Ella Hval

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Kommunearbeider Kristoffer Kristoffersen (1878–1944) og Anne Marie Quist (f. 1879). Gift 1) 2.2.1924 med lyriker Rudolf William Nilsen (1901–29); 2) 1932 med overlege Einar Hval (1.11.1901–12.6.1958), sønn av kjøpmann Lars Engebretsen Hval (1873–1949) og “Anne” Mathea Tønnerud (1872–1954 el. 1955).

Ella Hval var en høyt aktet skuespiller og instruktør. Gjennom en lang karriere tilhørte hun Nationaltheatrets bærende krefter. Med sterkt engasjement opptrådte hun som markant formann i en årrekke i Norsk Skuespillerforbund.

Ella Quist vokste opp på Torshov i Kristiania i en arbeiderfamilie preget av sang og spill. Hun ønsket mer skolegang enn den obligatoriske, men fikk bare friplass et år på Kristiania kommunale middelskole. 1921–23 arbeidet hun på kontoret hos advokat Ludvig Meyer. Deretter var hun medhjelper i et bokholderi til 1925 og kasserer og bokholder i Korn- og Melgrossistenes landsforening 1929–34.

Hun ble tidlig med i arbeiderbevegelsens underholdningsvirksomhet. Hun spilte amatørteater i Arbeidersamfunnet og medvirket i Samfundsteatret, som hun karakteriserte som “et politisk teater med unge krefter og vilje. Et teater med mening og mål”. Der møtte hun bl.a. sin første mann Rudolf Nilsen. I Ernst Tollers Massenmensch spilte hun Sonja, stykkets eneste kvinnerolle, og hun opptrådte i kabareter og leste dikt skrevet av ektemannen. Under pseudonymet Solo-lokvist anmeldte hun film i Norges kommunistblad.

Rudolf Nilsen døde etter bare fem års ekteskap, og 1932 giftet Ella seg på ny, denne gang med legen Einar Hval. Samme høst debuterte hun, 28 år gammel, på Chat Noir med “Feriekolonigutt”, og hun spilte hovedrollen i Hans Müllers stykke Flammen på Søilen Teater. Hun gikk i teaterlære hos Sigurd Eldegard og drev ellers med kabaretvirksomhet. 1934–35 var hun ved Nationaltheatret uten å gjøre seg bemerket. Som gjest ved Den Nationale Scene i sesongen 1936–37 fikk hun sitt gjennombrudd i rollen som Vibeke i Helge Krogs Oppbrudd. Fra høsten 1937 ble hun fast ansatt ved teateret og var der til 1940. Da vendte hun tilbake til Nationaltheatret, hvor hun var ansatt til hun ble pensjonert 1974.

I en rekke år fungerte Hval som instruktør og lærer ved Nationaltheatrets elevskole. Dessuten gjestespilte hun ved en rekke teatre, og hun opptrådte også etter nådd pensjonsalder. Blant annet hadde hun vel 80 år gammel en av hovedrollene i Bjørg Viks Døtre på Oslo Nye Teater. I Radioteatret fremførte hun gjennom 40 år et hundretalls roller.

Som formann i Norsk Skuespillerforbund i to perioder, 1951–61 og 1965–67, ledet Ella Hval gjennomføringen av en rekke svært vanskelige forhandlinger med teatrene omkring fornyelse av normalkontrakten av 1910, og hun forhandlet med NRK om avtaler for skuespillere i forbindelse med det nye mediet fjernsynet. Som forhandlingsleder praktiserte hun sitt mot, sin virkelighetssans og sin kampånd fra ungdomsårene. Hun fikk ry for å være en dyktig og mektig forhandlingsleder og fikk kjælenavnet “Ello” (LO) Hval.

Ella Hvals rolleliste er meget omfattende. “En Ibsen-rolle er en opplevelse for hver eneste en av oss,” uttalte hun en gang. Selv opptrådt hun i en rekke av dem. I Vildanden gav hun til beste en varmhjertet og praktisk Gina som bar det ekdalske hjem, som Den grønnkledde i Peer Gynt viste hun et grotesk spill ladet med storlinjet komikk, og hun fremstod som en rank, nærmest skulpturelt utformet Rebekka West i Rosmersholm. Andre ibsenroller hun kreerte var Gerd i Brand og Svanhild i Kjærlighedens Komedie.

Hun gjorde en stor skikkelse ut av tittelrollen Anna Sophie Hedvig i Kjeld Abells stykke av samme navn, og hun gav den heksedømte Herlofs-Marte skremmende styrke i Hans Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Som Marjorie i Hjem av David Storey var hun ondskapsfull, og hun fremstilte en ukuelig livsoptimist i tittelrollen i Kent Anderssons stykke Agnes. For rollen Meg i Brendan Behans Gisselet mottok hun Kritikerprisen 1960, og for innsatsen i Radioteatret ble hun 1986 tildelt radioens Blå Fugl.

På mange måter tok Ella Hval sin opprinnelse med seg i sine roller, og hun førte med seg mye av det beste fra tiden i Samfundsteatret. En klar virkelighetsoppfatning og sterk realisme preget hennes liv som kunstner. Hun var uredd i sine rolletolkninger, åpen og direkte i sitt kunstneriske uttrykk og sannferdig i menneskeskildringene. Hun anvendte ikke store gester eller svulstig deklamasjon. Hennes realisme gikk hånd i hånd med en dristig, skapende fantasi, frisk humor og sosial satire. I tragedier og samfunnsdramaer avslørte hun vidtspennende menneskekunnskap, og hun gav sine sceneskikkelser stor spennvidde og originalitet. Med psykologisk skarpsyn opptrådte hun i moderne dramatikk, men hun hadde også et stort komisk talent. På scenen kunne hun vise seg både pompøs og vulgær, ung og gammel, høystemt og dagligdags, men aldri kjedelig.

Hun filmdebuterte 1949 som Karstens mor i Arne Skouens Gategutter og gjorde en lang rekke varmhjertede kvinneportretter i norske filmer, bl.a. Ingen mans kvinna (1953), Kvinnens plass (1956), Ut av mørket (1958), Blackout (1986) og Over grensen (1987).

Ella Hval ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1973, og hun var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull og ridder av Islands Falkeorden. Hun ble æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund 1957 og mottok Norsk kulturråds ærespris 1977. 1979 utgav hun erindringsbokenJeg har alltid hatt vanskelig for å glemme.

Verker

• Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme, 1979

Kilder og litteratur

• HEH, flere utg.
• P. Gjesdahl: “Rudolf Nilsen” i NBL1, bd. 10, 1959
• TFL, 1991, avisartikler og -intervjuer

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Ella Hval. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 29. august 2016 fra https://nbl.snl.no/Ella_Hval

• Norsk Skuespillerforbund - Forbundsleder (fra 1958 til 1961)
• Norsk Skuespillerforbund - Forbundsleder (fra 1951 til 1956)
• Norsk Skuespillerforbund - Forbundsleder (fra 1965 til 1966)

• Norsk kulturråds ærespris 1977 - Norsk kulturråds ærespris 1977
• Kritikerprisen 1959/60 - Teaterkritikerprisen