Gatz

Premiere7. des 2006
Produsert avElevator Repair Service
Basert påDen Store Gatsby AKA Den Gule Bil av Francis Scott Fitzgerald
MålgruppeVoksne
SpråkEngelsk
UttrykksformerTeater, Durational performance, Postdramatisk teater
Spilletid6,5 timer
NettstedERS nettside om Gatz

Om Gatz

Gatz var en teatreproduksjon av Elevator Repair Service (USA). Gatz var basert på Francis Scott Fitzgeralds roman The Great Gatzby

Regissører var John Collins og Steve Bodow.

Elevator Repair Service spilte hele romanen. Produksjonen varte i 6-7 timer.

Les mer

Medvirkende

Vis mindre

Vis alle

Spilleplan

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Brantley, Ben (05.02.1010). Anmeldelse kalt A Novel ‘Gatsby’: Stamina Required (direkte oversatt: En ny Gatsby, med krav om kondisjon. Overskriften inneholder et ordspill, fordi det engelske ordet for roman, novel, også kan bety ny.) The New York Times., nytimes.com, 07.12.2010, http://theater.nytimes.com/2010/02/05/theater/reviews/05notebook.html?pagewanted=1&sq=elevator%20repair%20service&st=cse&scp=2:
"Men den mest rystende forandringen er den ensemblet går igjennom. Deres tolkninger av Fitzgeralds skapninger går fra innrammet av gåseøyne-aktig stivhet eller spøkefullhet og inn I en stil som er overbevisende inderlig uten noen gang å bli rent naturalistisk. Herr Shepherd, i en sympatisk innstilt opptreden, utvikler seg fra distansert nysgjerrighet til intenst engasjement til en emosjonell flyt som tillater ham å kaste fra seg boken og å sitere utenat."

Bjørneboe, Therese (12.12.2006). Romanen som roman. Klassekampen, klassekampen.no, 07.12.2010, http://www.klassekampen.no/41809/mod_article/item:
"Gjennom en slik «tekstfetisjisme» kan Elevator Repair Service sies å rokke ved en fiks idé i moderne teater om at fri omgang med (en hvilken som helst) tekst, i seg selv garanterer og underbygger teatrets posisjon som et eget medium, eller selvstendig kunstart. (...) Gatz er ikke en tolkning av den typen man forventer seg på teatret, men gud bedre hvor presist den fanger romanen. Cluet ligger i Gatsbys fortid (à la Orson Welles' Rosebud), øyeblikket da han forelsket seg i Daisy og som han resten av livet strekker seg etter og forsøker å gjenopplive. «…in the past» er romanens siste ord, og siste ord fra Scott Shepherd før jubelen bryter løs, og forestillingen har gått den kjødets gang som Gatsby gikk like før, da han lå lik på den imiterte skinnsofaen på kontoret. Teatret er slutt; personene oppløst i luft.

Gatz burde være obligatorisk for alle teaterfolk."

Elisabeth Leinslie, Imponerende maratonteater, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, nr.1 2007:
"Allerede før den hadde offisiell premiere oppnådde ERS’ Gatz kultstatus i New York. Og det er ikke merkelig. Sjelden ser man at romanens univers møter teatrets på en så særegen måte som her.  [...] I Gatz får du hele romanen lest opp av en utmerket leser, forteller og skuespiller; Scott Shepherd, som også spiller Nick Carraway, romanens forteller. [...] I syv og en halv time tas vi med inn i Fitzgeralds og ERS’ univers. Romanen og teatret – to verdener på kollisjonskurs som møtes i forståelse for hverandre og inngår allianser med hverandre. Romanens univers støter med andre ord mot forestillingens foruroligende og humoristiske skildring av livet på kontoret. Et helt nytt liv pustes inn i en kjent tekst, og med det skaper Gatz sitt eget dramatiske univers hvor skillelinjene mellom kontorhistorien og teksten både understrekes og utviskes."


