The American Dream - To Be Told A Truth About A Place, To Accept It, To Know It And At The Same Time Not To Know Anything About It

Premiere10. nov 2006
Produsert avPetter Alexander Goldstine
CoprodusenterBlack Box Teater , Nettverk for Scenekunst
MålgruppeVoksne
SpråkNorsk og Engelsk
UttrykksformerSamtaler, Annet, Performance, Biografisk teater, Dokumentar, Durational performance, Multimedia
Spilleperiode10. nov 2006  
NettstedThe American Dream Today, Statement: Petter Alexander Goldstine

Om The American Dream

The American Dream (2006) var en teaterproduksjon av Petter Alexander Goldstine (USA/Norge). Med The American Dream arbeidet Petter Alexander Goldstine i et lite, intimt og sosialt format, denne gangen ved å invitere publikum på middag i sitt midlertidige hjem.

Konsept og idé av Petter Alexander Goldstine.

Les mer

Øvrige medvirkende

syv eller åtte inviterte gjester (publikum).

Spilleplan

Vis mindre

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Hatlevik, Svein Erik (22.12.2006). Kokken, publikum, journalisten og hans fotograf. Morgenbladet, morgenbladet.no, 06.12.2010, http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061222/OKULTUR/112220017:

"Etter maten viser Goldstine lysbilder fra sin tur gjennom USA i sommer. Der intervjuet han mennesker han møtte om drømmene deres. Deretter, hvis Goldstine følte stemningen tillot det, ba han intervjuobjektene sine om matoppskrifter. Og det er disse oppskriftene som setter rammene for hvilke retter Goldstine serverer sine gjester – eller, om man vil, sitt publikum."

Mer om The American Dream

I The American Dream av og med Petter Alexander Goldstine kunne interesserte publikummere henvende seg til et telefonnummer for å få en invitasjon til middag med tilhørende foredrag/samtale i en leilighet Petter Alexander Goldstine hadde leid for anledningen. De fikk da tilsendt en håndskrevet invitasjon med en adresse på. I Oslo var adressen en leilighet i Griffenfeldts gate.

Til hver bordsetning var det plass til åtte gjester, som etter å ha blitt servert Goldstines hjemmelagede middag med tilhørende dessert, fikk se lysbilder fra Goldstines mange møter med hjemløse amerikanere. Goldstine hadde spurt mennesker han møtte om hvilke drømmer de hadde og viste sammen med portretter av menneskene bilder av håndskrevne tekster om drømmene de hadde for fremtiden. Kvelden fortsatte med at Goldstine ønsket å høre hvilke drømmer gjestene hans hadde og deretter med en samtale omkring det de hadde sett og andre ting som måtte falle dem inn.

En av The American Dream-middagene ble dokumentert av NRKs kunstprogram Safari. I Oslo var forestillingen svært populær, og de 12 første forestillingene ble etterfulgt av ti ekstraforestillinger.

I artikkelen fra Morgenbladet gjengis en av drømmene Goldstine presenterer:

"- Jeg drømmer om å være en stjerne. Mitt navn er Mona Lisa. Ikke som bildet, mye bedre enn det - jeg er ekte. Min drøm har alltid vært å ha et eget hjem og min egen familie. Jeg er fra en familie som gikk i oppløsning. Jeg så etter faren min i 22 år, og fant ham. Jeg var 33, han var 72. Han hviler i fred nå. Jeg har en sønn, han gikk ut av barnehagen i går. Jeg var 38 da jeg fikk ham. Jeg er dessverre skilt. Jeg ønsker meg fortsatt et hjem til sønnen min, og det skal jeg skaffe meg.
Resten gjør seg best på engelsk:

- I'm a wonder woman. I wonder what I'll be doing next, and I'll do it with extra TLC.
- TLC er Tender Loving Care, forklarer Petter Alexander Goldstine."

Goldstine opprettet også en egen hjemmeside for The American Dream, hvor kunstprogrammet Safaris innslag ligger tilgjengelig og hvor flere andre mennesker og deres fremtidsdrømmer blir presentert.

I programbladet til BIT Teatergarasjen og til Black Box Teater, ble forestillingen presentert på denne måten:

"Kunstnerens mainfest (datert 28.03.2006):
Jeg er naiv.
Jeg er nysgjerrig.
Jeg kan bare være meg selv.

