Hva fatter gjør med pose og sekk

Hva fatter gjør med pose og sekk handlet om: "Kona og mannen som finner ut at de kanskje kunne bytte hesten i noe nyttrig. Underveis til markedet bytter mannen hesten i ei ku, kua i ei gås, gåsa i ei høne og høna i en pose råtne epler." (FiN)

Denne fortellingen ble skapt av enkle virkemidler som et par gamle trestiger, noe lerretstoff og en sekk med poteter. 

De to skue- og figurspillerne var Camilla Wexels Riser og Paal Viken Bakke. 

Kilder:

Figurteatret i Nordland, 1991-2011 Figurteatret i Nordland, Orkana forlag as, Stamsund.

Materialene var enkle: et par gamle trestiger, tekstiler/mye lerret og en sekk med poteter. 

Vurderingen er gjort på bakgrunn av foto.

Figurene på fotoet var hovedsakelig framstilt av tekstiler. De hadde ingen eller minimalt med konstruksjoner. Fotoet forteller hvordan scenebilde, figurer, figur- og skuespillere dannet en integrert kunstnerisk helhet. 

Camilla Wexels Riser hadde ansvaret for utformingen av den visuelle helheten, høyst sannsynlig med gode innspill fra den dansk regisøren (og figurspilleren) Morten Grue. 

Vurdesringen er gjort på bakgrunn av foto.

Denne produksjonen var både figur- og forteller teater. Den synliggjør et skisma eller et brudd innen den estetiske utvikling av figurteatrt. Det tydeligste kjennetegnet på dette bruddet er at figurspilleren kommer fram på scenen og er synlig/spiller sammen med figurene. Denne utviklingen startet allerede på 1960-tallet i Europa. I de følgende decennier blir figurspiller stadig mer framtredende på scenen og agerer i samspill med figuren(e).

Den 'rene' estetikken hvor figurspillerne var skjult og kun figurene var synlige for tilskuerne, blir også praktisert, men bruddet gav figurteatret nye utrykks- og spillemuligheter. Det tradisjonelle dukketeatret ble utvidet til figurteater. På 1990-tallet 'skyller' også tverrfagligheten inn over samfunnet og inklusive  kunsrtfeltet. Det får stor betydning for figurteatret hjemme og ute.