Kristinspillet

Synopsis

Stedsspesifikt, community basert teater, basert på Sigrid Undsets bermte trilogi om Kristin Lavransdatter. Kristins tre ”tidsaldre”, Barne-Kristin, Kristin og Eldre-Kristin, møter hverandre i en dans i første scenen, så følger begivenhetene hvor barnet Kristin har fokus, før den voksne Kristin inntar scenen. Det er hun som har de bærende partiene i forestillingen, men Barne-Kristin viser seg for henne i glimt gjennom forestillingen. Eldre-Kristin er på scenen hele tiden, hun følger Kristins liv, oftest som et taust vitne, men med mellomrom kommenterer hun handlingen, på et punkt prøver hun også å stanse Kristin fra å utføre en gjerning hun vet vil bli skjebnesvanger. I sluttscenen tar Barne-Kristin og Kristin avskjed med Eldre-Kristin ved båren hennes. Oppført på Jørundgard på Sel.

Info om Kristinspillet:

Kristinspillet hadde ligget nede etter konkurs i noen år da Svein Gundersen i 2010 fikk oppdraget med å skrive manus for en ny satsing på Kristinspillet. Han hadde regi for forestillingen i årene 2011-2015. Manuset ble brukt i flere år etterpå. Opplysninger om den første forestillingen fra 2011 her: https://www.dramatiker.no/manusbanken/manus/kristin-lavransdatter-pa-jorundgard)

Svein Gundersen har skrevet om sitt arbeid med denne forestillingen:

"Kristin Lavransdatter på Jørundgard"

De sentrale aktørene bak Kristinspillet ønsket å lage en forestilling som bygget på alle tre bøkene i trilogien om Kristin Lavransdatter, og henvendte seg i 2010 til meg med forespørsel om å gjøre dette. Å lage en forestilling med noenlunde akseptabel lengde ut fra en romansyklus på over 1200 sider er en utfordring, særlig når det gjelder en så kjent roman som mange mennesker har et sterkt forhold til. Da er fallhøyden stor, og det er lett å trå feil. Mye informasjon skal formidles, uten at det må virke heseblesende, og publikum må oppleve at de kommer under huden på hovedprsonene. 

Jeg tok utgangspunkt i at forestillingen skulle spilles på Jørundgard, og valgte å skrive manus med dette stedet i tankene. Jørundgard er riktignok et fiktivt sted, men manifestert i dalen ved filmkulissen Jørundgard, som ble bygget på Sel i forbindelse med Liv Ullmanns filmatisering av "Kransen" av Sigrid Undset, og er blitt en turistattraksjon. I folks bevisstehet er dette stedet høyst reelt, og flere uttaller seg som om Kristin er født og har levd der. I min dramatisering begynner og slutter forestillingen nettopp her, og gjennom hele fortellingen har Jørundgard en sentral plass. For publikum har valget av dette stedet en forsterkende betydning. De vet at stedet er en kulisse, men tenker at "her kunne det hendt". Tvilen forvandles til aksept, til "her hendte det", idet forestillingen begynner.

Om jeg ikke hadde valgt dette grepet, kunne forestillingen like gjerne vært spilt på Det norske teatret i Oslo. Nå ble stedsvalget med å gi nerve til beretningen. Landskapet, gården og teksten snakker sammen med skuespillerne, samtidig som publikum, ved å være på stedet der handlingen angivelig har foregått, blir delaktige på en egen måte. Som i alt stedsspesifikt teater handler det om nærvær og autentisitet, og selv når dette er på fiksjonsplan fungerer det. 

I arbeidet med manus tenkte jeg lenge før jeg fant en løsning jeg valgte å gå for. På slutten av romansyklusen ser Kristin som gammel seg tilbake: "Jeg skjønner ikke meg selv, alt rundt meg sanser jeg klart, men inni meg ser jeg bilder, som i feber." Fra dette punktet kunne jeg begynne å nøste historien opp baklengs. Forestillingen starter mot slutten av romanensyklusen, vi møter en reflekterende og erkjennende Kristin som har mulighet til å forstå tilskikkelsene i livet sitt. For å kunne virkeliggjøre denne idéen, trengte jeg tre Kristinskikkelser på scenen samtidig - Kristin som barn, som moden kvinne, og som eldre. Ved inngang og utgang av forestillingen møtes de tre Kristinskikkelsene. Kristin som eldre er på scenen hele tiden, men det er Kristin som moden kvinne som bærer hovedparten av spill-sekvensene.