Mitt liv i kunsten begynte med kunstfotografi, som siden manifesterte seg i form av sosial dokumentar. De siste seks årene har jeg bodd blant hjemløse amerikanere, sigøynere, palestinere og israelere, kurdere, illegale innvandrere fra Bangladesh og geriljakrigere; våre samfunns utstøtte. Mine erfaringer med disse menneskene har lært meg om en menneskelighet jeg sjelden har følt i fotografier. Jeg begynte å forstå at en verden av media og reklame har nedsatt vår følsomhet og vår evne til å bli berørt av rene bilder. Derfor satte jeg i gang en søken etter andre måter å komme i kontakt med 'tilskueren'. Med min bakgrunn i journalistikk har jeg funnet ut at kunsten overtar der nyhetsmediene kommer til kort; i å informere mennesker.

Opptatt av min egen innflytelse på samfunnet og av hvordan samfunnet har innflytelse på mine handlinger, begynte jeg å se på kommunikasjon fra et annet ståsted. Performance er en direkte kommunikasjonsform. Slik vi daglig opplever det er den mest intime formen for kommunikasjon den som foregår mellom to enkeltpersoner. Gjennom å innse dette har jeg begynt å forstå at publikums opplevelse hjelper meg til å definere min uttrykksform og at publikum og utøver må forme et fellesskap. Jeg forsøker å gjøre den besøkende til en essensiell, fysisk del av det som foregår, slik at tanke og tolkning oppstår utenfor min performance og også en tid etter den, slik at publikum til slutt konfronteres med sin egen menneskelighet.

Temaet: Det handler om amerikanere. Den amerikanske drømmen er et spørsmål under konstant diskusjon, en eksemplifisering av ideen om at man gjennom hardt arbeid, mot og målsetning kan oppnå framgang og suksess. Når jeg har spurt yngre mennesker om den amerikanske drømmen, har jeg blitt møtt med konsistent kynisme. Fasitsvar formet av klisjeene vi har vokst opp med er det som besvarer mine spørsmål. For å finne ut hva den amerikanske drømmen betyr i dag, måtte jeg finne en annen innfallsvinkel; jeg søker etter amerikaneres personlige drømmer.

De siste fire årene har jeg bodd i utlandet, og i denne perioden har jeg reist gjennom Europa og Midtøsten. Jeg har arbeidet med multikulturelle grupper, levd i kunstnerkollektiver og sett Amerika på avstand. Blant annet har jeg lært at nasjoner ikke skaper individer. Samtidig er det akkurat det som skjer verden rundt, nasjoner representerer individer, i stedet for det motsatte. USA har blitt et symbol produsert av media og popkulturen, og det har skapt et falskt bilde av Amerika og menneskene som lever der. Denne misforestillingen vokser ikke bare utenlands, men også innenlands. Mitt mål er å stanse, eller i det minste minke, generaliseringen.

Scenariet: Et middagsselskap: Gjestene får en invitasjon for to i posten, og må gi beskjed om de kommer. Hver kveld blir seks gjester invitert, de presenteres for hverandre og får servert drinker. Musikk spilles i bakgrunnen, noe amerikansk. Det er et middagsselskap og gjestene sirkulerer mens jeg lager maten, ut fra oppskrifter fra mennesker jeg har møtt i USA. Etter middag viser jeg et lysbildeshow fra mine reiser i USA. Ingenting finkulturelt, bare et lysbildeshow. Mat for tanken, kan du kalle det. Diskusjon. Samlingen av fremmede fortsetter vanligvis rundt et bord med denne maten for tanken. Diskusjonstemaene inkluderer, men er ikke begrenset til, målsetningene i deres personlige drømmer og deres bånd til den amerikanske drømmen i motsetning til humanitære drømmer, hvordan den amerikanske drømmen har beveget seg gjennom verden og hvordan den har påvirket det globale samfunn av i dag. Er drømmer skapt av samfunnet eller av dets individer? Hva kan bli lest inn i et samfunns tekstur gjennom dets drømmer?

The American Dream var støttet av Norsk kulturråd og Fond for utøvende kunstnere.

KILDER:

Hatlevik, Svein Erik (22.12.2006). Kokken, publikum, journalisten og hans fotograf. Morgenbladet, morgenbladet.no, 06.12.2010, http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061222/OKULTUR/112220017

The American Dream Today, theamericandreamtoday.blogspot.com/, 06.12.2010, http://www.theamericandreamtoday.blogspot.com/

BIT Teatergarsjen, vårprogram 2007. 08.09.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/64