maksimal lengde mot tak.
Du tak. Hei igjen!
–
Tror du det kan være fordeler ved å være liten?
–
Eller er det liksom alltid bra å vokse seg så stor som mulig?
–
Om jeg gjør opptak, eller om mikrofonen bare er teater? Det er klart jeg gjør opptak, og du ser jo at jeg ikke har jugekors på ryggen.
Kunstnerskapet snur seg.
–
Når du liksom trekker deg vekk på den måten, så fin og høy liksom. Nå føler jeg plutselig at du ser litt ned på meg, er det sånn at du syns jeg virker - tåpelig?
–
Er det språket da eller?
–
Ville du ha brukt et mer voksent språk? Tror du jeg blir tatt mer på alvor da?
–
Hæ? Hæ? Hva sier du?!! Er det sånne interne fremmedord det der eller? De må jo være fra urtida, fra den gangen du var ung, det er ingen som snakker sånn lenger.
–
Neida, unnskyld, jeg mente ikke å være frekk, men jeg sparker tross alt oppover...
–
Nå sier vi sånn som diskurs, kontekst, og konsept, men ikke på norsk da, som regel…
–
Er du god i engelsk?
–
At var det mere tysk og fransk sier du, i din ungdom, da du lærte lettest?
–
Parle vous francais? Sprechen sie deutch? Do you speak English?
–
A little bit, un peu, ein bischen, sier du?
–
Åja, du forstår mer enn du kan prate?
–
Samma her. Jeg må slå opp fremmedord hele tiden…
–
Ecoté; jeg skal sitere relasjonisten Bourriaud:
La possibilite d’un art relationnel (som er) un art pregnant pour horizon théorique des interactions humaines et son context social, plus que l’affirmation d’un symbolique autonomne et privé), témoigne d’un boulveresement radical des objectifs esthétique, culturel et politiques mis en jeu par l’art modern (2001). Og Guy Debord om at ‘forestillingen’ (la spectacle) i en sånn større, metaforisk forstand er en tjener for kapitalismen og bidrar til konsumsamfunnet, siden den lojalt underholder forbrukerne?
–
Ja, det er greit, sorry altså, klart du kjenner til det.
–
Ja, det har jo med deg og meg å gjøre?
–
Men altså, vi er vel enige om at det er bra å kunne snakke utenlandsk da?
–
Kjenner du forresten til google translate? Veldig greit, men det blir ofte litt feil…
–
Lydboom trekkes ned og inn i skapet. Fremre sideluke åpnes. Den store hårete lydboomen kommer ut av luka og rettes mot gulv.
Du gulv,
–
men tror jeg kan bli for liten liksom? Og da mener jeg ikke lett altså, for det har vi jo snakket om.
–
Hvis man tar deg for eksempel. Det blir fort veldig dyrt da, når du er så stor?
–
Ok. Ja, men hva koster det å holde deg varm for eksempel?
–
Javel. Og hva tror du det koster å holde meg varm?
–
Om jeg frivillig ble sånn?
–
Neeei frivillig og frivillig, nød lærer naken kunstner å spinne, som de sier.
–
Jeg var større før.
–
Visste du at jeg har foreslått i full offentlighet, i Klassekampen, at Nasjonalteatret skulle bytte hovedscene med Black box for en sesong?
–
Ville du ha bytta med meg?
–
Neei, det tenkte jeg nok, det ville ikke de heller. Men det hadde jo vært interessant da, som eksperiment, det er du vel enig i?
–
Det kan du vel være enig i?!!
–
Den store hårete lydboomen løftes opp og skrus lenger ut av åpningen i retning publikum.
Hei folk! Hva syns du?
–
Lydboom trekkes inn i skapet. Luka lukkes. Kunstnerskapet går.»
E-post, Ingvild Holm, 11.06.2024
Navn | Rolle |
---|---|
Ingvild Holm | – Konsept/Ide |
Ingvild Holm | – Aktør |
1. mar. 2016 – Kunstnernes Hus i Oslo | Urpremiere |