Veien mellom vann og tørst

I Passage Nords katalog står det følgende om Veien mellom vann og tørst:

"Stillhetens kakafoni, enkelhetens kompleksitet. Bevegelser gjentas for å skape et mønster som igjen blir bakgrunn for andre bevegelser. En performance i grenselandet mellom dans, teater og billedkunst. Forestillingen kommer ofte nær det helt skulpturelle uttrykk og lar bildene bli stående lenge nok til at de får virke innover i publikum. Fire mennesker er på vandring gjennom livet. Scenerommet er nakent, stort og mørkt. Enkle symboler som vann, lys, stein og tre viser hva slags vandring de er ute på: De lengter etter fylde, befrielse og rensende erfaringer. Det gis et enkelt uttrykk for en voldsom ambivalens mellom lengselen etter å overgi seg og skrekken for å miste seg selv. Objektene har egenverdi og er i tilleg intergrert. Deres muligheter utforskes i sammenheng. Tempoet veksler mellom det lammende langsomme og det feberhete hurtige. Hver enkelt aktør veksler mellom det personlige og det distanserte. Tolkningsmulighetene er uendelige eller fraværende. Menneskets trang til nærhet og avhengighet balanseres mot den avstand og kulde som overvelder dem i de fryktsomme forsøk på kontakt. De spenner en rem rundt det ene låret, mens de sitter på svarte kister. Dette gjentas til det utmattende. En mann ligger inne i en kontur av et menneske, formet av like store biter av glass og kull. Kvinnene kommer bærende på trekantede røde stener foran kjønnet, de legger seg ned og plasserer stenen over ansiktet."

Musikk: George Crumb, Benjamin Lew, Steven Brown, Rolf Wallin.

Veien mellom vann og tørst ble spilt på Black Box Teater (Oslo), Brighton Festival (Brighton/Storbritannia), Ny Nordisk Scenekunst (København), Oslo Internasjonale Teaterfestival (Oslo), Bergen Internasjonale Teater (Bergen), Teaterhuset Avant Garden (Trondheim).

KILDER:

Annalisa Dal Prás privatarkiv. Giver: Annalisa Dal Prá. 28.06.2017. Festivalprogram for Oslo Internasjonale Teaterfestival 1986

Buresund, Inger og Anne-Britt Gran (red.) (1996). Frie grupper og Black Box Teater. 1970-1995. Oslo: ad Notam Gyldendal

Festivalprogram for Bergen Internasjonale Teaterfestivals Teatertreff '86. Giver: BIT teatergarasjen, 07.02.2023

Katalog, PASSAGE NORD 1986-1996. Kjetil Skøien, performance, installation. Giver: Kjetil Skøien, mai 2010.

Musikk: George Crumb, Benjamin Lew, Steven Brown

Skribent og dato ukjent (1986), Arbeiderbladet [Oslo]:
"Stillhetens kakofoni, enkelhetens kompleksitet - utsagn som kan virke som et paradoks. Forestillingen, framført av den nystiftede gruppen Passage Nord, virker som et paradoks, en et interessant sådan. Idétaker og instruktør er Kjetil Skøien. Skøien er en meget allsidig kunstner. Med en bakgrunn fra bl.a. Statens Kunstakademi har han en sjelden og et ganske eksklusivt blikk for det visuelle. Hans form virker som eksotisk syntese mellom moderne europeisk teater, inspirert bl.a. av Grotowskis idéer, og japansk klassisk teater. Resultatet er at enkelte ganger blir forestillingen en rekke av bilder som fryses fast på netthinnen. Selv kaller gruppen sin form for visuelt bevegelsesteater, og hvorfor ikke!" 

Skribent og dato ukjent (1987), Morgenbladet [Oslo]:
"Noen ganger frapperende vakre bilder, andre ganger uttrykksfulle og skakende kropper. Det hele bygges og brytes. I materialer arbeider Skøien denne gang med tre, vann, glass og strie. Objektene har egenverdi og er i tillegg oftest integrert. Bevegelsesmønstret går fra det statisk skulpturelle til det dynamisk voldsomme. Ikke dans og ikke teater - multimedia i sin videste forstand. Sammentrekning og avspenning. Hver enkelt aktør veksler mellom det personlige og det distanserte. En broget og sammensatt form man ikke stiller seg likegyldig til. Tolkningsmulighetene er uendelige eller fraværende. Vanlige opplevelsesformer kommer her til kort. Man blir intenst grepet eller totalt likegyldig. Jeg ble begge deler. Mest grepet, grepet av et ønske om å ta del i denne verden. Ennskjønt den er grusom og plaget av savn og manglende kontakt, vil man videre. Hele produktet tyder på at de har arbeidet seriøst og sammen. Forestillingen er absolutt anbefalelsesverdig. Den representerer noe ganske nytt i Norge. Noe vi kan håpe å se mer av."