Tusen år er som i går - et spill om Alrekstad

Forfatteren Gunnar Staalesen og Bergen Byspill ved instruktør Solvei Stoutland har valgt å gå utradisjonelt til verks når kongsgårdens historie berettes. Det er ikke noe traust historisk spel som skal oppføres på den gamle kongsgårdens område. Det er en kavalkadeforestilling fra istid til 1907, med humor og glimt i øyet ? statister, kor, musikere og skuespillere vil fremføre et vandrespill med middelalderske gjøglertradisjoner som ramme, en uhøytidelig lek med historiske perioder og figurer.

Nytt i 2007: Gunnar Staalesen vil skrive ett nytt avsluttningskapittel som omhandler Griegs historiske søken etter røtter på Alrekstad. De to dikterhøvdingene Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson kjemper om Edvard Griegs gunst, assistert av sine to hustruer, som minnes den gang de som unge og nyforlovede var på landtur til Alrekstad.

Den som vil lage historisk utendørsspill i Bergen, bør helst fatte seg i korthet. Drøye to timer i junikulden ble absolutt på grensen av hva vi tåler i disse forkjølelsestider. Men Gunnar Staalesen har mye på hjertet, mange medvirkende skal også ha frem sitt og logistikken blir heller ikke helt lett når publikum skal forflytte seg fra arena til arena. Det begynner med istiden. Hvitt, kaldt og vakkert. En slående, visuell presentasjon av kreftene som formet vår topografi og områdets ansikt. På høye stylter, iført hvite kjoler med hetter, beveger byspillerne seg rundt i skiftende formasjoner mens en høyttalerstemme beskriver hvordan isen tapte kampen mot solen, nytt liv gradvis spirte frem og de første skinnkledde menneskene inntok området og slitne slo seg ned ved Ulrikens/Alrekens fot. Der var det visst også kjønnskampen oppsto her i landet, da historiens urbergensere kom vandrende og kvinnene nektet å fortsette. Et morsomt innslag med elever fra Haukeland skole, som fikk oppgaver å bryne seg på gjennom det meste av forestillingen og som instruktøren visste å gjøre god bruk av. Noen scener utbroderes, andre er kjappkjapt unnagjort. Via steinalder, bronsealder og jernalder bringer den muntre og humoristiske skalden med (historie) boken sin, hvor alle svarene står, publikum frem til sagatiden med Alrek som konge på Alrekstad. Her gis det burleske nokså fritt spillerom i scener med ekteskapelig konflikt, sjalusi og kvinnestrid. Riktig nok får forfatteren sagt noe om høvdingmakt og småkonger, åsatro og erobringstrang, men dette blir en noe langdryg episode som med fordel kunne vært beskåret. Vel er dette et spill om Alrekstad, Bergen og Norge. I nevnte rekkefølge. Men dog allikevel. Med sjumilsstøvler går ferden videre. Et opptrinn med to nonner som skildrer det bergenske fromhetsliv i senmiddelalderen og likeledes samtaler om Svartedauden, får sterkt preg av fortellerteater - selv om koristene fra Maria Vocalis med tidsriktig sang liver opp. En oppramsing av navnene på byens kirker utgjør heller ikke noe dramatisk element. Via en morsom balkongscene mellom Vincens Lunge og hans trønderske hustru (for øvrig datter av fru Inger til Austråt), bærer det rett opp til 1800-tallet og en avrunding med storheter som Bjørnson, Ibsen, Bull og Grieg som uavlatelig siterer seg selv og hverandre under en landtur til Årstad (som stedet da heter). Så får 1905 opprinne og vi er i mål.

Størst vekt er lagt på det som lett lar seg visualisere og spille ut på underholdende vis. Slik får forestillingen en ubalanse mellom fjern fortid, ikke minst en sagatid vi vet lite om - og dermed kan dikte desto friere om, og en langt bedre dokumentert historie fra de siste 500-600 år som gås over med harelabb. Tilsvarende blir det en god del løyer, som stundom truer med å drukne den «historiske» fortellingen, selv om Staalesen på godt, pedagogisk vis klarer å «lure inn» en del «pensumstoff». De medvirkende, profesjonelle så vel som amatører, gjør en fin innsats og bringer den ambisiøse forestillingen vel i havn.