Knut Hamsun

Knut Hamsuns første litterære utgivelse var i 1877, da han under navnet Knud Pedersen fikk utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland.

Fram mot romandebuten skrev han en del foredrag, noen av dem samlet i pamfletten Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889). Hamsun hadde bodd noen år i USA før dette.

Knut Hamsuns romandebut, Sult, kom i 1890. Den ble fulgt opp av nok en modernistisk roman, Mysterier, i 1892. Deretter ga han ut romanene Redaktør Lynge og Ny Jord (begge i 1893).

Deretter bodde han noen år i Paris, hvor han skrev nordlandsromanen Pan (1894) og en skuespilltrilogi bestående av Ved Rigets Port (1895), Livets Spil (1896) og Aftenrøde (1898). Tilbake i Norge flyttet han til Kristiansand.

I 1898 ga han ut kjærlighetsromanen Victoria, og samme år giftet han seg med Bergljot Bassøe Goepfert (født Bech), før han reiste til Finland, hvor han ble omlag et år, og så på en lengre reise til Russland, Kaukasus og Tyrkia. Han brukte inntrykk fra denne reisen i reiseskildringen I Æventyrland (1903) og skuespillet Dronning Tamara (også 1903, første gang oppført i 1904, av Nationaltheatret), samt noen kortere tekster og noveller.

Han utga samlingene Siesta (1897), Kratskog (1903) og Stridende Liv (1905). Rundt 1900 oppholdt Hamsun seg i Nordland en tid, og skrev her teaterstykket Munken Vendt (1902).

Diktsamlingen Det vilde Kor ble gitt ut i 1904.

Sværmere (1904) og de sammenhengende Benoni og Rosa (begge 1908; filmatisert for TV 1976) var hans neste romaner, og dernest kom bøkene Under Høststjærnen (1906), En Vandrer spiller med Sordin (1909) og Den sidste Glæde (1912). Skuespillet Livet ivold ga han ut i 1910.

Ekteskapet med Bergljot ble oppløst i 1908, og året etter giftet han seg med forfatter og skuespiller Anne Marie Andersen, oftest kjent kun som Marie. Med Bergljot fikk han datteren Victoria (født 1902), og med Marie sønnene Tore (født 1912) og Arild (født 1914), og døtrene Ellinor (født 1915) og Cecilia (født 1917).

I 1913 ga han ut Børn av Tiden og i 1915 fortsettelsen Segelfoss By, hvor han kritiserte den industrialiserte og kommersialiserte tidsånd. Den samme ånden gjorde seg gjeldende i Markens grøde, som ble utgitt i 1917, og som Hamsun fikk Nobels litteraturpris for i 1920.

Etter denne skrev han Konerne ved Vandposten (1920), Siste Kapitel (1923), trilogien Landstrykere (1927), August (1930), Men Livet lever (1933) og boka som skulle bli hans siste roman, Ringen sluttet (1936).

Knut Hamsun hadde også personlig trukket seg tilbake fra det industrialiserte Norge på denne tiden. I 1911 kjøpte han en gård i barndomskommunen Hamarøy, som hans kone Marie drev i seks år, før de solgte, og i 1918 etablerte seg på gården Nørholm ved Grimstad.

Under andre verdenskrig uttrykte hele familien Hamsun støtte til Hitler, Nasjonal Samling og okkupasjonsmakten Tyskland, både muntlig og skriftlig. Knut Hamsun møtte Hitler, og Marie Hamsun var flere ganger på taleturneer i Tyskland.

Etter krigen Hamsun ble stilt for retten som landssviker, og dømt til å betale 425 000 kroner i erstatning til den norske stat. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett, som opprettholdt dommen, men som reduserte erstatningssummen til 325 000 kroner.

Tyngre opplevde Hamsun det likevel å få diagnosen "varig svekkede sjelsevner" under rettssaken. Han var en periode innlagt på gamlehjem (dels som uformalisert straff, dels fordi hans kone ikke hadde mulighet til å ta vare på ham da hun selv var dømt til tre års fengsel), men fikk senere vende tilbake til Nørholm. Han skrev erindringsboken Paa gjengrodde Stier (1949), han blant annet skrev om sin nasjonalisme, sin rolle under krigen, og det psykiatriske systemet som diagnostiserte ham.

Knut Hamsun døde på Nørholm 19. februar 1952.

Kilder:

Store Norske Leksikon, http://snl.no/Knut_Hamsun

Norsk Biografisk Leksikon, http://snl.no/.nbl_biografi/Knut_Hamsun/utdypning

Ingar Sletten Kolloens biografier Hamsun: Svermeren og Hamsun: Erobreren

• Nobelprisen i litteratur 1920 - Nobelprisen i litteratur