Cunts Going Knowhere

Premiere8. feb 2002
Produsert avNONcompany
CoprodusenterBIT Teatergarasjen
Basert påCunts going knowhere av Hjørdis Lehre
MålgruppeUngdom, Voksne (fra 15)
SpråkEngelsk
UttrykksformerTeater, Postdramatisk teater
Spilleperiode8. feb 2002  
NettstedNONcompany

Om Cunts Going Knowhere

Cunts Going Knowhere (2002) var en teaterproduksjon av NONcompanyCunts Going Knowhere  var basert på Hjørdis Lehres skuespill med samme tittel. Produksjonen hadde premiere på BIT teatergarasjen. Dette var NONcompanys første produksjon.

Regissør var Lise Risom Olsen.

Les mer

Spilleplan

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Siri Økland, 09.02.2002, Bergens Tidende [Bergen]:
"Med pulserende beat og lekende, søkende, kjeftende dialoger, ble Teatergarasjens stappfulle sal sjarmert i senk. Atakama-vokalist Heidi Marie Vestrheim og performanceartist Lise Risom Olsen har slått seg sammen med Pedro Carmona-Alvarez fra Sister Sonny og laget en særdeles spennende forestilling av Hjørdis Lehres tekst Cunts Going Knowhere".


Mer om Cunts Going Knowhere

Stykket er formet i en språkdrakt og med et rytmisk driv som like gjerne kunne egnet seg uttrykt med popens vokaler som instrument.

Tematisk er teksten t rått og usentimentalt blikk på kjærlighet og seksualitet med illusjoner og desillusjoner som følger i kjølvannet av disse.

Lise Risom Olsen hadde til produksjonen Cunts Going Knowhere samlet et ensemble som i konstellasjon var helt ferskt, men som hver for seg allerede hadde figurert i riksdekkende presse.

Lise Risom Olsen er skuespiller og har bred erfaring innen scenekunst. Heidi Marie Vestrheim er vokalist kjent fra bandet Atakama, som da oppsetningen ble satt opp (2002) jobbet med sin første soloutgivelse. Pedro Carmona-Alvarez er forfatter og musiker, blant annet i bandet Sister Sonny.

Med ulike innfallsvinkler og instrument angrep aktørene teaterteksten. Tekstens dramaturigske driv fikk motstand fra ulike stemmer i musikalsk og ulik vokal form. Denne symbiosen av monolog, pop, dialog og poesi brøt med forventninger om kunstnerisk etikette både med hensyn til kommunikasjon og mottakelighet.

La oss tenke oss hvordan en teatertekst kan fungere både som poplåt og som tekst med samtidskritisk brodd. Så tenker vi oss publikum stående, sittende, tause, utagerende, glade, sinte, eller kåte. Hvorfor er det i det hele tatt noen som føler de mestrer en slik kontekst? Hvorfor kan man ikke få være litt redd?

Frykten presiserer at en som publikum må investere noe, et noe som blir innsatsen i et kunstnerisk veddemål og der gevinsten er raserte forventninger og brutte illusjoner. Nettopp det en fryktet. NONcompany tåler denne investeringen.

KILDER:

BIT Teatergarasjen, vårprogram 2002.

NONcompany, noncompany.no, 11.01.2017, http://www.noncompany.no/?project=cunts-going-knowhere