Tore Segelcke

Skuespiller. Foreldre: Maskinsjef Georg Løkkeberg (1872–1951) og Hulda Marie Hansen (1878–1941). Gift 1) 30.3.1927 med skuespiller Lorentz (“Lasse”) Lund Segelcke (30.3.1898–24.10.1942; se NBL1, bd. 13), sønn av major og maler Severin Vincent Heiberg Segelcke (1867–1940; se sst.) og Fredrikke Elisabeth Lund (1870–1948); 2) 10.11.1945 med lege Anton Frantz Christian Raabe (11.11.1889–25.12.1959), sønn av lektor Jens Johan Peter Stibolt Raabe (1861–1939; se NBL1, bd. 11) og Anna Louise von Hanno (1865–1935). Søster av Georg Løkkeberg (1909–86); svigerinne til Gunnar Raabe (1896–1969).

Tore Segelcke var gjennom et halvt århundre en av Norges betydeligste scenekunstnere. I en viktig brytningstid for teaterhistorien, da filmen og fjernsynet kom til som konkurrerende arenaer for skuespillerkunst, var kanskje Tore Segelcke den norske skuespilleren som tydeligst løftet tradisjonene fra den gamle tragedien frem til et moderne teateruttrykk. Hun var langt på vei en klassisk tragedienne for den nye tid.

Hun var født i Fredrikstad, hvor hun vokste opp i en familie med mye kunstnerisk begavelse. Etter en “amatør”-debut på Sommerteatret i Fredrikstad avla hun prøve på Det Norske Teatret. Her debuterte hun høsten 1921, under navnet Torelil Løkkeberg, i Ran av Eindride Tveito. De tre sesongene hun ble på Det Norske Teatret, spilte hun mest enkle og sunne ungpikeroller. En av hennes første instruktører, Agnes Mowinckel, fattet interesse for henne og så et talent. Og i Mowinckels regi skulle unge Tore Løkkeberg gjøre sin første sensasjon, som Stella i Crommelyncks Den praktfulde hanrei, på Det frie Teater 1924. Samme år ble hun engasjert ved Den Nationale Scene.

I bergensårene, 1924–28, ble hun brukt i hele teaterets repertoar. Mest avgjørende var de første oppgavene i Shakespeares, Bjørnsons og Ibsens dramatikk. Hun spilte her Helene i Når den ny vin blomstrer, Ofelia i Hamlet, Desdemona i Othello, Hermia i En sommernattsdrøm og Solveig i Peer Gynt. Viktige var også to roller hun senere skulle gjenta på Nationaltheatret, Berit i En ung manns kjærlighet av Nordahl Grieg og Anne i Hans Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Hun var nå den djervt erotiske skuespillerinnen som begynte å finne seg selv.

I sine første år på Nationaltheatret, 1928–33, kom Tore Segelcke til å etablere seg med roller som Sonja i Helge Krogs Konkylien, Charlotte i Gerts have av Gunnar Heiberg, Rakel i Bjørnsons Over ævne I og Lavinia i Sorgen kler Elektra av O'Neill. Så fulgte to sesonger på Det Nye Teater, der hun med uredd sensualitet spilte roller som Manuela i Piker i uniform av Christa Winsloe og Abbey i O'Neills Begjær under almene. Rollen som Manuela førte henne også til et bejublet gjestespill på Betty Nansen-teatret i København. Fra 1935 var hun tilbake på Nationaltheatret for å bli, og 1936 ble Nora i Et dukkehjem en ny milepel. I Halfdan Christensens regi kom Ibsens klassiker for første gang i en fornyet tolkning, i et mer sordinert uttrykk enn før, og med en sterkere vektlegging av Noras kjærlighetstragedie. Denne forestillingen, som med små endringer ble gjenopptatt jevnlig i over 10 år, ble starten på både en ny Ibsen-tradisjon på Nationaltheatret og en ny fase i Tore Segelckes karriere. Som Nora skulle hun komme til å gjeste over hele Norden, i Paris, Wien, USA og Mexico.

