Amalie Skram

Amalie Skram var en av “det moderne gjennombrudds” fremste forfattere. Sammen med Alexander Kielland og Jonas Lie skapte hun en ny og smidig romanform, som gav plass for en kritisk fremstilling av ytre sosiale forhold så vel som det indre livs hemmeligheter. Det at hun sluttet seg til en form for heslighetens estetikk, som ledd i sin anstrengelse for å avsløre løgn og fortielse, bør ikke skygge for at hennes fremste litterære holdning var medlidenhet. Hun mente at “Medlidenhedens Smerte” mante til “Arbejde, Arbejde for at lindre”. Fra debuten 1885 til sin død 1905 utgav hun rundt 20 verk, mest romaner, men også noveller og et par skuespill. Hovedverket Hellemyrsfolket (1887–98) er preget av hennes konsekvent naturalistiske holdning og metode, men samtidig åpnet hun utover i 1890-årene for en mer stemningspreget skrivemåte, som i novellesamlingen Sommer, og for en eksperimenterende og ukonvensjonell romanform, som i det ufullendte verket Mennesker, som utkom heftevis 1902–05. Hennes verk har vist en enestående overlevelsesevne og trykkes i stadig nye utgaver. Noen av romanene er også filmatisert.

KILDE: 

Norsk Biografisk Leksikon om Amalie Skram. https://nbl.snl.no/Amalie_Skram, 19.08.2021.

Store Norske Leksikon om Amalie Skram, https://snl.no/Amalie_Skram, 19.08.2021.