Infanten Carlos - Musikkteater etter Friedrich Schiller og Giuseppe Verdi

Premiere28. aug 2008
Produsert avSusanne Øglænd
CoprodusenterNy Musikk, Black Box Teater
Basert påDon Carlos av Friedrich von Schiller; Don Carlos av Giuseppe Verdi, Joseph Méry, Camille du Locle, Friedrich von Schiller
MålgruppeVoksne
SpråkNorsk, Italiensk, Fransk og Engelsk
UttrykksformerOpera, Musikkteater, Teater, Musikk, Video, Multimedia
Spilleperiode28. aug 2008  

Om Infanten Carlos

Infanten Carlos (2008) av Susanne Øglænd. I Infanten Carlos hadde regissør Susanne Øgland satt sammen tekst fra teaterstykket Don Carlos av Friedrich Schiller og operaen Don Carlo av Giuseppe Verdi til en forestilling der skuespillere, sangere og musikerne arbeidet side om side på scenen. Dialogen var på norsk, sangene på italiensk og video ble benyttet som en sentral del av uttrykket.

Les mer

Medvirkende

Vis mindre

Vis alle

Spilleplan

Vis mindre

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

    Presseomtale

    Ida Habbestad, Fleirspråkleg infant, 01.10.2008, Dagsavisen [Oslo]:
    "Alt dette berettar Øglænd gjennom eit lappeteppe av uttrykk. Talt og sungen tekst er blanda saman, og forutan tradisjonelle opera-ariar spenner musikken over fleire sjangrar. Dialogen går på norsk, songen italiensk, men der er òg innslag av engelsk, tysk og fransk. På scena finst ein enkel, talande koreografi, og det heile vert komplettert med video som tidvis illustrerer, tidvis grip inn i handlinga."

    Mer om Infanten Carlos

    Forestillingen Infanten Carlos av Susanne Øglænd ble spilt på Black Box Teater samtidig som Verdis Don Carlo ble spilt på Den Norske Opera & Ballett, og ble av regissør Susanne Øglænd i pressemeldingen fra Black Box Teater omtalt som en kommentar til operahusenes repertoarvalg.

    Infanten Carlos av Susanne Øglænd var støttet av Norsk kulturråd, Fritt Ord, Fond for utøvende kunstnere og Goethe Institut Oslo.

    Intervju med Susanne Øglænd om forestillingen følger her. Teksten er skrevet av Hild Borchgrevink:

    Jakten på kommunikasjon

    Samtidig med at en påkostet, internasjonal produksjon av Verdis Don Carlo rulles ut i operaen i Bjørvika, slipper Black Box Teater løs regissøren Susanne Øglænd med forestillingen Infanten Carlos. Musikkteater etter Friedrich Schiller og Giuseppe Verdi.

    Ideen er å bruke den friheten man får til å behandle stoffet når man velger å sette opp forestillingen utenfor operaens representative ramme. Black Box er et åpent og fleksibelt sted som gir oss muligheten til å presentere en eksperimentell oppsetning.

    Susanne Øglænd ønsker å lage en forestilling som kommuniserer med publikum i Oslo.

    - Det har vært viktig for meg å tenkeInfanten Carlos i forhold til den konteksten forestillingen settes opp i, og jeg har derfor valgt å jobbe med musikere, skuespillere og sangere som er fra Oslo og som kjenner sin by. I tillegg har jeg tatt med meg mine egne folk bak scenen, folk fra Berlin som jeg har jobbet med tidligere og som jeg har gjort viktige erfaringer sammen med.

    Musikkteater som samtidsteater

    Men det betyr ikke at vi kan vente oss Don Carlos med RIMI-pose i en blokkleilighet på Sinsen.

    – Nei! Teater i moderne innpakning som bare er en innpakning er det aller verste jeg vet, sier Øglænd. - Jeg tror ikke man kommer nærmere hverken publikum eller kjernen i verket ved å ha på seg olabukser. Det kreves mye mer mot og innsats hvis man tør å stole på det naive og direkte i et verk. Jeg er på jakt etter det teatrale: de store ideene og prosessene innenfor et verk. For eksempel muligheten til å forandre en reel tid til en absolutt tid – noe som bare er mulig innenfor kunsten. Teater bør ikke resignere i vår bekvemme og privilegerte samtid. Det er så kjedelig å leve i dag.

