Kritikerprisen 2023/2024

Harald Beharie for konsept og koreografi i Undersang, premiere 30. mai 2024 i Lillomarka. Co-produsert av Black Box teater, Dansens Hus, Rosendal Teater, BIT Teatergarasjen, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, Tou Scene.

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for dans 2023–2024 mandag 23. september 2024 på Litteraturhuset i Oslo.

Ved Venke M. Sortland

Kjære publikum og kjære nominerte!

Egentlig burde jeg tatt dere med ut av dette rommet, opp trappa og ut i Slottsparken. Så burde jeg klatra opp i et tre og snakka til dere mens jeg satt på en grein: Dette som en respons på at alle de tre forestillingene som er nominert til årets Dansekritikerpris, foregår utenfor konvensjonelle scenerom – i rom som ikke er tilrettelagt for dans. Som årets nominerte forestillinger er eksempler på, kan det å jobbe stedsspesifikt eller stedssensitivt tilføre noe med stor verdi og effekt til et forestillingsprosjekt – hvis man greier å gjøre stedet til en medskapende aktør i forestillingen, og ikke bare en motstand man kjemper mot. For det å flytte dansen ut i rom utenfor institusjonenes trygge og behagelige rammer, er hardt arbeid – det innebærer ofte mye bæring av stoler, høyttalere og annet utstyr, skilting og merking av stier, vær-relaterte bekymringer og hyppig bruk av YR-appen, det å sette opp sitt eget billettsystemer, og det å finne provisoriske steder for oppvarming og kostymeskift. Og alt dette mens man samtidig må forholder seg til nysgjerrige forbipasserende som vil vite hva slags dans dette egentlig er, om dette er jobben din og hva du får betalt.

Fordi alt dette praktiske og sosiale må konkurrere med det kunstneriske, så er det både krevende og komplekst å jobbe stedsspesifikt. Men alle de nominerte forestillingene har greid å gjøre denne ytre motstanden som stedene gir – alle disse utfordringene eller «skavankene» (for å bruke Martin Slaattos uttrykk) – til en produktiv kraft. I møte med hver og en av disse forestillingene har jeg, som publikummer, tenkt at jeg aldri vil tilbake til scenerommet for å se dans.

De nominerte til Dansekritikerprisen 2023/2024 er:

– Harald Beharie for konsept og koreografi i forestillingen Undersang, som hadde premiere 30. mai 2024 i Lillomarka. Forestillingen er c-produsert av Black Box teater, Dansens Hus, Rosendal Teater, BIT Teatergarasjen, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, samt Tou Scene.

– Solveig Styve Holte for konsept og koreografi i forestillingen Frå form til famling, som hadde premiere 2. november 2023 ved Henie Onstad Kunstsenter. Forestillingen var en samproduksjon med Dansens Hus, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthøgskolen i Oslo.

– Ingeleiv Berstad, Pernille Holden og Signe Becker for forestillingen KNØ, som hadde premiere 26. august 2023 i Foredragssalen på Gamle Munch. Forestillingen er produsert av Bananaz – forening for Scenekunst.

Kjære Harald: Gratulerer med Kritikerprisen for dans 2023/2024!

For de som har vært så heldig å få se Undersang, så er det kanskje én scene som har festet seg spesielt godt i minnet deres. Dette er en scene som varer lengre enn det som er behagelig (en halvtime?), og som kanskje nettopp på grunn av dette både er urovekkende og vakker. I sin anmeldelse i Norsk Shakespearetidsskrift beskriver Martin Lervik denne scenen på følgende måte: «Den strevsomme pesingen går over til en kakofonisk roping, som etter hvert blir til en rytme. Som et kor vender de (7 utøverne) lyden mot skogen som svarer dem med ekko. Sammen med ropingen blir bevegelsene mer intense og repeterende. Hoftene skytes inn og ut, og de jukker på naturen og hverandre, det er som om en slags manisk transe tar over kroppene deres. Et ritual er en konsentrert adferd, der den levde verdenen og verdenen slik den er forestilt, smeltes sammen. En måte å knytte mennesker til en felles identitet, skape mening, komme nærmere noe uhåndgripelig eller reise mellom ulike tilstander. Jeg tenker på hvordan melaninrike kropper historisk har blitt røvet bort fra sine vante omgivelser, eller hvordan de stereotypisk har blitt ufrivillig knyttet til naturen på en måte som gjør dem til slaver av den, noe som de ikke kan løsrive seg fra. Ved å revurdere og fantasere rundt foregående og framtidige melaninrike narrativer, bygger Undersang nye sannheter utenfor den dominerende kulturelle fortellingen».