Mer om Gatz

BIT Teatergarasjen høstprogram 2006 stod det følgende om Gatz:

Teaterforestillingen Gatz er et ambisiøst eventyr fra det spennende teaterkompaniet Elevator Repair Service fra New York. Dette er en godbit for de som elsker F. Scott Fitzgeralds store roman og et must for alle som liker teater. Forestillingen er hele seks og en halv time lang og spilles av 13 skuespillere.

Gatz er også et anerkjennende og ærbødig nikk i retning Andy Kaufman. Kaufmann forsøkte ved flere anledninger å lese romanen høyt i stand up-klubber, men han ble alltid buet av scenen.

Gjestespillet var siste del av prosjektet USA NÅ! som ble presentert av Nettverk for Scenekunst og Performance Space 122 med støtte fra Den Amerikanske Ambassaden.

------

"HISTORIEN OM ELEVATOR REPAIR SERVICE, DEN STORE GATSBY OG GATZ.

Av John Collins (regissør), mars 2006

Regissørens notater: Historien om ERS og The Great Gatsby og Gatz:

Få amerikanske studenter går ut av skolen uten å ha lest F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby (i Norge også kjent som Den Gule Bil). Den er allment akseptert som Den Store Amerikanske Romanen. Hollywood har lagd flere filmer ut av den, mest berømt med Robert Redford i tittelrollen. Boken har en slags symbolsk plassering i amerikansk kultur og alle i Amerika vet noe om den, men de fleste husker den som en fargerik beskrivelse av de svingende tjueårene og har glemt hva som gjør den til et litterært mesterverk, snarere enn en interessant museumsgjenstand fra jazzalderen: Først og fremst, Fitzgeralds nakne og vakre prosa.

1993: Elevator Repair Service kom først over Gatsby i 1993, da vi gjorde undersøkelser i forkant av et stykke om komikeren Andy Kaufman. Kaufman, kjent for sin oppsiktsvekkende avant-garde opptreden, pleide noen ganger å innta scenen på komiklubber og gjøre publikum gale gjennom å lese Den store Gatsby til dem. Han pleide å komme ut iført en smokingjakke og begynne på side en, mens han snakket med en pretensiøs overklassestemme, og mengden, etter å ha ledd usikkert en stund, ville etter hvert enten forlate klubben eller begynne å bue ham av scenen, idet det ble klart at han ikke ville stanse før han hadde fullført boken. I 1993 var ERS mer interessert i Kaufman enn i Fitzgerald (selv om en bit av Gatsby fant veien inn i forestillingen Language Instruction: Love Family vs Andy Kaufman – som et frammumlet tekstutdrag i det avsluttende dansenummeret). Men Den store Gatsby ble på ny gjenstand for vår oppmerksomhet i 1999 da et av kompaniets medlemmer foreslo den som materiale for det neste stykket. Vi kjøpte et par eksemplarer av boken og forsøkte å finne ut hvordan vi skulle gjøre det til levedyktig teater.

