Polyfonia - Eller født mot bedre vitende

Et visuelt hørespill for ungdom

Polyfonia - Eller født mot bedre vitende - Et visuelt hørespill for ungdom av Tore Vagn Lid/Transiteatret-Bergen: Hvordan kan teateret fungere som et kritisk medium for ungdom? Det er et av spørsmålene som ble stilt til diskusjon med Tore Vagn Lid/Transiteatret-Bergen første forsøk på å utvikle sin ide om et visuelt hørespill også for ungdom.

Informasjon

(Objekt ID 1368)
Objekttype Produksjon
Premiere 8. nov. 2007
Produsert av Transiteatret-Bergen
I samarbeid med Teater Ibsen, Turnéorganisasjonen Kulturskatten Telemark
Publikum Voksne, Ungdom (fra 14)
Språk Norsk
Emneord Musikkteater, Teater, Ungdomsforestilling
Spilleperiode 19. apr. 2007  
Spilletid 60 minutter
Nettsted Transiteatret-Bergen

Krav til spillested

Minste scenebredde 8m
Minste scenedybde 7m
Minste takhøyde 4m
Krav til lys Medbrakt
Krav til lyd Medbrakt
Blending Ja
Opprigg 105 Minutter
Nedrigg 60 Minutter
Publikum 80
Les mer

Tore Vagn Lid om Polyfonia - Eller født mot bedre vitende - Et visuelt hørespill for ungdom

"Motstemmer, dobbeltkommunikasjon og fremmedgjøring: Polyfonia jakter på en skjerpet spenningsflate mellom samfunnets og skoleverkets tradisjonelle humanistiske idealer, og de historier eller virkelighetsbilder som formidles gjennom kultur- og ungdomsindustriens egne medier. Mistanken retter seg mot en tiltakende dobbeltkommunikasjon, en taus - men ikke mindre virkningsfull - polyfoni mellom motstridende historier og virkelighetsbilder, hvor fellesskap står mot individualisme, mangfold står mot standardisering, innside (selvfølelse) mot utside (kropp), og framskritt mot forsprang.

Det man som ung hører - det man får fortalt - synes på vesentlige punkter nettopp ikke å svare til det man selv ser eller erfarer gjennom filmindustrien, i reality-føljetongen eller i det kulørte magasinet. Nettopp i kraft av det visuelle hørespillet søker jeg med Polyfonia å finne en scenisk form, egnet til å artikulere, eller til å bringe til uttrykk disse spenningsflatene nettopp som gjenstand for kritisk avdekking, refleksjon og erfaring.

Forestillingens spilleplass eller dramaturgiske momenter, søker seg mot de stedene hvor virkeligheten (eller kanskje bedre - virkeligheter) kolliderer og blir til dobbeltkommunikasjon. Ved å lete etter, fiksere, og samtidig levendegjøre slike motstridende stemmer i scenerommet, spørres det samtidig etter virkning: Hva skjer når det man som ungt menneske føler - om kropp, om vennskap, tillit og seksualitet - ikke svarer overens med det man lærer og tenker, eller når det man hører motsies av det man ser? I det popsangeren advarer mot kroppshysteri og spiseforstyrrelser, synger bildene - kameralinsene, utsnittene og gestene - samtidig om det motsatte.

Slik, mellom boksiden og magasinet, mellom klasserom og virtuelle rom, og mellom skoleverk og kunstverk, står en tyngdekraft mot en annen på en måte som avgjørende griper inn i vår moderne selvforståelse og selvfølelse. Gjennom produksjoner som Maybe it’s too nice? (2004), Trio for to skuespillere og spansk gitar - et visuelt hørespill for barn (2003), Verken offer eller bøddel (2005) og Utsnittet - Esse est percipi (2006), har det blitt synlig hvilke kunstnerisk og kommunikativt potensial som ligger i det audiovisuelle krysningspunktet mellom visuelt teater og hørespill.

Dette gjelder ikke minst muligheten for en fleksibel, og dermed også mobil scenografi, hvor det nettopp er lyden og det komponerte lydlandskapet som - i interaksjon med skuespillernes bevegelser - blir til dynamisk dreiescene. Slik er grunnlaget også lagt for en mobil turneforestilling, hvor problemet med rom, lys og riggetid søkes løst i selve den utvidete hørespillformen.

