Toralv Maurstad

Som sønn av to skuespillere vokste Toralv Maurstad opp med teater og film, og han fikk småroller allerede som barn. Etter studier ved Royal Academy of Dramatic Art i London 1947–49 debuterte han offisielt høsten 1949 i Nils Kjærs Det lykkelige valg på Trøndelag Teater og slo igjennom i sin neste rolle, i Atten år av John van Druten.

I 1951 kom han til Det Nye Teater i Oslo, der han særlig seiret som kynisk antihelt i musikalen Pal Joey av Rodgers & Hart. Han spilte opprørsk ungdom i Jacques Devals Etienne, John Osbornes Se deg om i vrede og Thomas Wolfes Finn veien, engel. Han spilte undertrykt homofil i Te og sympati av Robert Anderson og totalt kuet som Gabriel i Stig Dagermans Skyggen av Mart.

I 1961 gjestet han Det Norske Teatret mot foreldrene i O'Neills Lang dags ferd mot natt. Hos O'Neill var han også stesønnen i Begjær under almene og dikterspiren i Skjønne ungdom, som han fikk Kritikerprisen for i 1963. Han markerte seg også i klassikerroller, som Holbergs Henrik i Den vegelsinnede, tittelrollen i Erasmus Montanus og Arv i Jean de France, Shakespeares Sebastian i Helligtrekongersaften og Puck i En midtsommernattsdrøm. Hans Ibsen-roller inkluderer Peer Gynt og Brand. Ellers gjestet han scener i Bremen og New York.

Rollen som konferansieren i Cabaret (Oslo Nye Teater, 1968, ett år inn i hans sjefstid på teatret) ga ham stor publikumssuksess.

Som frilanser fra 1986 har Maurstad løst store dramatiske oppgaver, som faren i Lars Noréns Natten er dagens mor, Tsjekhovs Onkel Vanja og bisp Nikolas i Ibsens Kongsemnerne og karakterkomiske roller mot Wenche Foss i Jerome Kiltys Kjære Løgnhals, mot Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives og mot Geir Kvarme i Kjetil Bang-Hansens Enigmavariasjoner.

Han har også gjort flere populære soloforestillinger, blant dem Ibsen-monologen Nei, jeg gjør ei, den selvbiografiske En lek med livet på scenen, og Sokrates’ forsvarstale (2012).

Toralv Maurstad regisserte farsene Panikk i Kulissene (Oslo Nye Teater) og Arsenikk og gamle kniplingar (Det Norske Teatret), og har turnert med Riksteatret med et eget Ibsen-program.

1967 ble Maurstad sjef for Oslo Nye Teater, som da var under omlegging til rent komedieteater. Med alle faste skuespillerkontrakter opphevet kunne han engasjere et drømmeensemble med Wenche Foss omkranset av kremen av norske komediekrefter, som Aud Schønemann, Elsa Lystad, Leif Juster, Arve Opsahl, Harald Heide-Steen jr., Rolf Just Nilsen og Willie Hoel. Tiden på Oslo Nye Teater (frem til 1978) ble både kunstnerisk og kommersielt en triumf.

Sjefstiden ved Nationaltheatret 1978–86 ble derimot svært turbulent. Oppsigelsen av åtte skuespillere i 1979 medførte skuespillerstreik og enorm, til dels svært negativ presseomtale av Maurstad som person. Store reparasjonsarbeider, særlig etter brannen på hovedscenen oktober 1980, medførte at han hovedsakelig måtte bruke Torshov og Amfiscenen med avstikkere til Chat Noir og andre provisoriske scener. I 1985 ble hovedscenen gjenåpnet med en festvariant av Peer Gynt, med Maurstad som én av tre Peer-er. Hans sjefstid var så omdiskutert at det ofte glemmes at den også inneholdt Tom Stoppards norske dramatikergjennombrudd og legendariske Shakespeare- og Dario Fo-forestillinger på Torshov.

Toralv Maurstad har også spilt i en rekke filmer. Den første store filmrollen, som den bortskjemte sønnen i Kranes Konditori (1951), ble fulgt av hovedroller i Andrine og Kjell (1952), Cirkus Fandango (1954) og Hjem går vi ikke (1955), som ga ham et status som ungdomsidol. Blant filmene han senere har hatt roller i er Line (1961), Om Tilla (1963), Hennes Meget Kongelige Høyhet (1968). Han ga stemme til Ludvig i Flåklypa Grand Prix (1975), og han gjestet Sverige i Svarta palmkronor (1968) og fjernsynsserien Ett köpmanshus i Skärgården (1972). Etter Rubicon (1987) var en publikumssuksess.

