Hans Schrøder

Skolemann og teatersjef. Foreldre: Sorenskriver Hans Daniel Schrøder (1802–75) og Elisabeth Henriette Nørregaard (1807–96). Gift 10.7.1869 i Christiania med Christine Sophie Rosenberg (30.7.1849–28.11.1870), datter av grosserer Stener Johannes Rosenberg (1818–79) og Mathilde Elisabeth Tofte (1825–93; datter av Andreas Tofte, 1793–1851).

Hans Schrøder var teatersjef ved Christiania Theater fra 1879 til teateret ble erstattet av Nationaltheatret 1899, og var en dyktig administrator. Som kunstnerisk leder har han høstet mindre anerkjennelse, særlig fordi han refuserte flere betydningsfulle skuespill.

Schrøder vokste opp i Tønsberg og tok examen artium som privatist 1852. Deretter studerte han ved universitetet i Christiania og ble filologisk kandidat 1858. Året etter ble han tilsatt som lærer ved Nissens Latin- og Realskole. Fra 1865 var han med i skolens tremannsstyre, og 1866 overtok han skolen som dens eier og enestyrer. Etter skoleårets slutt 1874 avsluttet han sin skolevirksomhet og solgte skolebygningen.

Ved siden av arbeidet ved skolen drev Schrøder historiske og kunsthistoriske studier. Han foretok flere studiereiser i Europa. 1861 gikk ferden til Storbritannia, Frankrike og Tyskland, og 1874–75 reiste han i Italia. 1878 gjennomførte han en reise til flere europeiske hovedsteder for å studere teater.

Det var lite i Schrøders oppvekst og hans skolevirksomhet som pekte i retning av noen stor teaterinteresse. Som skolestyrer fikk han imidlertid betydelig administrativ erfaring, og dette var kanskje noe av bakgrunnen for at han 1878 ble oppnevnt som medlem av Christiania Theaters tremannsstyre, sammen med seremonimester Harald Holst og førstehoffmarskalk Th. Frølich. Året etter ble tremannsstyret oppløst, og Schrøder ble tilsatt som teatersjef. I 20-årsperioden frem til Christiania Theater ble nedlagt 1899, var Schrøder dermed kunstnerisk og administrativ leder ved landets hovedscene. Ingen annen hadde denne stillingen tilnærmelsesvis så lenge som Schrøder.

Schrøder beskrives som en avholdt og streng, men rettferdig lærer. Lignende karakteristikker anvendes også om ham som teatersjef. Som administrator ledet han teateret med fast hånd gjennom oppgangs- og nedgangstider. Han var imidlertid ingen inspirerende kunstnerisk leder og vekket ingen begeistring hos det kunstneriske personalet. Men han viste stor omsorg for sine ansatte og berømmes for en hjelpende hånd når noen stod overfor økonomiske problemer.

Schrøder var selv klar over sine kunstneriske begrensninger som teatersjef. Han instruerte sjelden, og til å ta seg av kunstneriske forhold hadde han i den første tiden sin mangeårige venn og kollega fra skoletiden, Hartvig Lassen, som litterær konsulent. Dessuten engasjerte han Bjørn Bjørnson som fast regissør fra 1884 og la dermed forholdene til rette for innføringen av en mer moderne regi- og spillestil.

Allerede tidlig i sin sjefsperiode ble Schrøder meget omstridt for sitt repertoarvalg. Dette gjaldt mer for noen stykker han refuserte enn alle dem han satte på repertoaret. Av natur var Schrøder strengt konservativ. Han beskrives dessuten som svært forsiktig og inntok en skeptisk holdning til alt nytt og det som lå utenfor de sedvanlige rammer. Dette gjaldt imidlertid ikke realismen, som han var svært åpen for. 1880 sørget han for at Et dukkehjem ble oppført, og 1883 stod han selv for regien ved urpremieren på En folkefiende.

Men Schrøders skjønnhetsfølelse stoppet ved den brutale naturalismen. Dette gjorde at han refuserte Ibsens Gengangere, Bjørnsons Kongen og Over Ævne I og Gunnar Heibergs Tante Ulrikke og Balkonen. Særlig refusjonen av Gengangere skapte mye turbulens for Schrøder. Det ble arrangert demonstrasjoner, og toneangivende kritikere som Sigurd Bødtker, Gunnar Heiberg og Hans Aanrud og skuespiller Alma Fahlstrøm møtte ham med sterk motvilje. Deres negative holdninger har i stor grad preget vurderingen av Schrøder som teatersjef. Han hadde imidlertid bred støtte i samtiden for å avvise Ibsens stykke. Teaterets representantskap var imot oppførelsen, skuespillere vegret seg for å medvirke, og et stort litterært publikum og mange blant teaterets faste besøkende var negative overfor stykket. Dessuten var teaterets økonomiske situasjon vanskelig på denne tiden.

Hans Schrøder fulgte ikke med da ensemblet fra Christiania Theater flyttet over til det nye Nationaltheatret høsten 1899. Hans tid som sjef for landets hovedscene var forbi, og han levde sine siste år tilbaketrukket i Kristiania. I sine erindringer, først trykt i Aftenposten 1900, gav Schrøder uttrykk for at han betraktet sine år som teatersjef som “den rigeste og mest bevægede Del af mit Liv”. Erindringene ble utgitt i bokform av Carl Just 1948 under tittelen Schrøder og Christiania Theater. Schrøder ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1899, og han var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.

Verker, et utvalg

• Indbydelsesskrift fra Nissens Latin- og Realskole 1866 (sm.m. J. F. Buchholm og V. Kleist Gedde), 1868 (sm.m. Buchholm) og 1871
• en rekke offentlige taler, bl.a. Ved Afsløringen av J. H. Wessels Monument, iMgbl. nr. 665/1885, og Ved Johannes Bruns Grav, ibid. nr. 148/1890
• Schrøder og Christiania Theater. Et bidrag til norsk teaterhistorie, erindringer, utg. ved C. Just, 1948 (først trykt som artikler i Aftenp. 1900)
• Se også bibliografi i NFL, bd. 5, 1901, s. 168
• Etterlatte papirer
• Schrøders brevveksling med Bjørnstjerne Bjørnson er bevart i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

• Schrøders erindringer (se ovenfor, avsnittet Verker)
• NFL, bd. 5, 1901
• A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
• Henrik Ibsens brevveksling med Christiania Theater 1878–1899, utg. med kommentarer av Ø. Anker, Teaterhistorisk selskap Skr. 6, 1965

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Hans Schrøder. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 1. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Hans_Schr%C3%B8der

• Christiania Theater - Teatersjef (fra 1879 til 1899)