Atlantis

Bjarne Brustads eneste opera Atlantis, ferdigstilt i 1945, er aldri blitt oppført verken som helhet eller i utdrag. Librettoen er ved komponisten og basert på romanen L’Atlantide (1919) av den franske forfatteren Pierre Benoit. L’Atlantide er en underholdningsroman i tradisjonen «tapt verden»-fortellinger, hvor to franske offiserer finner et gjemt og glemt Atlantis i Sahara. Her hersker en grusom dronning, og utfallet blir tragisk for de to franskmennene.

I sin selvbiografi Liv og virke i ord og toner (1964) forteller Brustad om sin opera Atlantis. Den har sin opprinnelse i Brustads tidlige år som komponist, nærmere bestemt i orkesterstykket Atlantis som Brustad skrev i 1923. Orkesterstykket var blant verkene som ble fremført på Brustads egen komposisjonsaften med Filharmonisk Selskaps Orkester i Aulaen 26. februar 1924. Ved denne anledningen dirigerte han selv orkesteret som var forsterket til 70 musikere. Programmet bestod av en suite for orkester, to sanger (1921) til dikt av den finlandssvenske forfatteren Bertel Gripenberg, fiolinkonsert nr. 1 (1922) og til slutt det stort anlagte orkesterstykket Atlantis. Sopranen Valdis Zerener var solist i sangene og Leif Halvorsen var solist i fiolinkonserten. Bortsett fra suiten var alle verkene uroppførelser.

Orkesterverket er et stykke stort anlagt programmusikk inspirert av romanen L’Atlantide av den franske forfatteren Pierre Benoit (1886-1962). Den er en «lost world»-fortelling om to franske ingeniører som kommer til et mystisk kongerike i Afrika. Der hersker den morderiske og grusomme dronning Antinea.

Flere av anmelderne beskrev imidlertid suiten som konsertens høydepunkt, og var tilsvarende kritiske til Atlantis. Hjalmar Borgstrøm i Aftenposten skrev: «De lange enstemmige soloer for engelsk horn, for fløite og for fioliner er for indholdsfattige til at interessere; tilhørernes taalmodighet blir sandelig sat paa en alvorlig prøve. Heller ikke blev jeg overbevist ved musikkens skildring av den bedaarende Antinea, som lokker mænd til sin ø og senere lar dem ynkelig omkomme. Avsnit av ofrenes skjæbne talte et tydeligere sprog; det var verkets høidepunkt og tillike dets avslutning.»

Oscar Nissen i Norsk Kommunistblad var på samme linje: «I sitt siste verk ‘Atlantis’ har Brustad en slem tilbøielighet til aa uttvære forøvrigt gode idéer. Best er han, naar den skjønnes blodbestenkte ofre skildres i deres redeselfulle pinsler.»

Ifølge selvbiografien forkastet Brustad dette orkesterverket etter konserten og tilintetgjorde notene. Men han skriver videre: «Litt av det tematiske materiale kom til anvendelse i operaen da jeg tok fatt på dette arbeidet mange år senere.»

Det ser ut til at Brustad begynte på operaen omkring 1930. Tidspunktet er vel ikke tilfeldig. Fra 1929 tok Nationaltheatret opp igjen operavirksomheten. Dette skjedde i samarbeid med Norsk Operasangerforbund, som var etablert i 1926, og Filharmonisk Selskap. Det ble en operasesong på forsommeren hvert år. Virksomheten startet i 1929 med Lohengrin og Tosca. I 1930 ble det ikke noe på grunn av samarbeidsproblemer, men i 1931 kom Aida og tospannet Cavalleria rusticana og Pagliacci. I 1932 kom norgespremieren på Tristan og Isolde og i 1933 norgespremieren på Mestersangerne i Nürnberg.

Brustad var bratsjist i orkesteret ved disse operaoppførelsene og ved flere oppførelser siden, frem til han tok avskjed i 1942. Wagner-operaene var store løft, ikke minst med sine krav til orkesteret, og disse oppsetningenes suksess må ha virket sterkt inspirerende på en som ville skrive stor opera.

Samtidig var Stortinget på glid i det gamle spørsmålet om å bevilge penger til teatrene. Man begynte å ane slutten på usikkerheten og de «smaa Forhold» – slik mange kunstnere hadde omtalt kulturlivet i Christiania.

Ifølge selvbiografien laget Brustad et «grunnriss» basert på Benoits roman, og viste dette til forfatteren Rolf Hiorth Schøyen (1887-1932) i håp om å få denne til å skrive librettoen. Schøyen ble interessert, men døde før samarbeidet kunne starte.

Atlantis ser ut til å ha ligget på is noen år, men under okkupasjonen søkte Brustad råd hos Halfdan Christensen, tidligere skuespiller og teatersjef ved Nationaltheatret, om hvordan han skulle fortsette. Etter å ha hørt Brustad fortelle om prosjektet, mente Christensen at Brustad selv kunne skrive librettoen. Brustad sluttet som musiker ved Nationaltheatret og tok fatt på arbeidet med både tekst og musikk.

Pierre Benoits roman L’Atlantide er forelegg for Brustads opera, men i selvbiografien skriver Brustad om hvordan han søkte inspirasjon flere andre steder: «Men det skulle et omfattende og intenst arbeid til før jeg turde ta fatt. For å nevne noe: en hel del operatekster måtte gjennomleses, likeså innhold i sammendrag fra Das Opernbuch av Storck, poesi fra mange land, særlig India og Kina, flere artikler om ‘landet’ Atlantis og ikke å forglemme Rider Haggards berømte She.»

Operahåndboken, som Brustad refererer til, er Das Opernbuch: Ein Führer durch das Repertoire der deutschen Opernbühnen av den tyske musikkviteren Karl Storck (1873-1920), som kom ut første gang i 1903 og siden i mange opplag. Den er en fortegnelse over kjernerepertoaret ved tyske operascener, med opplysninger om verkets opphavspersoner, tilblivelse og oppførelseshistorie foruten handlingsreferater. Ved hjelp av dette verket sammenlignet Brustad hovedtrekkene i et stort antall librettoer.

Interessant nok refererer Brustad også til den berømte romanen She: A History of Adventure fra 1886 av den engelske forfatteren H. Rider Haggard. Brustad var nok klar over at Pierre Benoit med sin L’Atlantide hadde blitt beskyldt for å plagiere H. Rider Haggards populære roman. Henry Rider Haggard skrev som kjent en av de mest leste eventyrromaner overhodet, Kong Salomos miner, som ble utgitt i 1885. She kom ut i 1886 og ble også klassiker, om enn ikke like populær.

Brustad arbeidet med Atlantis på slutten av okkupasjonen. Den ble ferdig i 1945. Han skriver ingenting i selvbiografien om hvorvidt han forsøkte å få den oppført. Den hadde uansett blitt ferdig på et vanskelig tidspunkt. De første etterkrigsårene var selvfølgelig en krevende tid og den faste statlige operascenen lot stadig vente på seg.

KILDER:

Bjarne, Bjarne. Liv og virke i ord og toner. Oslo: 1964

Benoit, Pierre. L’Atlantide. Paris: 1919

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

Nasjonalbibliotekets arkiv

avisene