Søk på tvers av populær- og ungdomsindustriens musikalske og verbale historier:

Som inspirasjon for mitt arbeid med manus så vel som regi, ligger et bredt material hentet fra ungdomsmagasiner, TV- og radiokonsepter, film, nettblogger og populærmusikk. Slik dras det veksler på en metodologi hvor min dreiebok/manus like mye bygges opp gjennom lyd som gjennom tekst og handlingssekvenser.

Paradoksene, de motstridende stemmene som bombarderer ungdomskulturen i spennet mellom læring og erfaring, kan på denne måten bringes i tale ved at ulike sceniske virkemidler gjensidig kommenterer hverandre nettopp i kraft av det visuelle hørespillets muligheter. Med ambisjon om å kunne være et kritisk feltstudium for ungdom, er håpet at det visuelle hørespillet skal kunne åpne for et flerstemt eller polyfont rom, hvor stemmene nettopp kan løses ut fra, og settes i motsetning til de eller dem som snakker. (dobbeltkommunikasjon som form).

Handlinger på scenen trenger ikke å svare til den dialogen som høres, og dialogen kan legges i munnen til langt flere aktører enn dem man ser på scenen."

Polyfonia ble nominert til Heddaprisen 2008 i klassen for årets barne- og ungdomsforestilling.

Kilder:

Transiteatret-Bergen.no, transiteatret.com, 01.08.2010, http://www.transiteatret.com/Polyfoniainfo.html

Heddaprisen

Medvirkende (7)
Navn Rolle
Tore Vagn Lid – Tekst
Tore Vagn Lid – Regi
Kyrre Bjørkås – Scenografi
Thorolf Thuestad – Lyddesign
Tor Christian Faugstad Bleikli – Skuespiller
Thea Danielsen Fjørtoft – Skuespiller
Mona Synnøve Solhaug – Skuespiller
Spilleplan
8. nov. 2007Store Scene, Den Nationale Scene Urpremiere
19. apr. 2007Dovergubbens hall, Ibsenhuset, Skien Førpremiere
Presseomtale

Astrid Kolbjørnsen, 09.11.2007, 60 sårbare minutter i kryssilden, bergenstidende.no, 01.08.2010, http://www.bt.no/bergenpuls/scen/article438222.ece:

"Transiteatret har tatt ungdom så mye på alvor at de ikke har snekret sammen en tam teaterforestilling. De har også gitt sitt publikum et stykke spenstig teater og et krevende budskap å tygge videre på."

Nils Olav Sæverås (2007, 09.11). Bergensavisen:

"Vi har en 'polyfoni' av stemmer å forholde oss til, det må være tolkningen av tittelen. Når den er på sitt mest ekstreme, gjør Polyfonia ungdomstilværelsen til en kampsone, rett og slett en nevekamp. Samtidig åpner stykket til slutt for håp og individualitet, men også det med en ironisk vri. Det er eksperimentelt, men ikke så eksperimentelt at det går over hodet på ungdommen forestillingen er laget for. Samspillet mellom skuespillerne og forhåndsinnspilt lyd er også usedvanlig godt, det føles mer spontant enn denne typen teatergrep ofte gjør."

Elin Høyland, 16.10.2007, I dobbeltkommunikasjonens klasserom, Scenekunst, 01.08.2010, http://www2.scenekunst.no/artikkel_4125.nml:

"Polyfonia evner iallefall slik eg ser det å fortelle oss noko som er sant, nettopp i kraft av å vise at det som var sant, ikkje nødvendigvis er sant, og at det som var dramtisk, ikkje nødvendigvis er det, for å bruke Vagn Lids eigne ord i høve til både kulturelle tilstandar og teaterspråk. Styrken i førestillinga ligg og i at den fanger slike eksistensielle spørsmål i alt sitt blodige alvor, på ungdommens premissar, men med ein openhet i forma som ikkje utelukker at det handlar om eit universelt menneskeleg ønskje: Å prøve å leve opp til dei krav som stilles i spelet mellom sjølvutvikling og det som oppleves som den rådande samfunnskulturen til ei kvar tid. Dobbeltkomunikasjonens nøtt er uansett ikkje lett å knekke, verken for barn eller vaksen."

Skribent og dato ukjent, VG:

"Hvorfor kjeder ungdom seg på teater, undret Tore Vagn Lid. Spørsmålet munnet ut i forestillingen Polyfonia. Et eksperiment, sier Lid. Vellykket, sier vi."