Christiania Theater

Christiania Theater (1837 - 1899) var et privatteater i Oslo. Christiania Theater åpnet på Bankplassen ved Akershus festning i 1837. Det var opprinnelig et dansk etablissement, men fungerte etter hvert som et nasjonalteater fram til Nationaltheatret ble innviet i 1899. Arkitekt var Christian Heinrich Grosch.

Informasjon

(Objekt ID 25451)
Objekttype Organisasjon
Organisasjonstype Privatteater
Hovedfokus Teater
Etablert aug. 1837 (Avviklet 15. jun. 1899)

Kontaktinformasjon

Adresse Bankplassen, Oslo

Annen informasjon

Organisasjonsform Annen/Ukjent
Les mer

I 1827 etablerte Johan Peter Strömberg Det Strømbergske Teater i Teatergaten. Etter to sesonger gikk teatret konkurs og Strömberg leide det ut til teaterinteresserte fra de dramatiske selskap. Bygningen brant i 1835 og det ble reetablert etter brannen med eget bygg på Bankplassen ved Akershus festning og åpningsforestillingen var 4. oktober 1837 med Andreas Munchs skuespill Kong Sverres Ungdom. Alle de involverte skuespillerne var danske, men innholdet var nasjonalromantisk. Hvilket språk som skulle brukes fra scenen i norske teatre hadde allerede lenge vært et stridsstema og var omfattet av den kulturpolitiske konflikten mellom Wergeland og Welhaven, der Wergeland arbeidet for norske skuespillere og norsk språk på norske scener.

Ettersom teateret ble mer etablert, kom stadig flere norske skuespillere inn i staben. Blant disse var Johannes Brun og Laura Gundersen.

I januar 1838 satte teateret opp Wergelands skuespill, Campbellerne eller den hjemkomne Søn. Premieren gikk pyntelig for seg, men ved neste framsyning fikk Norge sitt første virkelige teaterslag. Det begynte med pipekonsert, og endte med slagsmål i og utenfor teateret. Pipekonserten var iscenesatt av redaksjonen i den konservative avisen Den Constitutionelle, som ble redigert av personer som sto Welhaven nær. Men Welhaven selv hadde visstnok ikke noe med dette initiativet å gjøre, og var heller ikke til stede. Wergelands person og hans dikterkunst ble angrepet. Wergelandflokken seiret.

Det neste store teaterslaget fant sted i 1856, og da var Bjørnstjerne Bjørnson den sentrale skikkelsen. Nå gjaldt spørsmålet kampen for norske skuespillere. Teaterledelsen hadde gitt løfte om ikke å ikke engasjere flere danske skuespillere, men da løftet ikke ble holdt, ble det pipekonsert. Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie støttet de opprørske tilskuerne. Uro ble det også i 1873 da svensken Ludvig Josephson ble leder, utlendinger var ikke ønsket. Også her skulle Bjørnson ha vært blant iscenesetterne for pipekonsert og demonstrasjoner. Men det var Josephson som i 1876 satte opp Peer Gynt for aller første gang, og det var han som gjorde dette stykket til en stor suksess, etter at andre hadde ment det ikke egnet seg for scenen.

Mens teateret fortsatt spilte Peer Gynt, 15. januar 1877, brøt det ut brann, og denne ødela dekorasjonene til stykket. Skadene etter brannen ble raskt utbedret og Christiania Theater fungerte som et nasjonalteater til dagens Nationaltheatret ble bygget og etablert 1. september 1899. 15. juni 1899 ble siste forestilling spilt i Christiania Theater på Bankplassen, det var Samfundets støtter som stod på plakaten denne kvelden.  

Christiania Theater-bygningen ble deretter revet for å gi plass til Norges Banks bygning. Museet for samtidskunst holder nå til her.

KILDER:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Hans Schrøder. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 1. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Hans_Schr%C3%B8der

Normann, Axel Otto: Johanne Dybwad. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1937

Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.12.2011, http://no.wikipedia.org/wiki/Christiania_Theater 

Spillesteder (1)
Tilknyttede personer (8)
Bjørn Bjørnson – Regissør (fra 1884 til 1899)
Hans Schrøder – Teatersjef (fra 1879 til 1899)
Johan Vibe – Teatersjef (fra 1877 til 1879)
Ludvig Josephson – Teatersjef (fra 1873 til 1876)
Michael W. Brun – Teatersjef (fra 1869 til 1872)
Olaf Skavlan – Teatersjef (fra 1. jul. 1867 til 1869)
Bjørnstjerne Bjørnson – Teatersjef (fra 1. jan. 1865 til 30. jun. 1867)
Paolo Sperati – Dirigent (fra 1850)