    I Infanten Carlos står både skuespillere, sangere og musikere på scenen. Teksten er jo opprinnelig et skuespill, Don Carlos, (1787) av Friedrich Schiller, skrevet ved inngangen til den franske revolusjon.

    Øglænd henter materiale både fra operaen og skuespillet. - Jeg forventer ikke at publikum skal ha spesielle forkunnskaper om stoffet eller være operaspesialister. Jeg ser på det som vår jobb å fortelle dem historien.

    Kampen mot fedrene og mot seg selv

    I begge sjangrene er historien utformet som et stort idédrama. Projeksjonsflaten for handlingen er den historiske tragedien rundt den spanske kongefamilien i inkvisisjonens tid under Felipe II på 1500-tallet.

    - Helt sentralt i stykket står konflikten med fedrene, deres patriarkalske statsform og den unge generasjonens forsøk på å styrte denne. Det er altså snakk om en generasjonskonflikt med revolusjonært potensial. De unge drømmer om en ny statsform hvor alle mennesker skal ha like rettigheter, et ideal som etter hvert slår sprekker.

    Som i klassiske kongedramaer er karakterene i Infanten Carlos i konflikt med sin egen representative rolle.  - Disse karakterene er fra fødselen av utvalgt til å være noe mer enn vanlige mennesker. De er privilegerte, men samtidig belastet, fordi omverdenen forlanger at de opptrer som helter. Konsekvensen er at de mister sitt forhold til virkeligheten og blir selvopptatte, latent hysteriske og ganske syke, sier Øglænd. - De er sperret inne i sin egen rolle, sin egen patos – både språklig og musikalsk - de snakker, synger og diskuterer universelle temaer, men i praksis er de forvirret og misforstår hverandre.

    Musikken og dramaet

    Librettoer er jo ofte tynne når det kommer til innhold. Men for Øglænd kan de scenene hun selv oppfatter som spesielt patetiske bli utgangspunkt for regimessige grep.

    - For eksempel dør Don Carlos’ venn, markien av Posa, i over 10 minutter i Verdis partitur. Han blir skutt flere ganger, men synger og synger og dør videre mens musikken blir søtere og søtere. En vanvittig og totalt psykedelisk scene! Men i og med at Posa er den av dramaets karakterer som iverksetter selve intrigen, har jeg latt ham være representert både av en skuespiller (Martin Karelius Østensen) og av en operasanger (Patrik Landgren). Slik kan jeg bruke den doble besetningen til å undersøke forskjellene mellom musikk og drama: Hvordan skal skuespilleren reagere på at operasangeren får lov til å dø så lenge?

    Det er et poeng i dramaet at Don Carlos og kongen, faren hans, ikke kommuniserer. Som en følge av dette har Susanne Øglænd valgt Marek Lipok, en klassisk utdannet tenor, som Don Carlos, mens kongen spilles av skuespiller Trond Høvik. Hos Elisabeth, som er den vakre franske prinsessen Don Carlos blir forelsket i, men som kongen gifter seg med, møtes musikken og dramatikken på en annen måte: Cecilie Jørstad som Elisabeth er en skuespiller, og hun synger på scenen, men er ikke klassisk skolert. I scenen hvor Elisabeth og Don Carlos blir forelsket, har Susanne Øglænd arbeidet med forskjellige sangstiler som uttrykk for den følelsesmessige utviklingen:

    - Denne scenen bygger på en kjærlighetsscene fra operaen og viser hvordan en skuespillerinne beveger seg prøvende inn i en musikalsk struktur, i  fikserte uttrykk som er fremmede for henne. Hvordan finner hun og operasangeren Don Carlos tonen sammen, hvordan kommuniserer de?

    Form og personlighet

    I Infanten Carlos spilles Verdis musikk av et ensemble som består av saksofon, kontrabass, flygel og slagverk. Instrumentene ble valgt for å kunne gjengi partituret, og samtidig gi det andre uttrykk og farger.