I de nærmeste årene fulgte hun opp Ibsen-linjen med bl.a. Agnes i Brand og Hilde i Bygmester Solness, men 1940-årene bød henne også komedieutfordringer, som hun behersket med avvæpnende humør: fru Sandberg i Tre par og Beatrice i Stor ståhei for ingenting. To nye roller som medførte skandinaviske gjestespill var Elisabeth i Mauriacs Og likevel elsker vi hverandre og Ersilia Drei i PirandellosFor å skjule sin nakenhet. 1953 gjorde hun europeisk storsuksess med sitt turnerende “one woman show”, bestående av Bjørnsons Bergljot, Anouilhs Medea og Cocteaus Din stemme. Monologturneene hadde Tore Segelcke lagt opp selv, delvis for å manifestere for norsk teater at hun fortsatt var å regne med, etter 30 år i yrket. Så brakte også 1950-årene to sterke nye rollebragder: Josie i O'Neills Måne for livets stebarnog fru Alving i Gengangere. I den siste rollen feiret hun sitt 40-årsjubileum 1961, og 1969 tok hun den opp igjen i en ny oppsetning for Riksteatret.

De siste 10 årene ved Nationaltheatret utvidet hun repertoaret med så ulike oppgaver som Schillers Maria Stuart, moren i Hele dager i trærne av Marguerite Duras, fru Klinke (mot Per Aabels Klinke) i Den spanske flue og – som avskjedsforestilling 1972 – Moren av Bertolt Brecht.

Tore Segelcke var i høyeste grad teaterskuespiller, men sporadisk medvirket hun også i radio, fjernsyn og film. Hennes første filmrolle var i Den store barnedåpen 1931, etterfulgt av Syndere i sommersol 1934. I mange år så det ikke ut som hun ville filme mer, og først i siste fase av karrieren ble det to nye filmroller, i Ingmar Bergmans Ansikte mot ansikte 1976 og Sverre Udnæs' Øyeblikket 1977. I Radioteatret spilte hun Nora, fru Alving og flere andre av sine kjente sceneroller. Her spilte hun kuriøst nok også Julie i Romeo og Julie 1938, en rolle hun aldri fikk spilt på scenen. Fra Fjernsynsteatret huskes hun nok best som frøken Klara i De gamles juleaften av Vilhelm Krag og ammen i Strindbergs Faderen.

Det mest særegne ved Tore Segelcke som scenekunstner var at hun fant seg til rette både i en streng realistisk ramme og i mer stiliserte teateruttrykk. Selv sa hun ofte, beskjedent, at hun ikke var den typen skuespiller som kunne gjøre noe godt ut av en svak tekst, og hennes samtids kritikere mente nok langt på vei det samme. Hun var i alt vesentlig en dikternes skuespillerinne, og i kraft av det nådde hun lenger enn de fleste, gjennom sine nesten 60 aktive skuespillerår.

Sammen med sin mann Anton Raabe gjorde Tore Segelcke også en innsats for norsk bygde- og bygningshistorie ved oppføringen av tre gårdstun, Uppigard Streitlien i Folldal, Huldreheimen i Bykle og Bjørnsgard i Sørkedalen i Oslo, som alle består av autentiske gamle hus og løsøre fra norske bygder. Ekteparet er gravlagt i vigslet jord på Bjørnsgard.

Tore Segelcke ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1972 og innehadde også flere utenlandske ordener og medaljer.

Verker

• Med luft under vingene, 1959

Kilder og litteratur

• A. Rønneberg: Skuespillerinnen Tore Segelcke, 1946
• d.s.: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
• E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953, 1953
• P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
• N. C. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
• N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret 1913–1963, 1963
• A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
• HEH 1979
• O.-S. Anderssen: “Tore Segelcke”, nekrolog i Aftenp. 1979
• TFL, 1991
• N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Portretter m.m.

• Maleri (som Nora i Et dukkehjem) av Ruth Krefting, 1936; Nationaltheatret
• Skulptur (som Nora) av Emma Matthiassen, ca. 1946; sst
• Byste av Per Palle Storm, u.å.; sst
• Frimerkemotiv av Ulf Aas, 2001

Kilde:

Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, 02.10.2017., https://nbl.snl.no/Tore_Segelcke