Den stundesløse

På Nationaltheatrets hjemmeside står blant annet dette om Den stundesløse:

"Herr Vielgeschrey er en stundesløs mann som stresser og klager over at bokholderiet aldri kommer i orden, ja, han stresser og klager så mye at han aldri får gjort noe. Av den grunn vil han ikke høre tale om at datteren Leonora skal gifte seg med Leander som hun elsker. Hun skal giftes bort til den fremtidige bokholderen Peder, som kan hjelpe svigerfaren med arbeidet. Men den driftige stuepiken Pernille finner seg ikke i at kjærligheten ofres på slikt skammelig vis og legger en snedig plan for at Leonora skal få sin Leander. 

Slik kan man kort oppsummere handlingen i Ludvig Holbergs klassiske komedie Den stundesløse, som har underholdt publikum siden 1725. Men å sette opp en Holberg-komedie i 2016 kan for noen virke som et håpløst prosjekt: Hvor finner man aktualiteten og komikken dagens publikum søker? Hva ler vi av i en verden truet av terrorisme og fremmedfrykt?

I Nationaltheatrets nye oppsetning tar den anerkjente regissøren Laurent Chétouane stykket med inn i 'forskningslaboratoriet' for å lage en helt annerledes forestilling fylt med overraskende komikk. Sammen med et stjerneensemble vil regissør Chétouane eksperimentere med og dyrke humoren i stykket med sitt karakteristiske og utforskende fysiske uttrykk."

KILDER:

Nasjonalbiblioteket, digitalisert forestillingsprogram overlevert Sceneweb 31.05.2018

Nationaltheatret, www.nationaltheatret.no, 24.10.2016, http://www.nationaltheatret.no/no/program/arkiv/2016/Den+stundesl%C3%B8se.b7C_wRHK3e.ips

Nationaltheatret, forest.nationaltheatret.no, 19.05.2016, http://forest.nationaltheatret.no/Productions/EventSeries/64628669-65de-4c4b-9571-851145f92205?event_id=d6b82a1e-cedb-4a8c-b0e3-0929971e655c

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 20.11.2015

Musikk av W. A. Mozart, D. Scarlatti og J. Haydn.

Lillian Bikset, Konsept: Kunstighet, Dagbladet 15. januar:

"Når Nationaltheatret nå setter opp Den stundesløse omfavnes ikke bare det oppkonstruerte. Det dyrkes. (...) At Chétouane inntar en tekstlig utforskende posisjon burde ikke overraske dem som har sett hans versjoner av Shakespeares Sonetter, Ibsens Et dukkehjem og Molières Misantropen på ulike Nationaltheatret-scener. Den stundesløse virker langt seigere, men det henger sammen med materialets eget uttrykk og særheter. Oppsetningen er en teaterforestilling for spesielt interesserte, men også for spesielt interesserte kan den være en tålmodighetsprøve. Ikke bare fordi der går tre og en halv time fra start til slutt. Enda mer fordi den holder et letargisk langsomt tempo. Særlig kan tiden fram mot pause oppleves som utmattende sakte. Den tilskuer som skal få utbytte av forestillingen er nødt til å akseptere dette. Det tar den tida det tar. Som Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen) må vi lære oss ikke å stresse, for først når en finner seg i kjedsomheten, belønnes en av komikk."