Jeg ønsket å vise Kristin i spennet mellom kransen og korset, mellom kjærlighet og plikt, svik og anger, soning, tilgivelse og nåde. Å gi et så sterkt bilde av Kristin Lavransdatter og den sterke, men vanskelige kjærligheten mellom henne og Erlend at det ville angå "menneskenes hjerter" også i dag. Gi bildet av en sterk kvinne, som hele sitt liv sto i spennet mellom tro og tvil, godt og ondt, rett og galt - i en tid preget av naturmystikk, hedendom og kristen tro. Derfor ble også korset og engelen brakt inn som synlige symboler og motkrefter til Alvedronningen, og viste til denne kampen i Kristins indre.

Jørundgard er et bra spillested, husene der er av tømmer med gresstak, de utgjør en stemningsfull ramme for spillet, og betyr også mange muligheter til entré og sorti, både fra de forskjellige husene på tunet, og mellom dem. Tunet er stort, og gir plass for masseopptrinn, man kan strekke linjer og diagonaler, uten at det virker for trangt. Vi fikk lov til forsiktig bruk av noen av takene, og dermed mulighet for spill på flere nivåer. En stor stein til venstre i scenen gir anledning til å skape et område med mer intimt spill. Kirken utenfor tunet, men synlig for publikum, er også blitt brukt i forbindelse med kirkebrannen i stykket. Det sceniske rommet har vi tilført enkle scenografielementer, bord, stoler, seng i grovt tilhugget tømmer, og en type "seil" som vi deler opp rommet med, alt i slektskap med tunets visuelle utforming ellers. Også kostymene i ull og lin tilstreber slektskap med middelalderens stil. Mitt ønske om et stort brennende kors i fjellsiden idet publikum gikk fra forestillingen, har vi foreløpig ikke hatt midler til å gjennomføre. Heller ikke ønsket om å bruke begge tunene på Jørundgard som spillerom, det ene i første akt, innertunet etter pause. Her ligger et utviklingspotensiale for arrangørene.

Forestillingen ble spilt om kvelden, men i 2014 ønsket styret i Kristinspillet at den skulle spilles på dagtid. Det medførte mange forandringer. Scenene der lysdesign og pyroteknikker var viktige elementer, måtte kuttes, og erstattes med andre som føltes like visuelle og dramatiske. Jeg skrev om manus, og la til scener som bygget ut Kristin og Erlends historie. Forestillingen ble nesten en halv time lengre, likevel konkluderte jeg med at manus faktisk ble bedre etter omskrivingen. Nye scenografielementer ble lagt til, også musikken ble fornyet. 

De tre første årene ble forestillingen ledsaget av musikk på middelalderinstrumenter. Etterhvert ønsket vi endringer, og musikerne skapte ett nytt, moderne lydbilde, som fremdeles ga publikum følelsen av middelalderstemning gjennom sin bruk av modale tonearter. Dette musikalske uttrykket ga muligheter for flere dynamiske skift, som godt illuderte de vanskelige livsvalgene Kristin står overfor. Dessuten innbød de til dans. Jeg syntes ikke at Engelen fungerte godt nok uten lysdesign, dette elementet ble kuttet ut, og istedet ble sekvenser med dans lagt til, sekvenser som i abstrakt form billedgjorde Kristins indre liv.

Kristinspillet betyr mye for Sel kommune, og er en del av identitetsbyggingen og satsingen deres. Et tydelig tegn på hvor viktig dette er for kommunen, fikk vi da Sel teaterlag, første året etter at vi tok Kristinspillet opp igjen, ble tildelt Sel kommune sin kulturpris for arbeidet med "Kristin Lavransdatter på Jørundgard". Ved overrekkelsen var det mange takkeord få, og taler som understreket viktigheten av prosjektet - ikke bare for Sel komune, men for hele regionen.

Kilder:

E-post, Karen Høie, 01.05.2020

E-post, Karen Høie, 02.05.2024

I tillegg til en rekke statister.

Produksjon: Sel teaterlag