Den helt store sjansen kunne rollen som Edvard Grieg i filmatiseringen av Broadway-musikalen Song of Norway (1970) ha vært. I selvbiografien Du store min... (1971) gir Maurstad en vittig skildring av innspillingen av kolossmusikalen, i forkant møtt med megen norsk skepsis og krav om forbud mot Hollywoods versjon av Griegs liv og musikk. Resultatet var en ufrivillig festlig kalkun. Langt mer ros fikk han som Hjalmar Johansen i den britiske fjernsynsserien The Last Place on Earth (1985). Han spilte dessuten Georg Anker-Hansen i fjernsynsserien Hotel Cæsar. I 1999 ble han tildelt Æres-Amanda 1999.

Toralv Maurstad har også mottatt Aamotstatuetten (1962). Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1974 og er æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund.

Etter at de hadde tolket rollene som Vladimir og Estragon i Vente på Godot på Nationaltheatret mottok Toralv Maurstad og Espen Skjønberg Heddas Ærespris sammen, i 2005.

Heddajuryen oppga følgende begrunnelse:

"Heddas Ærespris skal ikke bli en årviss foreteelse, men bare deles ut når juryen rett og slett ikke kan la være. Det sa juryen første gangen prisen ble delt ut - til Wenche Foss i 2002. Men året etter kunne juryen heller ikke la være - og Æresprisen gikk til Jon Fosse. Men i fjor holdt juryen ord: Det ble ikke utdelt noen ærespris.

Vi tar igjen i år. Med ikke bare en pris, men to. Til to enestående personligheter som begge har lang fartstid i norsk teater, og er blitt legendariske i levende live. I over 50 år har de gledet nordmenn – på scenen, naturligvis, men også på filmlerretet og TV-skjermen. I år gjør de det igjen, og publikums varme og kjærlighet strømmer mot de to: Helt siden premieren har det omtrent ikke vært en billett å oppdrive til deres – foreløpig – siste bragd.

Heddas Ærespris går til Espen Skjønberg og Toralv Maurstad."

Toralv Maurstad mottok Heddaprisen 2017 i klassen for beste mannlige skuespiller/medspiller for rollen som John i Overføring, av Tyra Tønnessen etter Marit Råbu. Produksjonen var regissert av Tyra Tønnessen, og satt opp av Det Norske Teatret i samarbeid med Nationaltheatret.

Heddajuryen oppga følgende begrunnelse:

"Når skuespillerens oppgave er å tolke én av flere likeverdige roller i en oppsetning, kreves ekstra sterk konsentrasjon om de få minuttene skikkelsen er i fokus. Da kan erfaring være den beste plattform, hvis den utnyttes riktig. Her velger den mest erfarne av alle å legge mange tiårs rutine til side, skrelle av pondus og glans og ære. Tidligere triumfer i verdensdramatikkens store roller er et fundament for utformingen av en ny sceneskikkelse; i én scene BLIR veteranen en liten aggressiv fireåring i sandkassen. Det er stor skuespillerkunst."

Toralv Maurstad har utgitt selvbiografiene Du store min...(1971) og For et liv: historier jeg bare har fortalt mine venner (2012).

KILDER:

Sceneweb om Heddaprisen 2005, www.sceneweb.no, 17.10.2012, http://www.sceneweb.no/nb/awarding/23849/Heddaprisen_2005-2005

Store Norske Leksikon, Toralv Maurstad, www.snl.no, 18.10.2012, http://snl.no/Toralv_Maurstad

Norsk Biografisk Leksikon, Toralv Maurstad, www.snl.no/.nbl, 18.10.2012, http://snl.no/.nbl_biografi/Toralv_Maurstad/utdypning

Heddaprisen, heddaprisen.no, 19.06.2017, https://www.heddaprisen.no/vinnere/2017

1947-1949 Royal Academy of Dramatic Art (London)

• Nationaltheatret - Teatersjef (fra 1978 til 1986)
• Oslo Nye Teater - Teatersjef (fra 1967 til 1978)

• Heddaprisen 2017 - Beste mannlige skuespiller/medspiller
• Oslo bys kulturpris 2015 - Oslo bys kulturpris
• Leif Justers ærespris 2009 - Leif Justers ærespris 2009
• Anders Jahres kulturpris 2006 - Anders Jahres kulturpris 2006
• Heddaprisen 2005 - Ærespris
• Hedda-statuetten 1991 - Hedda-statuetten
• Kritikerprisen 1962/63 - Teaterkritikerprisen

• Heddaprisen 2017 - Beste mannlige skuespiller/medspiller