1999: Vi ble øyeblikkelig interessert i det grunnleggende formspørsmålet: Hvordan iscenesetter man en roman uten å gjøre den om til et skuespill? Kunne vi skape et levende arrangement ut fra boken uten å ødelegge det boklige ved den? I de første prøvene eksperimenterte vi med forskjellige strategier, men hver gang vi forsøkte å erstatte litterær beskrivelse med scenehandling, eller til og med å utelate noen få antagelig unødvendige ord (som for eksempel "han sa"), fant vi ut at vi følte oss snytt for noe. En mystisk makt i Fitzgeralds stil eller i den type arrangement vi ønsket oss ble ødelagt når tekstens integritet ble svekket, og vi innså at den eneste tilfredsstillende tilnærmingen for oss ville være å lese hvert ord i boken. På en måte hadde vi kommet tilbake til Andy Kaufmans Gatsby-stunt, med den nokså viktige forskjellen at det å bli buet av scenen ikke var vårt mål. I 1999 fikk vi en lovende start, med et bord fullt av ting vi hadde funnet, figurer og flere skuespillere løpende rundt med bøker i hendene, men prosjektet nådde en ende da Fitzgerald-boet nektet oss tillatelse til å bruke teksten. En tv-film med Mira Sorvino var i emning og boken var utenfor rekkevidde for alle andre. En stund forsøkte vi å fortsette prosjektet med en annen Fitzgerald-roman, Den siste magnaten (The Love of the Last Tycoon), men det fungerte ikke, og etter hvert droppet vi hele roman-på-scenen-ideen og utviklet et stykke basert på Euripides' Bakkantinene kalt Highway To Tomorrow, med en av Gatsby-dukkene i en av rollene (en aluminiumstermos med to plastikkøyne limt til toppen).

2003: Det var ikke før i 2003 at jeg bestemte meg for å gå tilbake til ideen om å ta Gatsby til teaterscenen. Jeg hadde noen få prøver med to skuespillere, inkludert Scott Shepherd som spiller Nick, i et trangt lite kontor over et lite teater på nedre Manhattan. Vi bestemte oss for å bruke det samme kontoret som et oppfinnsomt åsted for lesingen av boken. Skuespillerne spilte to ansatte på kontoret og Scotts skikkelse, bestemte vi, skulle ha en slags tvangslidelse som fikk han til å lese Den store Gatsby høyt mens han var på jobben. Vi konsentrerte oss om deler av boken som handlet om Gatsby og Nick (fortelleren) og begynte å se etter måter vi kunne trekke sammenhenger mellom disse skikkelsene og våre kontorskikkelser. Dette vokste til et tjueminutters stykke med fire skuespillere som vi utviklet under et verksted mot slutten av 2003. Det inkluderte tre adskilte sekvenser (fra kapittel 1, 4 og 5) og brukte den samme kontorsettingen, og det inneholdt til og med noe av det tidlige materialet vi hadde utviklet i 1999. Selvsagt utelot vi teksten mellom sekvensene, men sekvensene i seg selv var ubeskårne, og dette korte stykket ga oss en modell for iscenesettelsen av boken som helhet.

2004: Våren 2004 avsluttet vi iscenesettelsen av den første halvparten av boken og viste det som en tretimers work-in-progress-forestilling. Ensemblet var utvidet nesten til sin endelige størrelse. På dette stadiet begynte vi virkelig å forstå de lengre rytmestrekkene som ville bli fundamentale i vår lange oppsetning, med det fantasifulle fokus at vi ville stupe rett inn i Fitzgeralds historie og så komme opp igjen i den mer hverdagslige realiteten i vårt nedslitte kontor. Imens var vi igjen i kontakt med Fitzgerald-boet om forestillingsrettigheter. Igjen fant vi ut at et konkurrerende prosjekt hadde kommet oss i forkjøpet. Denne gangen var det ikke Hollywood, det var Broadway. På en måte. En dramatiker i California hadde skrevet en sceneversjon av Den store Gatsby og hans produsenter hadde kjøpt en opsjon til boken, åpenbart med den intensjon å utvikle en storskala kommersiell produksjon for Broadway (New York) og West End (London). Men vår kontakt i agentbyrået som representerte boet forsikret oss om at denne kommersielle opsjonen ikke var eksklusiv, og han oppmuntret oss til å fortsette utviklingen av vårt stykke. Han virket sikker på at vi kunne få spesialtillatelse for et mindre bokstavelig leseprosjekt. "Jeg vil anbefale dem å gi dere grønt lys", sa han. Men sent i 2004 forlot vår kontakt brått byrået, uten forklaring. En stund hersket en viss forvirring i byrået om hvem de skulle tildele ansvar for vårt forslag til, og så, omtrent halvannen uke før den planlagte premieren på vår fullstendige Gatz – med kulissene allerede på plass i teatret og forestillingen allerede annonsert – fikk vi endelig beskjed om at boet ikke ville gi oss tillatelse til å opptre.

