Nilen, Bru, Sebastopol

Premiere18. feb 1995
Produsert avPassage Nord Project, Det Norske Teatret
MålgruppeVoksne
UttrykksformerTeater, Monolog
Spilleperiode18. feb 1995  

Om Nilen, Bru, Sebastopol

Nilen, Bru, Sebastopol (1995) var en produksjon av Passage Nord Project og Det Norske Teatret.

Les mer

Medvirkende

Øvrige medvirkende

Music:
Leos Janacek, Olivier Messiaen, John Cage, Ornette Coleman, Sabres of Paradise

Spilleplan

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Mer om Nilen, Bru, Sebastopol

I Passage Nords katalog står det følgende om Nilen, Bru, Sebastopol:


Tre monodramaer for kvinner og en mann. Stedet setter i gang stemme. Skuespillerne får en tekst ved å komme til en plass; en park, en bro, en gate. Stedet får dem til å snakke, de lytter og undres over hva de sier. Stemmens forhold til stedet er vesentlige, ikke rollen eller et tradisjonelt handlingsforløp. Personene kjenner at det er noe ved stedet som angår dem.

I "Nilen" kommer en kvinne til en park, kanskje leter hun etter noe hun har glemt, et barns leketøy, eller et minne om henne selv. Hun lengter etter å møte sin egen skrekk. Parken kan være åstedet for et mord, med en hvilende kropp liggende i lystfyllt stillhet i grusen.

"Bru" har noe skremmende over seg, svimmelheten, redselen for å kaste seg utfor, trangen til å falle. Det handler om en som bare gikk forbi, en kvinne.

"Sebastopol" er en stygg gate i Paris, hvor strømmen av mennesker og tanker kanskje bare har passert. Kvinnen ønsker å gå i ett med asfalten, bli til gaten. En stemme møter en ytre plass. Plassen er stum og stumheten fremkaller menneskets språk. Stemmens tale er ikke forberedt, den vekkes bare. Ordet fødes inne i munnen. Noen ganger finnes språket utenfor kroppen og lader stedet, som om det er formet av rommet omkring. Menneskene er som vitner, som lar ting passere gjennom seg.

KAtarina Frostenson er opptatt av spaltingen mellom det å snakke og det å høre seg selv. De tre monologene blir en fortelling om tre individer og storbyen. Nina Woxholtt presses mot jernveggen av store brystlignende sugekopper, hun "seiler ut" i en stol med knivben og presser kroppen ned i en grønn kasse i sitt sitrongule kostyme. Kassen er som en seng eller en liten park. Dette er symboler på lyst og trussel. Paul Ottar Haga balanserer på kanten av en rød bro, et todelt bord, en kvinnes bakhode, med en lang flette, er pressest inn i veggen. Anneke von der Lippe kaster seg mot veggen og gulvet i ekspressiv dans, og senere inn i favnen til en mann, to armer som kommer ut av jernveggen. Sluttscenen viser et landskap av to små gule hus med en jernbro imellom, en død skog med palmer av svarte gummiblader og en gate av vinglass med gipsføtter som balanserer oppå dem. Hver av aktørene har sin plass. På jernveggen henger en mann, bare føttene og armene er synlige, resten av mannen er presset inn i jernveggen.


KILDER:

Katalog, PASSAGE NORD 1986-1996. Kjetil Skøien, performance, installation. Giver: Kjetil Skøien, mai 2010.

Kunst1, kunst1.no, 31.01.2013, http://www.kunst1.no/default.pl?showArticle=116&pageId=167