Rekyl

Lillian Bikset, Den upersonlige krigen blir personliggjort i Rekyl, Dagbladet 12. september 2016:

"Piloten, uten navn, spilles av Line Heie Hallem. Presist styrer hun henne gjennom hennes voksende indre konflikter. Innledningsvis viser hun frem en kvinne som drives av sitt behov for spenning. Tøff, sterk, arrogant, med en kroppslig følt fryd fra de kick flyvingen gir henne, viss på sin egen autoritet - den autoritet hennes stilling gir henne. Direkte, barsk og konfronterende finner hun identitet i uniformen. Hun er stolt av å være en av de utvalgte, den militære eliten. Hun er dyktig, og hun vet det. I lufta har hun mot. Men gradvis, slitt ned av rutinen i de mange timene foran skjermen, av nærbildene av ofrene, vokser tvilen og traumet i henne. (...) Teksten er bygd opp om motsetningspar. Fysiske erfaringer er satt opp mot fysisk avstand, å gi liv mot å ta liv, teknologi mot menneskelighet. Brant er sine bilder bevisst, han understreker dem i form av gjentagelser, og Ove Alexander Jamt Dahls videodesign konkretiserer dem. Fargene: Himmelens blå, datterens rosa, dronebildenes grå. Det å se: Kameraøyet og det menneskelige øyet, likhetene mellom ultralydfotografiet og overvåkningsbildene av ørkenen. Også Christine Lohres scenografi kan sammenlignes med et øye. I sentrum, en skråstilt linse, som en radarskjerm eller en iris. Den er omgitt av publikumsstolene, plassert som et øyes nedre kant."