Nå løper vi

Nå løper vi (2016) var en dokumentarisk teaterproduksjon av Pia Maria Roll, samprodusert med Teater Ibsen og Brageteatret.

Pia Maria Roll regisserte.

Teksten er skrevet av Roll i samarbeid med Sara Baban og Buzhan Baban, basert på familien Babans egen historie, og søsknenes erfaringer som barneflyktninger.

Nå løper vi ble nominert til Heddaprisen 2016 i kategorien for årets barne- og ungdomsforestilling, og Teaterkritikerprisen 2016.

Informasjon

(Objekt ID 53979)
Objekttype Produksjon
Premiere 2016
Produsert av Pia Maria Roll
Coprodusenter Brageteatret, Teater Ibsen
Publikum Barn, Ungdom
Språk Norsk
Emneord Teater, Barneforestilling, Ungdomsforestilling, Dokumentar
Spilleperiode 2016  
Les mer

På Brageteatrets hjemmeside står blant annet dette om Nå løper vi:

"I 1986 flykter åtte år gamle Sara og tre år gamle Buzhan fra sitt hjem i irakisk Kurdistan. Saddam Hussein har erklært Kurdistan for 'forbudt område' og til og med ville dyr blir skutt. Søskenparet er på flukt i 8 år før de får asyl i Norge, de vokser opp i Tønsberg og begge utdanner seg til skuespillere. I Nå løper vi framstiller de sin dramatiske historie med humor og musikalitet i denne høyst aktuelle forestillingen.

Pia Maria Roll har gjort seg bemerket som en landets mest markante teaterkunstnere og har mottatt flere priser for sine dokumentariske forestillinger. Dette er hennes første forestilling for et barnepublikum."

Nå løper vi er er støttet av Norsk Kulturråd. Forestillingen inngår i forskning- og utviklingsprosjektet SceSam.

KILDER:

Brageteatret, 17.03.16, http://www.brageteatret.no/forestilling/na-loper-vi/

Sentralen, 17.03.16, http://www.sentralen.no/arrangement/teaterlordag-ung-n-loper-vi

Medvirkende (12)
Navn Rolle
Sara Baban – Tekst
Buzhan Baban – Tekst
Pia Maria Roll – Tekst
Pia Maria Roll – Regi
Helle Siljeholm – Koreografi
Kai Johnsen – Dramaturg
Jennie Hagevik Bringaker – Scenografi
Jon Platou Selvig – Lyd
Ida Ellinor Andersson – Lys
Sara Baban – Skuespiller
Buzhan Baban – Skuespiller
Catherine Haanes – Produsent
Øvrige medvirkende

Musikk: Domene

Spilleplan
13. sep. 2017Multisalen, Kilden Forestilling
28. feb. 2017Klosterøya, Teater Ibsen Forestilling
27. feb. 2017Klosterøya, Teater Ibsen Forestilling
24. feb. 2017Klosterøya, Teater Ibsen Forestilling
23. feb. 2017Klosterøya, Teater Ibsen Forestilling
22. feb. 2017Klosterøya, Teater Ibsen Forestilling
21. feb. 2017Vinjehuset Forestilling
20. feb. 2017Papirhuset Teater Forestilling
25. sep. 2016Malersalen, Nationaltheatret Forestilling
sep. 2016 Forestilling
2016 Urpremiere
Festivaler (3)
SAND-festivalen 13. sep. 2017
Ibsenfestivalen 25. sep. 2016
Teaterfestivalen i Fjaler sep. 2016
Presseomtale

Chris Erichsen, Åtte år i helvete, Scenekunst.no, 11. februar 2016:

"Vi som ser og lytter, får ta del i en historie hvor vi får et unikt direkte innblikk i hvordan disse små barna møter og takler de enorme utfordringene og prøvelsene de blir stilt overfor på sin åtte år lange infernalske vandring mot den forløsende beskjeden i 1993 om at de var godkjent som kvoteflyktninger og kunne reise til Norge og Tønsberg. Historien har, til tross for at den er både opprivende og dypt rørende, en behagelig, harmonisk framdrift, hvor et gjennomgående grep er en telefonsamtale i nåtid mellom Sara og barnas mor. Pia Maria Roll har her, som mange ganger før, hatt Kai Johnsen med på laget som dramaturg. Det er åpenbart en heldig kombinasjon. Forsiktige fysiske, koreografiske inngrep ved Helle Siljeholm gir, sammen med det finstemte lydarbeidet til Jon Platou, det hele et fint, til tider litt skeivt preg."

Lillian Bikset, Nøkternt, sterkt og personlig teater, med følsomhet, men aldri føleri, Dagbladet, 12. mars 2016:

"Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår. Nå løper vi er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene.Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, 'Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det'."