2005: Vi hadde ikke annet valg enn å avlyse forestillingen, i alle fall offisielt. Vi annonserte formelt at forestillingene var avlyst, og satte i gang en e-postkampanje i siste liten, der vi inviterte våre venner og flere europeiske og amerikanske kulturformidlere til å komme og se private prøver. Disse undergrunnsvisningene hadde en berusende følelse ved seg, som hemmelige barer under forbudstiden, og folk brøt seg vei gjennom en snøstorm til et uskyldig utseende bygg sør på Manhattan, fikk navnene sine verifisert på en eksklusiv invitasjonsliste, før de satte seg ned i seks timer i et litt for kjølig garasjeteater der de hørte på Den Store Amerikanske Romanen. Vi fikk bryskt tilsnakk fra boets agentbyrå da de hørte ryktene om disse hemmelige forestillingene, men da var terningen allerede kastet. Blant de som hadde vært heldige nok til å se Gatz var responsen fantastisk, og flere formidlere i Europa og USA var nå interessert i å produsere forestillingen. Med disse klare tilbudene fra jorda rundt, fornyet vi innsatsen i å forhandle fram en avtale med boet, og halvveis ut i 2005 signerte vi en kontrakt som tillot oss å vise Gatz hvor som helst utenfor USA og Storbritannia. For scener innenfor disse to landene forbeholdt boet seg retten til å godta eller nekte visning etter vurdering i hvert enkelt tilfelle.

2006: Siden det har vi avtalt visninger i mange byer, inkludert Brussel, Amsterdam, Paris, Minneapolis, Zürich, Oslo og Bergen. Ironisk nok er den ene byen der boet fortsetter å holde igjen tillatelsen for Gatz New York, ERS' egen hjemby og åsted for store deler av boken. Etter å ha avslått to adskilte forslag til en New York-produksjon, først på New York Theater Workshop og deretter på Public Theater, informerte boets byrå oss eksplisitt om at vi måtte holde oss unna New York så lenge som den kommersielle dramatiseringen av Gatsby fortsatt hadde Broadway-planer. Interessant nok, til tross for boets forsøk på å holde Gatz og den kommersielle Gatsby geografisk adskilt hadde begge USA-premierer i Minneapolis med rundt to måneders mellomrom. Heldigvis for oss, på det tidspunktet Guthrie Theater bestemte seg for å åpne 2006-sesongen med The Great Gatsby, hadde vi allerede sikret oss boets godkjennelse for vår premiere på Walker Art Center i september.

Det New York-baserte teaterkompaniet Elevator Repair Service ble etablert i 1991. Det garanterer originale teaterforestillinger basert på litteratur, film, TV og eksisterende tekstmateriale. ERS-stilen kombinerer tradisjonelt drama og slapstick-komedie, høyteknologisk og lavteknologisk design og en svært raffinert, særegen tilnærming til koreografi. Kompaniets nyeste arbeider fokuserer på klassisk litteratur, med en dramatisering av Henry James-romanen Tommeskruen, og nå også F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby. Under kunstnerisk ledelse av de samarbeidende lederne John Collins og Steve Bodow, har kompaniet hatt forestillinger i hele New York i tillegg til utstrakt turnering i Europa og Nord-Amerika. ERS har satt en standard for eksperimentelt teater i New Yorks teaterhistorie og har blitt kritikerrost mange ganger nasjonalt og internasjonalt. I 1998 opptrådte ERS på KunstenFESTIVALdesArts med Cab Legs, en forestilling som ble varmt mottatt av både publikum og kritikere.

John Collins, mars 2006"

KILDER:

BIT Teatergarasjen, høstprogram 2006. 20.09.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/64