Natt&Dag-prisen. Årets Beste 2013

Den bergensbaserte dansekunstnaren Kristine Nilsen Oma har lyktast i å få mannen i gata til å sjå samtidsdans, spesielt gjennom samarbeidet med Bergen bymisjon i Korskirken. Det høgst personlege verket om oppveksten med ein narkoman far har hausta lovord frå publikum, og blir omtala som gripande og ektefølt, nakent og ærleg. Nilsen Oma gir dei som er råka i rusdebatten eit ansikt. Samspelet mellom dansekunstnar og musikar Øyvind Hegg-Lunde er i seg sjølv nok til å bli rørt til tårar.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 24.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/er-arets-beste-scenekunst-bergen/

Frigruppa Teaterterminalen med kunstnarisk leiar Mari Sofie Andreassen har base i Bergen, og fleire av aktørane både på og av scena har bakgrunn frå Studentteatret Immaturus. Førestellinga fekk særs gode kritikkar frå media. Vårt Land skreiv mellom anna at «aktørene er strålende representanter for et tidstypisk politisk samtidsteater […]. De makter å få oss til å røpe vårt menneskesyn og brette ut vår moralske agenda». Det var ikkje akkurat ein enkel tematikk Andreassen hadde valt seg. Førestellinga stiller eksistensielle spørsmål om selektiv abort og sorteringssamfunnet – eit tema som både regissør og aktørar taklar med nyansar, overblikk og humor. Dette er vanskeleg tematikk, men eit utroleg godt samansett ensemble evnar å kome i hamn med ei god og tankevekkjande framsyning.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 24.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/er-arets-beste-scenekunst-bergen/

Lenge før Ylvis: Den listige lille reven skreiv Leoš Janáček basert på ei teikneseriestripe i ei tsjekkisk avis. Operaen som handla om menneska, dyra og den store livssyklusen vi alle er ein del av hausta lovord frå kritikarane da den hadde si norgespremiere i Bergen i september. I dette dristige og rå eventyret for vaksne har Bergen Nasjonale Opera tøygd seg sjølv lengre, og lyktas med det. Utruleg flotte og leikande kostyme, snedig og eventyrleg scenografi og særs dyktige prestasjonar. Også samspelet mellom musikk, koreografi og scenografi er heilstøypt.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 16.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/er-arets-beste-scenekunst-bergen/

Det irske familiedramaet som gikk på Den Nationale Scene i januar og februar var ei gjennomført framsyning der alt klaffa. Mørketid er skrive av den engelske forfattaren Rebekka Lenkiewicz og regissert av Petter Næss, mellom anna kjent som regissør av store filmar som «Bare Bea». På scena stod Reny Marie Gaasand, Eirik del Barco Soleglad, Gerald Pettersen, Ellen Birgitte Winther, Thea Borring Lande, Ragnhild Hjorthøy og Frode Bjorøy, og publikum fekk komme tett inn på karakterane som ein følte at ein kjende etter dei to og ein halv timane framsyninga varte. Fleire store skodespelarprestasjonar og eit prakteksemplar av dyktig enseblespill. Vakker og allsidig scenografi; eit abstrakt titteskap som sprengjer sine eigne rammar. Eit rørande lyspunkt i mørketida.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 24.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/er-arets-beste-scenekunst-bergen/

Burde Osloprisen gå til en fem timers lang forestilling med et navn det er pokkers umulig å uttale? Ja, det burde den. Alan Lucien Øyens mastodont av en teaterforestilling, Coelacanth, som av ukjente grunner er oppkalt etter en dypvannsfisk, var et av årets definitive høydepunkt teaterwise. Teksten, som Øyen har skrevet sammen med Andrew Wale, er en av de bedre som er skrevet for norsk teater på en lang, lang stund. Coelacanth var en intelligent og upretensiøs metafortelling om tospannets søken etter en historie, deres skriveprosess og arbeidet med forestillingen. Heller enn å fungere som et påklistret svadaistisk grep, var refleksjonene omkring den noeglidende overgangen mellom virkelighet og fiksjon med på å avdekke hvor fint og samtidig problematisk det er å lage fortellinger av folks liv. Coelacanth var en perfekt kombinasjon av overfladiskhet og dybde, og fortjener derfor nominasjonen årets teaterforestilling.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 16.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-oslo-2/

For rundt tre år siden inngikk teatersjefen ved Black Box, Jon Refsdal Moe, et veddemål med den New York-baserte skuespilleren/regissøren/one-man-band/show Zachary Oberzan; Hvem ville levere doktorgraden først? Moe ved universitetet i Oslo, eller Oberzan ved universitetet i Schmeckandorf? Moe leverte og disputerte nå i høst, og den tapende Oberzan var derfor tvunget til å ta turen til Black Box med Tell Me Love is Real. I tillegg viste Black Box Oberzans to filmer: Your Brother. Remember?, en dypt personlig film om Jean Claude Van Damme og Oberzans bror Gator, og Flooding with Love for the Kid, som Oberzan beskriver som sin «one man cinematic war». Black Boxs Oberzanfestival var definitivt en av høstens fineste begivenheter. Fikk du ikke med deg forestillingen, ryktes det at Oberzan vil dukke opp på Teaterhuset Avant Garden i Trondheim i vår.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 16.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-oslo-2/