I et intervjuet jeg gjorde med deg for Norsk Shakespearetidsskrift før sommeren, sa du, Harald, at du som kunstner ikke er så opptatt av trinn og teaterillusjon, men at du først og fremst er interessert i å sette opp situasjoner der både utøvere og publikum må «deale» med det som skjer i øyeblikket. Dette gir mening når man ser forestillingene du lager. I den nevnte scenen så greier du og dine medutøvere ikke bare å få oss i publikum til å «deale» med reforhandlingen av forholdet mellom kropper og landskaper. Jeg vil også si at denne scenen får meg til å «deale» med meg selv som kropp og tilstedeværelse. Der jeg har utøverne rundt og helt oppi meg på alle kanter, der jeg er omslutta av et kor av uling og hoing og roping, der jeg kjenner lukta av den våte mosen som rives opp og de tørre trærne som blir «jokka på», og der jeg møter blikket til utøverne, som iakttar meg som iakttar dem, kjenner jeg både på et sug etter å bli en del av dette rituelle kroppskoret, og la disse ekstravagante kreftene ta bolig i min kropp også, men jeg kjenner samtidig på en blyghet over å være fysisk, synlig tilstede. Når mørket etter hvert faller på og ropingen omsider ebber ut i sang, så er jeg ikke den samme lengre. Slike øyeblikk gir meg troa på potensialet i dansen som uttrykksform, rett og slett.

Kjære Harald. Det er meg en glede å få be deg komme opp hit og motta prisen, som er et trykk av Øyvind Torseter.

Bergen Filharmoniske Orkester, Edward Gardner, kor, solister og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester for Mahlers åttende – Avslutningskonsert og avskjed for Edward Gardner, premiere 4. juni 2024 i Grieghallen på Festspillene i Bergen. Produsert i samarbeid mellom Festspillene i Bergen og Musikkselskapet Harmonien.

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for musikk 2023–2024 mandag 23. september 2024 på Litteraturhuset i Oslo

Ved Aksel Dalmo Tollåli

Kjære gjester, nominerte og prisvinnere!

Jeg har fått den store æren av å dele ut Kritikerprisen i musikk for sesongen 2023–2024.

De nominerte til årets pris var kunstnerisk team og utøvere i Francis Poulencs Karmelittsøstrene ved Den Norske Opera og Ballett, med premiere 12. april, og kunstnerisk team og utøvere i Flaggermusen av Johann Strauss d.y., produsert av Bergen Nasjonale Opera i samarbeid med Den Nationale Scene, Musikkselskapet Harmonien og Edvard Grieg-korene, med premiere 9. mars. Men prisen går til Bergen Filharmoniske Orkester, Edward Gardner, kor, solister og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester for Mahlers åttende – Avslutningskonsert og avskjed for Edward Gardner, med premiere 4. juni 2024 i Grieghallen på Festspillene i Bergen.

Årets pris går til en på alle mulige vis enorm fremførelse. Mahlers åttende symfoni krever et svimlende antall musikere, både i det enorme orkesteret og i de enda større korene, pluss åtte sangsolister. Symfonien, som varer i godt og vel en time og tjue minutter, åpner med den latinske pinsesalmen «Veni creator spiritus» («Kom Hellig Ånd med skapermakt» i norsk gjendiktning), og fortsetter med sluttscenen fra Goethes «Faust, del II», hvor Fausts sjel stiger inn i himmelen, mens engler og helgener, kirkefedre og jomfru Maria synger om livet, synden og tilgivelsen.

«En symfoni må være som verden; den må inneholde alt,» skal Mahler ha sagt til en komponistkollega, og hans åttende symfoni er kanskje den som uttrykker dette aller mest eksplisitt.

