Robert Normann

Robert Normann startet sin musikerkarriere som omflakkende gate- og bakgårdsmusikant i 12-årsalderen. Han var yrkesmusiker fra 1937. På Oslos jazzscene var han solist i flere swingjazzgrupper. Han spilte med Freddy Valier i 1938, String Swing i 1939-42, Gunnar Due i 1939-41, og ledet samtidig egen kvartett. Han spilte i denne perioden også tenorsaksofon og var etter 1945 med i Pete Browns storband og diverse tilfeldige jazzgrupper. Han spilte konserter med egen soloavdeling og var i flere år å høre på revyteatrene Edderkoppen og Chat Noir. Han spilte så med Frank Ottersen, og senere med Willy Andresen. Han fikk flere karrieretilbud fra utlandet, blant annet fra Benny Goodman og Barney Kessel, som han ikke benyttet seg av[trenger referanse]. I 1988 ble Robert Normanns jazzinnspillinger for første gang samlet og gjenutgitt på LP/CD av Hot Club Records (produsert av Jon Larsen, som også har skrevet biografiske artikler om Robert Normann). Etter Robert Normanns død ble de gamle innspillingene overtatt av familien.

Normann trakk seg tilbake som aktiv musiker i 1982, og viet sine interesser til småbruk og oppfinnelser, som spente fra spesialkonstruert borkrone til automatisk eggvender og "evighetsmaskin" (Kilde: Galleri dokumentasjon. Avsnitt "Dokumentasjon" – "Perpetum Mobile, bygd av Robert Normann"). Inspirert av gjenutgivelsene på Hot Club Records, produsert av gitaristen Jon Larsen, gikk Robert Normann i 1992 studio, for siste gang, med musikk han kalte «Syv stubbær for én gitar og trommer». Hans faste bassist Håkon Nilsen var nå borte, og Robert erstattet ham ved å plassere en mikrofon med oktavboks over de tre laveste gitarstrengene. Den i sin tid legendariske slåsskjempen trakk seg etterhvert mer og mer bort fra omverdenen, og levde sine siste tiår i isolasjon i Kvastebyen i Skjeberg i Østfold, derav Knut Borges karakteristikk "jazzens Greta Garbo".