    - For meg var valget av musikerne minst like viktig som å velge skuespillere og sangere. Musikerne har vært sterkt involvert i å skape vår tolkning av Don Carlos. Jeg ble kjent med saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm tidlig i prosessen, og han har satt sammen et flott ensemble med Helge Lien på piano, Håkon Thelin på kontrabass og Eirik Raude på slagverk. Disse er musikere med forskjellig bakgrunn og fremfor alt forskjellige personligheter. Helt fra starten har vi forsøkt å se musikken i en dramatisk sammenheng i forhold til hvilke muligheter som ligger i besetningen. Vi har ingen ambisjoner om å lage en rockeversjon eller et redusert arrangement for kammerensemble, eller noen pling-plong-versjon av Verdi. Det har vært viktig for meg å finne musikere som har en holdning til det de gjør, og som ikke forventer å komme til dekket bord, men er innstilt på og tålmodige nok til å utvikle et musikalsk uttrykk i løpet av prøvene.

    Hva kjennetegner Verdis musikk?

    - Jeg opplever den som ekstremt direkte og lite selvopptatt. Det er spennende å undersøke hvordan han bygger opp scenene og følge hvordan han legger opp tempoet i de store strukturene. Han lager et rytmisk korsett som vrir karakterene gjennom en emosjonell miksmaster, men de forblir alltid seg selv. De kjemper med formen, men trenger samtidig formen for å få uttrykt seg. Det gjør dem autentiske som karakterer, selv om opera er kunstig som form.

    Verdi skrev minst seks versjoner og bearbeidelser av Don Carlos. Susanne Øglænd har tilbrakt sommeren med Schillers originaltekst og et klaveruttog av operaen som inneholder alle seks. - Det er et hav av materiale å ta av og ingen lett oppgave. Både Schillers og Verdis verk er svære og lange, og vi ville vært oppe i en spilletid på mer enn 14 timer hvis vi skulle presentert hele materialet. Drastiske kutt er derfor helt nødvendige, selv om noe allerede er gitt gjennom selve besetningen Publikum skal ikke skremmes bort. Hos oss skal de underholdes i – la meg si – to, maks. tre timer... Verdi var selv en teatermann som tilpasset sin Carlos-opera til byen, scenen, den lokale tradisjonen og de forskjellige orkestre og sangere han hadde for hånden til enhver tid. Det er derfor det finnes så mange versjoner, sier Øglænd.

    Hva er regiteater?

    Denne diskusjonen er også aktuell i Oslo i dag. Mannen som skal bestemme hva vårt nye, hvite smykke i Bjørvika skal fylles med, Paul Curran, har i følge Dagsavisen uttalt at han er kategorisk motstander av tysk regiteater. Susanne Øglænd har norske foreldre, men er oppvokst i Tyskland og har utdannet seg som regissør gjennom å være assistent og personlig medarbeider for sentrale reginavn i tysk samtidsteater, som Hans Neuenfels, Sebastian Baumgarten, Claus Guth og Joachim Schlömer. Til Ibsen-jubileet for to år siden forvirret hun norske kritikere med den tospråklige forestillingen ”Henrik, lyver du?” på BIT Teatergarasjen,hvor norske og tyske skuespillere spilte mot hverandre på hvert sitt språk, på samme scene. Hva tenker hun om regiteateret?

    - Jeg hater begrepet. Jeg kan ikke si deg hva regiteater er. Det finnes utrolig mye dårlig teater som kaller seg regiteater. På den andre side vet jeg heller ikke hva teater skulle være hvis det ikke var regiteater… Det dreier seg selvfølgelig om forskjellige oppfatninger av hva et verk er. Faktum er at en regissør trengs for å lage teater, og at en regissør bør utvikle selvstendige visjoner. Men at man forholder seg respektfullt til et stoff er helt vesentlig. Hvis du ser på regissørene jeg har studert med, er de veldig forskjellige, og nettopp det har hjulpet meg til å definere min egen holdning. Teater er en sak magen avgjør, og et publikum er en samling av mennesker med forskjellige fordøyelsessystemer.

    KILDER:

    Borchrevink, Hild (2008). Jakten på kommunikasjon. Black Box Teater program høsten 2008, 11-13.

    Habbestad, Ida (01.10.2008). Fleirspråkleg infant. Dagsavisen, dagsavisen.no, 08.11.2010, http://www.dagsavisen.no/kultur/article366335.ece

    Teaternett, teaternett.no, 08.11.2020, http://www.teaternett.no/aktuelt/pressemeldinger/2008/0901-01-054.htm