Tone Schwarzott

Skuespiller og lyriker. Foreldre: Professor og pianist Wilhelm Cathrinus Schwarzott (1914–89) og Eva Johanne Hafslund (1920–2008). Bror, Jan Scheartzott var i flere år fotograf ved Nationaltheatret.

Tone Schwarzott har vært en markant kunstner i norsk teater og litteratur i over førti år. Hennes mange år ved Nationaltheatret, og hennes mangetydige lyriske produksjon, har ført henne frem som en lavmælt, men sterk skikkelse i norsk kulturliv, trofast mot kunsten, og tilsynelatende upåvirket av skiftende litterære og teatrale moteretninger.

Hun ble født i Porsgrunn som eldste barn av pianisten, professor Wilhelm Schwarzott. Hun vokste delvis opp i Oslo og tok examen artium på Vestheim Skole 1959. Sin første, uoffisielle debut fikk hun på Nationaltheatret i Toreadorvalsen av Jean Anouilh 1960, mens hun var elev ved Statens Teaterhøgskole.

Tilbake på Nationaltheatret 1963 debuterte hun i Huset skal rives av Tennessee Williams og var snart i fremste rekke blant teaterets yngre krefter. Det ble mest i moderne dramatikk hun skulle gjøre seg gjeldende, bl.a. som Pam i Reddet av Edward Bond, Anita i Hvem er de gale? av Kent Andersson, Celia i Filantropen av Christopher Hampdon og i nyere norske skuespill som Alice i underverdenen av Klaus Hagerup og To akter for fem kvinner av Bjørg Vik.

Tone Schwarzotts scenepersonlighet markerte seg tidlig med en behersket, men ofte følelsesladet intellektualitet, også etter hvert i det mer klassiske repertoaret, med Ibsen-roller som Bolette i Fruen fra havet og Gerd i Brand, senere fru Y i Strindbergs enakter Den sterkeste. Arbeidet på Nationaltheatret ble avbrutt av et engasjement i Fjernsynsteatret 1969–71, der hun bl.a. spilte datteren i Strindbergs Pelikanen, bruden i Bertholt Brechts Småborgerbryllup og ikke minst en rank og minneverdig Svava i Bjørnstjerne Bjørnsons En hanske. 1968 gjestet hun Riksteatret med en oppsiktsvekkende tolkning av Anouilhs Antigone.

Parallellt med skuespillergjennombruddet slo Schwarzott igjennom som lyriker. Hennes første diktsamling, Veien til mitt hus, kom 1965 og ble fulgt av ytterligere 8 diktbøker frem til 1979. Da kom den foreløpig siste, Nattlige stasjoner, som også inneholder prosatekster. Særlig fra og med samlingen Hit er jeg kommet ble hun berømmet for sin språklige sikkerhet, sin muntre, ironiske humor og sin kunstneriske ærlighet. Paal Brekke roste samlingen for originalitet, ved at den til tross for mangel på tidsmessig samfunnskritikk og fravær av feministisk tematikk virket paradoksalt moderne. Magnhild Aalen i Vårt Land gav ved samme utgivelse lyrikeren Schwarzott attest for “en var og fin forståelse for mennesker, en varm humor og en åpenhet overfor livets rikdom og prøvelser”. I Norsk kvinnelitteraturhistorie nevnes Tone Schwarzotts diktning med vekt på utviklingen mot et stadig renere og enklere uttrykk. Her påpekes også hennes kontinuerlige tematikk, som gjerne ligger i det variable kommunikasjonsspillet mellom mann og kvinne. Om sitt eget forfatterskap uttalte hun 1979 til VG: “Jeg holder meg til de små stemninger. Ting som de fleste mennesker har opplevet og som de kanskje synes er viktig. Det ligger ikke for meg å revolusjonere verden. Det kan andre gjøre.”

I senere år har Schwarzotts repertoar som skuespiller omfattet både klassiske og moderne roller, gjerne også i den lettere sjanger. Hun har med fin karakterkomikk spilt for eksempel fru Stråmand i Kjærlighetens komedie, Magdelone i Erasmus Montanus, svigermoren i Onkel Vanja og Hildegard i Sverre Udnæs' Til helvete heller!, og hun har vist sitt karakteristiske, distinkte nærvær i forestillinger som Halte-Hulda av Bjørnson, Beslutningen av Claire Luckham og Fedra av Racine.

Tone Schwarzott har også medvirket i film og radio. Hun fikk god kritikk for den ellers sterkt omdiskuterte filmen “3” i 1971, Nicole Macés regidebut. Dette er hennes eneste filmhovedrolle, men hun gjorde gripende biroller i bl.a. Marikens bryllup (1972) og Hard asfalt (1986). I Radioteatret har hun hatt en rekke roller, også i populære kriminalserier. Innenfor kriminalfortellingens stramme rammer gav hun varm, personlig intensitet til roller som Ilse i Historien om Gottlob (1969) og Myra Corbett i Sort messe (1975).

Verker

• Veien til mitt hus, dikt, 1965
• Rom, dikt, 1970
• Dørene, dikt, 1973
• Hit er jeg kommet, dikt, 1974
• I lyset, dikt, 1975
• Reiser med lyset, dikt, 1976
• Under samme himmel, dikt, 1977
• I noens have, dikt, 1978
• Nattlige stasjoner, dikt og prosa, med egne illustrasjoner, 1979

Kilder og litteratur

• A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
• M. Aalen: “Lyrikk med ømhet og humor”, i Vårt Land, 1974
• P. Brekke: “Tone Schwarzott”, i Årets bøker, 1974
• J. H. Stemland: “Skuespillerinne med penn”, intervju i VG, 1979
• I. Engelstad (red.): Norsk kvinnelittearaturhistorie, bd. 3, 1990
• S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1999, 1990
• J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret. Til glede og forargelse, 1994
• N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
• T. Hartenstein: Det usynlige teater. Radioteatret 1926–2001, 2001

KILDE:

Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no,28.09.2017., https://nbl.snl.no/Tone_Schwarzott

Skuespillerlinjen, Statens Teaterhøgskole, Oslo, Norge