Den er en enorm oppgave å gi seg i kast med, musikalsk og ikke minst logistisk. I Bergen medvirket Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester, Georgia Boy Choir, Edvard Grieg Guttekor og Jentekor, Operakoret ved Den Norske Opera og Ballett, Collegium Musicums kor, Edvard Grieg Kor og Bergen Filharmoniske Kor, alt under ledelse av kormester Håkon Matti Skrede og dirigent Edward Gardner. I tillegg kommer solistene Emma Bell, Marita Sølberg, Mari Eriksmoen, Stefanie Irányi, Jess Dandy, David Butt Philip, Yngve Søberg og John Relyea. Under de to fremførelsene var nesten 450 utøvere i sving i Grieghallen.

Det er vanskelig å komme utenom dirigent Edward Gardner når man snakker om denne konserten. Som konserttittelen avslører, var dette Gardners avskjed som Harmoniens sjefdirigent, etter ni år ved roret. Det at han kan avslutte sin tid i Bergen med et verk og en fremførelse av dette kaliberet – både hva gjelder størrelse og kompleksitet – sier sitt om hva han og orkesteret har klart å skape sammen. Det skal også nevnes at Gardner ble utnevnt til Harmoniens æresdirigent under denne konserten.

Det er nettopp de store verkene som preger Gardners tid i Bergen, med fremføringer og innspillinger av blant annet Wagners Parsifal, Schönbergs enorme Gurrelieder og Brittens Peter Grimes. Disse verkene sier noe om Gardners betydning for Bergen som korby. Det er på ingen måte alle forunt å ha de nødvendige kreftene til disposisjon i sitt eget nærmiljø, men det er noe man har klart i Bergen, med Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor og Edvard Grieg respektive Gutte- og Jentekor, for igjen å nevne bergenskorene som var med og sang Mahlers åttende.

Men mer enn et storslått punktum for Gardners ni år i Bergen, var dette også en virkelig god fremførelse av Mahlers åttende symfoni. Dirigent, orkester og sangere utviste et enormt overskudd og overblikk, og med det en enorm musikalitet og evne til samklang og samspill. Det hele var praktfullt balansert, fra det kammermusikalsk lavmælte og konsentrerte, til de ekstatiske utbruddene som man skulle tro fortsatt runger veggimellom i Grieghallen.

Det er derfor med stor glede at jeg vil be administrerende direktør for Musikkselskapet Harmonien Bernt E. Bauge og kormester for Bergen Filharmoniske Kor Håkon Matti Skrede om å komme frem for å motta Kritikerprisen for musikk for sesongen 2023–2024. Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Gratulerer!

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for teater 2023–2024 mandag 23. september 2024 på Litteraturhuset i Oslo.

Ved Therese Bjørneboe

Det er fint spenn mellom de nominerte til Kritikerprisen for teater 2023–2024 – fra Ibsens historiske drama Kongsemnene på Trøndelag Teater, til to norske urpremierer: I vårt sted, av Arne Lygre på Nationaltheatret, og Chaplin: diktatoren av Morten Joachim og Line Hofoss Holm, på Den Nationale Scene i Bergen. I stykket, som – slik tittelen lover – eksponerer mindre flatterende sider ved filmikonet, er det Eirik del Barco Soleglad som er nominert for sin tolkning av tittelrollen. De to andre nominasjonene går til det kunstneriske teamet – skuespillere og lysdesignere, regissører og scenografer. Her er det kanskje på sin plass å nevne at Arne Lygre ble tildelt Den nasjonale Ibsenprisen for I vårt sted. Overrekkelsen fant sted på Ibsens fødselsdag, 23. mars. Og det fører oss tilbake til Ibsen – eller snarere Trøndelag Teaters Kongsemnene – et overflødighetshorn av en forestilling og vinner av årets Teaterkritikerpris.

Forestillingen åpner med å eksponere bakteppet for stykkets intrige, et krigsherjet landskap i mørke og tåke. En mursteinbalkong synes å henspille på ruinene av en borg, samtidig som modellhester i full størrelse og gamle bildekk som ligger slengt til høyre på scenen, fra begynnelsen av viser at dette er en forestilling som tar seg store friheter med stykkets plassering i rom og tid. Kostymene peker ofte mot vår egen samtid, som når Håkon Håkonsson går i t-skjorte og svarte jeans, eller bisp Nikolas skifter fra bispedrakt til silkedress, i scener der han fremstår som entertainer og kristenkarismatisk sjelefanger. De kvinnelige skuespillerne bærer dronningkjoler, og later til å høre hjemme i en forgangen historisk epoke. Dét kunne man derimot ikke si om de to sagastil-kostymerte fortellerne, som jevnlig brøt inn i handlingen med kommentarer og snikksnakk. Slike revy- eller vaudeville-innslag som er talende for forestillingens episodiske dramaturgi, og ustadige veksling mellom alvor og humor, eller ironi, og hirdmennene minner om fotballsupportere.