Ivo Dimchev har gjestet Black Box to ganger i år. Første gang var under vårens Oslo Internasjonale Teaterfestival (tidligere Marstrand). Da viste han forestillingene Som Faves, som var et særdeles vakkert portrett, og P-Project, hvor Dimchev tilbød publikum fem tusen kroner for å pule på scenen. Dessverre sa ingen seg villige til å gjennomføre akten. Det synes vi i NATT&DAG er rart, siden minst 80 prosent av publikummerne på Black Box kommer dit ene og alene fordi de har et hemmelig ønske om å bli revet ut av sin normale eksistens og ta del i en hemningsløs orgie. På tross av dette «mislykkede» forsøket på å frigjøre oss fra våre seksuelle hemninger, er Dimchev fremdeles en av de kuleste i klassen. Dette var noe han også beviste under scenekunstsamtalen som ble arrangert under festivalen. En av spørsmålsstillerne var veldig interessert i å vite hva Dimchevs kunst handlet om, hvorpå Dimchev gav det nå sagnomsuste svaret: «Kunsten min får snakke for seg selv. Jeg vil bare svare på personlige spørsmål». Det er mange grunner til å hylle Dimchev, men forestillingen som møtte mest åtgaum hos NATT&DAG, er høstens X-On, som utforsket hva som ville skjedd dersom vi tok museumskuratorer og kunstnere på ordet når de oppfordrer til interaksjon med kunsten.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 16.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-oslo-2/

I A Thing of Beauty ga wonderkid Øystein Johansen oss et portrett av voldtektsmannen, seriemorderen og kannibalen Jeffery Dahmer. Dahmers morderiske tendenser ble ikke avslørt før i 1992, men kunne spores tilbake til barndommen og hans noe makabre interesse for å samle på døde dyr som han møysommelig lemlestet og lagret på glass. I A Thing of Beauty lot Johansen publikum føle på hvordan det må ha vært for Dahmers ofre da de begynte å innse at denne hyggelige mannen som inviterte dem inn i huset sitt var mer enn skrudd. Og da Johansen AKA Dahmer med rolig stemme spurte publikum, som satt pent og pyntelig rundt den lille scenen, om han kunne ta et bilde, svarte alle som en «ja», selv om de visste (fordi de i forkant av forestillingen hadde lest wikipediaartikkelen om Dahmer) at mannen som spurte dem var en gal morder som tok polaroidbilder av alle sine ofre. Øystein Johansen beviste med A Thing of Beauty at han er en vanvittig god skuespiller, og en mester i å frike folk fullstendig ut. Det var en imponerende guffen stemning i salen, og det fortjener en nominasjon.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 16.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-oslo-2/

Folkenteatret leverer alltid, og etter en ulovlig lang sommerferie, spilte det lille ensemblet i november et tidsriktig og utfordrende stykke de selv har skapt. Folkenteatret stakk av med prisen for beste scenekunst i fjor, klarer de å gjenta bragden?

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-stavanger/

Den første norskproduserte teaterkonserten har vært en publikumssuksess hele høsten, og er noe av det sterkeste vi har opplevd på en scene her i byen både musikalsk og visuelt i år. Teaterkonsert Beethoven nomineres for mot, kreativitet og en stor andel galskap.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-stavanger/

Vi setter pris på nasjonale foretak som legger sin elsk på Stavanger. Statsteatret sitt prosjekt «Norge 1066-2066» skal presentere fortellingen om Norge, fritt etter historiebøkene, i ti stykker over ti år. I april var de kommet til tredje del. Det betydde premiere i byen for tredje gang, denne gangen med det komiske kjærlighetsdramaet Dansketid.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-stavanger/

Festivaler er i vinden. Ikke bare fordi det er en grei måte å få penger fra staten, men fordi det er praktisk og gøy å se masse kunst sammen med masse folk i en avgrenset periode. Også er det alltids en mulighet for at festivalstemningen gjør at publikummere og kunstnere bryter ut i litt festivitas. Bastardfestivalen har vært nominert før, av den enkle grunn at festivalen samler et kaleidoskop av minneverdige teaterforestillinger. NATT&DAG ser ingen grunn til at nominasjonen ikke bør gjentas i 2013. Særlig fordi årets festival hadde mye bra på programmet, blant annet Manah Depauws «King Dom» og WORK IN PROGRESS av Morten Traavik. Så stem på Teaterhuset Avant Gardens Bastardfestival dersom du liker god scenekunst og festing.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-trondheim/

Også Trøndelag Teaters De Nære Ting nomineres fordi denne står som eksempel på at Trøndelagsregionen stadig arbeider mot å perfeksjonere folkelig teater. Jon Selthun, som nå er sjef for Trøndelag teater, men som tidligere var sjef for «alternativ scenen» Black Box, har endelig realisert drømmen om å lage musikalsk teater basert på duoen Kurt Forss og Reidar Bøe, bedre kjent som Radiofantomene. Det å ta utgangspunkt i to fyrer hvis musikk alle elsker er vågalt. Synes du slikt mot fortjener en pris, stem på De Nære Ting.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-trondheim/

Trøndelag Teater satte i høst opp Jean Anhuils Lerken, men da under navnet til dets hovedperson og heltinne, hærføreren Jeanne D’Arc. Begrunnelsen var helt enkelt populistisk orientert; tittelen Jeanne D’Arc trekker flere folk fordi folk vet hvem dama er. (Fun fact: Forestillingen ble spilt i et tidligere tukthus, som så ble kirke, som så ble lagmannsrett, som så ble teater). Der Nationaltheatrets forsøk på å aktualisere Jeanne D’Arc post 22/7 var et overveldende mislykket sammensurium av tematikker og «innovative» sceniske virkemidler, er Trøndelag Teaters Jeanne D’Arc et bevis på at det enkle noen ganger er det beste. Jeane D’Arc nomineres fordi det var en velspilt farse over Jeannes liv og levner, som brøt med den berømte fjerde veggen og lot revyhumoren infisere kroppene til intetanende tilskuere.

Kilde:

Natt&Dag, nd.no, 13.01.2014, http://www.nd.no/2014/01/arets-scenekunst-trondheim/