Jens Gunderssen

Skuespiller, instruktør, teatersjef, komponist, visesanger og -dikter. Foreldre: Distriktsmaterialforvalter i NSB Karl Gunderssen (1882–1974) og Ågot Uhl (1881–1960). Gift 1942 med skuespiller Gunvor Hall (26.11.1908–19.11.1961; hun gift 1) 1934 med skuespiller Tore Foss, 1901–68), datter av grosserer Vegard Hall (1876–1928) og Anna Homble (1882–1910).

Både på og utenfor scenen spilte Jens Gunderssen mange roller. Ved siden av å være en allsidig skuespiller var han teatersjef og regissør, og påtok seg tunge verv i norske og nordiske kunstnerorganisasjoner. Han var både visedikter og visesanger, deltok i etableringen av Visens Venner og utgav visesamlinger.

Gunderssen vokste opp i Drammen, der faren var en fremtredende kommunepolitiker (ordfører 1935–57). Etter examen artium 1932 studerte han jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1937. Året etter fikk han en stilling hos rådmannen i Bærum; der fikk han innsikt i og høstet erfaringer fra administrativ virksomhet, noe som skulle komme ham til nytte senere.

Under gymnastiden og i studiedagene var Gunderssen aktiv i amatørteatervirksomhet. Victor Bernau, som var sjef på Det Nye Teater i Oslo, så ham opptre 1939. Han gav Gunderssen en rolle i stykket Sjette etasje, og fra den profesjonelle scenedebuten i april 1939 ble Det Nye Teater Gunderssens arbeidsplass frem til 1950.

I de fem første etterkrigsårene engasjerte Gunderssen seg sterkt i organisasjoner for norske og nordiske scenekunstnere. 1945 ble han styremedlem i Norsk Skuespillerforbund, og året etter påtok han seg formannsvervet i foreningen. Han var medlem av Norges Kunstnerråd 1947–50, formann i Nordisk Skuespillerråd 1947–49, styremedlem i Nordisk Teaterutvalg 1947–50 og medlem av Statens Filmråd fra 1951.

1950 sluttet Gunderssen som leder for Norsk Skuespillerforbund, sa opp stillingen ved Det Nye Teater og ble sjef for Radioteatret i Norsk rikskringkasting. Etter to år i NRK befant han seg igjen på scenen, nå på det nyåpnede Folketeatret i Oslo, der han var skuespiller frem til 1955, da han overtok som teatersjef. Han ledet Folketeatret til 1959, da teateret ble slått sammen med Det Nye Teater til Oslo Nye Teater. Her arbeidet han som skuespiller og instruktør frem til sin død 1969.

Som skuespiller viste Gunderssen sikkert grep om spesielt roller i den intime komedien. Hans spilleform var preget av tilsynelatende enkel fremstilling, men var resultat av omhyggelig arbeid. Han gav sine scenefigurer individuelle trekk, og tok typer på kornet. Fra tiden på Det Nye Teater huskes han bl.a. for roller som ektemannen i Luttens sangav Tse-Cheng, tittelfiguren i Den lettsidige Platonov av Tsjekhov og godseier Ulfheim i Ibsens Når vi døde vågner. Ved åpningen av Folketeatret spilte han advokat Strøm i Gunnar Heibergs Tante Ulrikke og Mr. Page i Shakespeares De lystige koner fra Windsor. Det å kunne opptre i skuespill av Heiberg og Shakespeare to påfølgende kvelder viste Gunderssens spennvidde og mangfold som skuespiller.

Som teatersjef fikk Gunderssen ikke tid til roller på scenen. I stedet utfoldet han sitt kunstneriske talent som regissør. På Folketeatret skapte han en mesterlig oppsetning av Under Milk Wood av Dylan Thomas og en realistisk og meget bevegende Anne Franks dagbok, som ble teaterets største suksess i dets korte levetid. Regissørvirksomheten fortsatte han på Oslo Nye Teater med bl.a. Se men ikke høre av Peter Shaffer.

Jens Gunderssen var blant initiativtakerne til Visens Venner 1944, og han var selv en svært dyktig og avholdt visedikter og -sanger. Han satte melodi til egne viser, og utgav flere visesamlinger med egne og andres tekster i 1940-årene. Visesamlingen På trammen utkom 1962. Gunderssens viser er enkle og melodiske, og de ble flittig brukt under visebølgen i 1960- og 1970-årene. Etter hans død er det utgitt to plater med hans viser. Blant de visene han særlig huskes for, er Vuggevise (med refrenget “Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite”), Fiskerens morgensang og De glade ghibelliner.

For Jens Gunderssen var det en naturlig sammenheng mellom visesang og skuespillkunst. “Skal man synge godt, må man leve seg inn i visens stemning på samme måte som skuespilleren må leve seg inn i rollen,” uttalte han en gang. Han hadde også biroller i flere norske filmer, bl.a. Gullfjellet og Den forsvundne pølsemaker (begge 1941), Jeg drepte --! (1942) og Hans Nielsen Hauge (1961).

Verker
VISEBØKER

• Små viser om små ting, 1943
• “Hu Maja”, 1945
• Ballade! Jens Gunderssens visebok med melodier, 1949 (2. utg. 1950)
• På trammen. Viser fra sund og skjær, 1962

INNSPILLINGER VED ANDRE ARTISTER

• Jens Gunderssens 12 viser, 1975
• K.-H. Gunderssen m.fl.: For brød og brennevin, 1998

Kilder og litteratur

• Stud. 1932, 1957
• HEH 1968
• biografi i TFL, 1991

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Jens Gunderssen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 18. mars 2015 fra https://nbl.snl.no/Jens_Gunderssen.