Sverre Anker Ousdal

Sverre Anker Ousdal er en av Norges mest karismatiske skuespillere. Han er en sikker menneskeskildrer og har gjort en rekke fremragende roller på scene og i norsk og internasjonal film.
Ousdal vokste opp i Flekkefjord og ble først kjent som gitarist i Teen Age Band. Uten det beste kjennskap til teater var overraskelsen stor da han søkte Statens teaterskole og kom inn som 17-åring. Etter teaterskolen 1961–65 var han elev på Den Nationale Scene i Bergen. Her debuterte han 1965 som Tackaberry i musikalen Tips om å nå til tops av Burrows og Weinstock, og han overtok senere hovedrollen som Finch.
1967–70 var Ousdal ansatt ved Oslo Nye Teater, og 1970 kom han til Nationaltheatret. Her markerte han seg først som komiker, bl.a. med tittelrollen i Molières Scapins skøyerstreker, Henrik Meisel i Den spanske flue av Arnold og Bach, Moncrieff i Oscar Wildes Hvem er Ernest? og som Henrik i Mascarade av Holberg. I senere år huskes han særlig som Orgon i Tartuffe av Molière.
Ousdal har også gjort seg sterkt bemerket med store roller i musikkteater som Macheath i Tolvskillingsoperaen av Brecht, Grev Danilo i Den glade enke og von Trapp i The Sound of Music i samspill med Sissel Kyrkjebø.
Ousdal har fått vist sin store allsidighet med fine klassikerprestasjoner hos Shakespeare, bl.a. i tittelrollene i Macbeth og Richard III. Blant hans mange Ibsen-roller er Dr. Rank i Et dukkehjem, Gregers Werle i Vildanden, Skule Jarl i Kongsemnerne, tittelrollen i Bygmester Solness, Pastor Manders i Gjengangere, en rolle han senere har spilt på Det Kongelige Teater i København med Ghita Nørby som Fru Alving. Som Brand fikk han publikum til å lytte intenst gjennom sin sterke innlevelse og intuisjon.
Ousdal har gjort stor suksess med sine Strindberg-tolkninger. Han mottok Amanda-prisen for Fjernsynsteatrets oppsetning av Kreditorene (1990) og gjorde et sterkt inntrykk som Edgar i Dødsdansen (1995). 1996 mottok han Kritikerprisen for prestasjonen som den energiske og hardt pressede Rittmesteren i Faderen.
I moderne realistisk dramatikk har han gjort et sterkt inntrykk som den lamme pasienten i Brian Clarks Er det ikke mitt liv, kanskje? og den feminine og modige Molina i fengselsdramaet Edderkoppkvinnens kyss av Manuel Puig. 1994 gjestet han Trøndelag Teater som John i Oleanna av David Mamet. I et finstemt spill med Kjersti Elvik holdt han publikum i spenning gjennom hele forestillingen – hvem var offer og hvem overgriper? I Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill på Nationaltheatret (2000) var han den komplekse James Tyrone i et sterkt samspill med sin sønn Mads Ousdal som sønnen Edmund Tyrone. I Thalia Teaters oppsetning av Michael Frayns Copenhagen spilte Ousdal den vennligsinnede Niels Bohr og fikk fint frem atomfysikerens følelsesmessige splittelser og det spente forholdet mellom lærer og elev.
Ousdal filmdebuterte 1967 som Arne Nord i Det største spillet. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han i rollen som Knut Fraenkel i Jan Troells Ingenjör Andrées luftfärd sammen med bl.a. Max von Sydow. Blant hans mange andre filmsuksesser er Orions belte, Falsk som vatten, Etter Rubicon, Over grensen, Kristin Lavransdatter og Insomnia. I norske fjernsynsserier har Ousdal gjort seg sterkt bemerket med hovedrollen i Grenseland, og han fikk Amandaprisen og Gullruten for rollen i Blodsbånd. I den britiske serien om Amundsen og Scotts kappløp mot Sydpolen, The Last Place on Earth, spilte han Amundsen. Av andre utenlandske fjernsynsproduksjoner kan nevnes Scoop, Shadow on the Sun og Familien.
Sverre Anker Ousdal er et kjent og kjært navn også for den yngre garde, ikke minst gjennom den populære fjernsynsserien om Klabb og Babb, som stemmen til Postmann Pat og i filmene Fomlesen i kattepine som Dobermann og som Kasper i Folk og røvere i Kardemomme by.
Ousdal er hedret med Hafslund Nycomeds skuespillerpris, Amandaprisen 1990 og 1998, Teaterkritikerprisen, Per Aabels ærespris og Gullruten. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1997.

• Aase Byes pris 2010 - Aase Byes pris
• Per Aabels ærespris 1996 - Per Aabels ærespris 1996
• Kritikerprisen 1995/96 - Teaterkritikerprisen