Sanger av de siste timer

KILDER:

Danse- og teatersentrum,Teatersentrums Katalog 2000, 16.03.2020

Øyvind Jørgensen Produksjoner, ojprod.com, 22.01.2021, http://www.ojprod.com/prod_96-00/index.html

Musikk: Future Sound of London

I forb. med gjestespill Nye Carte Blanche jan. - feb. 99:

Marit Strømmen, Bergens Tidene, februar 1999:

"Bonusreisen er en visitt innom Øyvind Jørgensens verden. Den tidligere Carte Blanche-danseren har skapt en verden bestående av én del Japan, én del epilepsi og en skurrende spennende hemmelig del som publikum kan dikte inn selv. Jørgensens solo er fri for teoretiske programerklæringer og intellektualisering: Hans trippende føtter, skjærende grimaser og skakende muskler er et fysisk manifest over dansene ekspresjonisme, og en viktig grunn til å få med seg denne forestillingen."

Annette Mürer, Dagbladet, januar 1999:

" (...) Øyvind Jørgensen alene på scenen som fyller rommet - og oss - med stor indre kraft. Han kjemper for sin plass i livet, for sin egen ro, for å stå imot. oppreist - som en klovn eller menneske. Alt er vibrerende følsomt formidlet. En rystende, uforglemmelige opplevelse."

Fredrik Rütter, Aftenposten, februar 1999

"(...) Jørgensen kan gripe publikum med sin tilstedeværelse og evne til indre fokus. Alene i lyssirkelen med bar overkropp og lyse, vide bukser står han, hele kroppen vibrerer, nesten usynlig. Det er som om kroppen bærer på noe som presser seg ut, men den ytre ramme stenger det inne. Her får vi til fulle visualisert uttrykket at kroppen kan oppleves som et fengsel. Det er vondt når det ikke er plass til alt som bor der inne. Før han ender i sin frosne sluttposisjon, skulpturelt poserende med åpen munn i et stumt skrik, har han tatt oss med gjennom flere stadier. Fra smerte til forklaret ro, fra ukontrollerte spasmer til den største nytelse, og alt er like tydelig både på det fysiske og det emosjonelle plan. En sterk fremførelse som setter sine spor hos tilskuerne."


I forb. med Menn Danser juni 98:

David Thörn, QX, august 1998:

"På Black Box Teater visades skeive scener där bl.a. Øyvind Jørgensen lämnade starka minnen efter sin «Sanger av de siste timer». En enormt energiladdad dans fylld av ångest och dödskamp. Om konstnären Edvard Munch hade koreograferat på sin tid hade detta mycket väl kunnat bli resultatet."

Inger-Margrethe Lunde, Dagsavisen, juni 1998:

"Mindre genuint ble det ikke med danseforestillingen «Sanger av de siste timer» av Øyvind Jørgensen. En sterkt buto-inspirert dans hvor Jørgensen viser sitt utrolige talent som danser. Noe bedre har jeg aldri sett fra ham. En danser fyller en stor scene. Bare lyset forandrer seg, det ligger lenge i gult og hvitt. Musikken heller til New Age tradisjonen «Future Sound of London». Det er i seg selv modig å gå inn i denne sfæren. Så mange klisjeer er knyttet til retningen. Men Jørgensen overbeviser i sitt koreografiske mangfold som også er stramt koreografert. Fra introverte transeaktige bevegelser folder han seg ut og flyter nær sagt langt utover sin egen kroppslige begrensning. Bølger av bevegelser fyller rommet. Vår iboende sneverhet overrisles av hud, av vibrasjoner, av bevegelse. Det er meget godt gjort ettersom salen er stor og vi sitter langt unna."

Fredrik Rütter, Aftenposten, juni. 98:

" (...) Han har valgt en Butoh-inspirert form for dette meget fascinerende, men skremmende skriket. Bevegelsene er nesten robotaktige i form, og han har en evne til å isolere sine kroppsdeler slik at han frembringer følelsen av å dekomponere kroppen i sine bestanddeler. Sluttbildet, hvor hele kroppen fremstår som et eneste stort, stumt skrik, med lyset slidrende inn gjennom munnen mens livet forlater kroppen, er sterkt.(...)"