Sophie Reimers

Skuespiller. Foreldre: Sogneprest Claus Severin Frimann Reimers (1808–70) og Severine Cathrine Lem (1816–96). Ugift. Dattersønns datter av Fredrich Arentz (1736–1825); søster av Hieronymus Arnoldus Reimers (1844–99; se NBL1, bd. 11); svigerinne til Johanne Juell (1847–82).

I de første tiårene av 1900-tallet var Sophie Reimers Nationaltheatrets ubestridte Grand Old Lady. Hun høstet stor anerkjennelse for sine opptredener i både store tragedier og underholdende komedier. På en verdig måte videreførte hun arven fra Christiania Theater.

Som datter av en sogneprest var det ingen selvfølge at Sophie Reimers skulle bli skuespiller. Om tiden forut for debuten fortalte hun til Barbra Ring i Urd: “Min mor var meget bestemt paa at jeg ikke skulde gjøre det, det var ikke almindelig at embedsmændsdøtre gikk den vei.” Men inspirert og støttet av sin bror, skuespilleren Arnoldus Reimers, debuterte hun som Svanhild i Henrik Ibsens Kjærlighedens Komedie på Den Nationale Scene 31. oktober 1879.

Etter to år i Bergen ble Sophie Reimers ansatt på Christiania Theater 1881. Der ble hun til teateret ble nedlagt 1899, og hun ble ansatt på Nationaltheatret fra 1. september samme år. Ved dette teateret ble hun til hun døde 1932. 1919 utgav hun erindringsboken Teaterminder fra Kristiania Teater.

I over 50 år opptrådte Sophie Reimers i et stort og omfattende repertoar. I de store tragedier viste hun stor forståelse for bakgrunnen og tidsbildet i en rekke av Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons tragiske kvinneskikkelser, f.eks. Brands mor og Sigrid i Kongs-Emnerne. Det har vært hevdet at hun var feilbesatt i rollen som fru Alving i Ibsens Gengangere. Selv hevdet hun det motsatte. På spørsmål i Folkebladet 1904 om hvilken av sine roller hun anså som den mest betydningsfulle og elsket mest, sa hun: “… saa svarer jeg af hele mit Hjerte 'Fru Alving'! For mig ialfald har det været en ubeskrivelig Lykke at faa spille Fru Alving.”

Sophie Reimers viste også at hun fullt ut behersket den klassiske komediens finesser. Hun var en stor komisk begavelse og gjorde stor suksess i en rekke lystspill. I komedier slapp hun seg løs gjennom et dristig og frodig spill, underbygd av en fin og sikker stilfølelse. Med henrivende naivitet som sikkert komisk virkemiddel skapte hun en levende og høyst personlig kunst i det lettere repertoaret. Dette gjaldt enten hun opptrådte som en forfinet frøken eller som en sarkastisk sosietetsdame. 1905 hevdet Nils Vogt: “Det var først da hendes komiske talent havde sit uventede Gjennembrud, at hun blev noget mer end den habile Kunstner.” Med stort humør skapte hun en serie fortrinnlige figurer i Holberg-repertoaret. Hun utmerket seg som Geske i Den politiske Kandestøber og Magdelone i Den Stundesløse. Som Frøken Juliane Tesman (tante Julle) i Hedda Gabler beskrives hun som nærmest perfekt. Det samme gjaldt hennes fremførelse av Grethe i Johan Herman Wessels Kjærlighed uden Strømper. Stor suksess gjorde hun som fru Riis i Bjørnsons Det ny system og Frøken Skjære i Kjærlighedens Komedie.

At Sophie Reimers, eller “Fia” som var hennes kjælenavn, ble betraktet som Nationaltheatrets Grand Old Lady, gjorde at hun fikk de roller hun selv ønsket. Et staselig ytre og vakkert språk gjorde at hun var nærmest selvskreven i representative roller. At hun videreførte arven fra 1800-tallet, viste hun ved sin siste opptreden på Nationaltheatret. 10. mars 1932 spilte hun Klara Sang i Bjørnsons Over Ævne I da teateret feiret 100-årsdagen for Johannes Bruns fødsel. Knapt en måned senere døde hun.

Verker

• Teaterminder fra Kristiania Teater, 1919

Kilder og litteratur

• With, 1920
• HEH 1930
• A. Fahlstrøm: 17 portrettmedaljonger fra det gamle Christiania Theater,1944
• A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
• N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Portretter m.m.

• Maleri av Agnes Hiorth, 1928; Nationaltheatret, Oslo

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Sophie Reimers. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 6. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Sophie_Reimers.