Rekyl

På Teater Innlandets hjemmeside står blant annet dette om Rekyl:

"Rekyl er et dagsaktuelt stykke om de menneskelige og moralske kostnadene ved dronekrigføring. Hva gjør det med et menneske å jobbe 12-timers skift i en bunker i ørkenen i Nevada for å jakte på mennesker på den andre siden av jorda, for så å dra hjem til mann og barn?

George Brants prisbelønte stykke, med originaltittel Grounded, har blitt spilt mer enn 60 steder verden over siden urpremieren i 2013. I New York har stykket vært satt opp på The Public Theater med Anne Hathaway i hovedrollen."

Heddajuryen oppga følgende begrunnelse for prisen for beste audiovisuelle design til Ove Alexander Jamt Dahl, Morten Halle, Christine Lohre og Olav Nordhagen:

"Når teater er på sitt beste, flyter de enkelte elementene sammen til en enhet. Da får vi en opplevelse av akkurat slik måtte dette stykket formidles akkurat nå. Årets vinner i kategorien audiovisuell design er liten av format, men stor i kunstnerisk evne. I tett samspill med de øvrige delene av forestillingen skaper scenografi, video- og lysdesign bilder som både antyder og utvider forståelsen av innholdet. Musikk og lyddesign inngår i en helhet der dramatikk og ømhet, eventyrlyst og savn finner sitt uttrykk uten at effektene blir overdrevet."

KILDER:

Nasjonalbiblioteket, forestillingsplakater, overlevert Sceneweb 19.04.2017

Nasjonalbiblioteket, forestillingsplakat overlevert Sceneweb 04.04.2018

Teater Innlandet, www.teaterinnlandet.no, 02.06.2016, http://www.teaterinnlandet.no/rekyl

Heddaprisen, heddaprisen.no, 19.06.2017, https://www.heddaprisen.no/vinnere/2017

Heddaprisen, www.heddaprisen.no, https://www.heddaprisen.no/nominerte/2017

Norsk Kritikerlag, www.kritikerlaget.no, 26.08.17, http://kritikerlaget.no/saker/de-nominerte-til-kritikerprisene-for-teater-musikk-og-dans-1202

Lillian Bikset, Den upersonlige krigen blir personliggjort i Rekyl, Dagbladet 12. september 2016:

"Piloten, uten navn, spilles av Line Heie Hallem. Presist styrer hun henne gjennom hennes voksende indre konflikter. Innledningsvis viser hun frem en kvinne som drives av sitt behov for spenning. Tøff, sterk, arrogant, med en kroppslig følt fryd fra de kick flyvingen gir henne, viss på sin egen autoritet - den autoritet hennes stilling gir henne. Direkte, barsk og konfronterende finner hun identitet i uniformen. Hun er stolt av å være en av de utvalgte, den militære eliten. Hun er dyktig, og hun vet det. I lufta har hun mot. Men gradvis, slitt ned av rutinen i de mange timene foran skjermen, av nærbildene av ofrene, vokser tvilen og traumet i henne. (...) Teksten er bygd opp om motsetningspar. Fysiske erfaringer er satt opp mot fysisk avstand, å gi liv mot å ta liv, teknologi mot menneskelighet. Brant er sine bilder bevisst, han understreker dem i form av gjentagelser, og Ove Alexander Jamt Dahls videodesign konkretiserer dem. Fargene: Himmelens blå, datterens rosa, dronebildenes grå. Det å se: Kameraøyet og det menneskelige øyet, likhetene mellom ultralydfotografiet og overvåkningsbildene av ørkenen. Også Christine Lohres scenografi kan sammenlignes med et øye. I sentrum, en skråstilt linse, som en radarskjerm eller en iris. Den er omgitt av publikumsstolene, plassert som et øyes nedre kant."

• Heddaprisen 2017 - Årets forestilling