Det eklektiske formspråket gjør Kongsemnene til en tidvis forvirrende opplevelse, hvor de forskjellige elementene trakk i ulike retninger, og anmeldelsene var ikke unisont positive. På mange måter gjør regissør Jurij Butusov og resten av det kunstneriske teamet det til publikums oppgave å plukke opp bitene, og forsøke å sette dem sammen igjen. Men det er etter mitt syn gjort et godt valg når Kongsemnene på Trøndelag Teater ikke blir spilt som et tentativt realistisk historiedrama. Stykket var Ibsens siste såkalt nasjonalhistoriske drama, og ble uroppført i en iscenesettelse på Christiania Theater i 1864, hvor Ibsen selv hadde en hånd i det scenemessige – og han tilstrebet at dekorasjonene skulle være historisk korrekte. I Keld Hyldigs nylig utgitte Ibsen og norsk teater, skriver han at det historiske dramaet – og spesielt Ibsens – var i ferd med å bli en kampplass for realistiske prinsipper på denne tiden. Slik sett var uroppsetningen av Kongsemnene i sin tid radikal. Men i dag er det vanskelig å se bort ifra at en av de mest sentrale replikkene, ja, selve kongstanken til Håkon Håkonsson – «Norge var et rike, det skal bli ett folk» – var en frukt av nasjonalromantikken og nasjonsbyggingen. Det anakronistiske ved Kongsemnene som et «nasjonalpatriotisk» drama, forsøker ikke oppsetningen ved Trøndelag Teater å glatte ut gjennom stilisering og abstraksjon.

Scenografien til Aleksandr Shiskin-Hokusai gir meg følelsen av at rommet og det sceniske landskapet er i konstant bevegelse, ja, likefrem animert. Noe som understøttes av et lydspor med musikk som spenner fra Led Zeppelin til Bach, Beatles og Ole Paus – men aller mest av Mari Boine.

Kongsemnene inneholder et stort persongalleri, men de sentrale rollene – Håkon Håkonsson, Skule Jarl og bisp Nikolas – er preget av et dyptliggende spenningsforhold mellom det Keld Hyldig kaller «nasjonale figurasjoner», eller typer, og er slik sett idealiserte, samtidig som de oppleves som psykologisk nyanserte og individualiserte – og der særlig Skule, glimrende spilt av Hans Petter Nilsen – peker mot Ibsens moderne og tragiske tvilere. På en merkelig måte får Jurij Butusovs oppsetning motsetningene til å sameksistere gjennom en fysisk og ekspressiv spillestil, som gir skuespillerne mulighetsrom til å inderliggjøre, samtidig som de ytre attributtene ved karaktertegningen gjør dem til figurasjoner fra en moderne og/eller pop-kulturell forestillingsverden. Det er dristig, men bidrar til at oppsetningen på Trøndelag Teater lykkes i å gjøre Kongsemnene til et både underholdende og dystert moralspill fra samtiden.

«Den politiske situasjonen duver over scenerommet som et spøkelse», skrev Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten. Det lar seg forstå helt bokstavelig, For bisp Nikolas er ikke bare en kyniker og verdensforakter av dimensjoner, men er også en djevel-figur, som kommer tilbake som gjenferd etter sin død, for å drive krigen og maktspillet videre. Jurij Butusov lar scenen, hvor Skule Jarl avslår Mefisto-pakten (og begynner sin Golaata-vandring), utspille seg ved et mega-langt «Putin-bord». Det er forestillingens mest direkte politiske referanse, ja, kanskje den eneste. Men det gjør Thomas Jensen Takuys funky og karismatiske biskop til en tvetydig og sterk metafor for apokalyptiske krefter i samtiden – og fullt på høyde med Ibsen.

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Gratulerer!