Knut M. Hansson

Skuespiller. Foreldre: Rettspresident Michael Hansson(1875–1944) og Emilie (“Minnie”) Christensen (1883–1981). Gift første gang med Elisabeth Schench Jacobsen (1910-1949). Andre gang med Karin Holst (10.1.1929–), datter av professor, dr.med. Johan Martin Holst (1892–1953; se NBL1, bd. 6) og Sofie Steen (1897–1978), ekteskapet oppløst. I 1961 ble han gift for tredje gang med Else-Marie Haukebø (25.9.1932–12.1.1995), datter av disponent Paul Haukebø (1899–1977) og Astrid Aarøe (1900–63). Dattersønns sønn av Peder Carl Lasson (1798–1873); fetter av Per Mørch Hansson (1905–94).

Knut M. Hansson utviste sterkt engasjement på og utenfor scenen. Som skuespiller fremstilte han en rekke markante roller, og som engasjert samfunnsmenneske markerte og forfektet han sine synspunkter på en stringent måte.

Oppveksten i Alexandria og Genève, hvor faren var president for Nansenkontoret for flyktninger under Folkeforbundet, gjorde at Hansson i ung alder ble engasjert i internasjonale spørsmål. Han avla examen artium ved Frogner skole 1938, og studerte deretter språk, litteratur og teater ved universiteter i en rekke europeiske land. Januar 1940 debuterte han på Det Nye Teater i Oslo i Shakespeares Troll kan temmes. Ved krigsutbruddet deltok han i kampene våren 1940 og gikk deretter inn i motstandsarbeid. Han sa opp sin stilling ved teateret sommeren 1941 og ble arrestert i september samme år i Trondheim. Han fikk dødsdom, ble internert på Grini og sendt til konsentrasjonsleir i Sachsenhausen 1943. Han kom tilbake til Norge med “de hvite bussene” våren 1945.

Hansson lot seg ikke knekke av oppholdet i tysk fangenskap. Allerede høsten 1945 tok han opp skuespillerkarrieren ved Studioteatret, der han var frem til 1950. 1951–52 var han tilbake på Det Nye Teater. Deretter drog han til Den Nationale Scene, hvor han ble til 1954. 1955–59 var han ved Det Nye Teater. Så fulgte en periode som frilanser. 1975–78 var han ved Trøndelag Teater. De siste ti årene av sin skuespillerkarriere var han ansatt på Oslo Nye Teater, og der spilte han sin avskjedsforestilling i februar 1990, Bob Larbeys Søndag, nå igjen? Hansson gjestespilte ved Riksteatret, Fjernsynsteatret og andre teatre, og han regisserte en rekke oppsetninger.

Som skuespiller huskes Hansson for en rekke sterke roller i klassiske dramaer og moderne komedier. Han spilte Vladimir i norgespremieren på Samuel Becketts Mens vi venter på Godot på Det Nye Teater 1955. Erfaringer fra tysk fangenskap gjorde at han kunne gi en troverdig fremstilling av overløperen Mossalskij i Studioteatrets åpningsforestilling Invasjon av Leonid Leonov, og han huskes som gestapo-offiseren og nazi-tyrannen i Rolf Hochhuths I Hans stad, som han satte opp på Det Norske Teatret 1966. Hansson spilte grosserer Werle i Vildanden, som François Rochaix satte opp på Teatret på Torshov 1985. I norgespremieren på Dario FosEn tilfeldig anarkists hendige død på Trøndelag Teater 1975 gjorde han et meget sterkt inntrykk.

Knut M. Hansson var en formsikker og spenningsfylt instruktør, og hans oppsetninger var preget av grundig litterær innsikt. I Erwin Sylvanus' krigsdrama Dr. Korczak og barna, som ble sendt i Fjernsynsteatret 1960, spilte han tittelrollen. Han hadde også tittelrollen i Cruise O' Briens Kong Herodes, som han satte opp på Riksteatret 1974.

Hansson medvirket også i en rekke filmer, bl.a. Englandsfarere (1946), I slik en natt (1958), Ransom (1974), Henrys bakværelse (1982) og På stigende kurs (1987).

Ved siden av å stå på scenen påtok Hansson seg en rekke verv i faglige, politiske og ideelle organisasjoner. 1965–71 var han formann i Norsk Sceneinstruktørforening og 1967–69 viseformann i Norsk Skuespillerforbund, deretter formann frem til 1974. 1971–74 var han formann i Norges Kunstnerråd, og han utviste et språkpolitisk engasjement innen styrene for Riksmålsforbundet og Norsk språkråd. Hansson hadde en rekke politiske verv, bl.a. som medlem av Den norske nasjonalkommisjon for UNESCO og Norsk komité for kulturelt samarbeid i Europa og styreformann i Aksjonen fritt Kambodsja.

Med sitt sterke engasjement levde Hansson et dynamisk og hektisk liv også utenfor scenen. Som fagpolitisk leder viste han slagkraft og dyktighet, og han kjempet for gjennomføringen av garantiinntektsordningen. Sitt sterke og ustoppelige politiske engasjement formidlet han på en skarpkantet, klar og entydig måte både skriftlig og muntlig. Han kunne ikke tie, men fremstod som en sterk debattant og var meget skrivefør. I en rekke kommentarer, innlegg, artikler, kronikker i dagspressen og tidsskrift fremmet han kompromissløst et ufravikelig frihetskrav. I kampen mot undertrykkelse og for menneskerettigheter talte og skrev han mot diktatur og ensretting, førte Israels sak og bistod vietnamesiske båtflyktninger.

Knut M. Hansson utgav sine erindringer fra krigen i Kurer og fange (1992). I Ilden og lyset (1988) skrev han ned den norske jøden Herman Kahans memoarer.

Verker

• Ilden og lyset, Herman Kahans erindringer, 1988
• Kurer og fange. Krigserindringer, 1992

Kilder og litteratur

• Diverse avisartikler og intervjuer
• HEH, flere utg.
• TFL, 1991

KILDE:

Berg, Thoralf. (2014, 14. desember). Knut M Hansson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 5. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Knut_M_Hansson.

• Norsk Sceneinstruktørforening - Daglig leder (fra 1965 til 1971)
• Norsk Skuespillerforbund - Forbundsleder (fra 1969 til 1973)
• Norsk Skuespillerforbund - Forbundsleder (fra 1969 til 1974)
• Studioteatret - Daglig leder (fra 1946 til )