louder

Produksjonen louder av Verdensteatret var et massivt orkesterverk, hvor flodbølger av bilder og lyder slynges ut fra et maskineri og beretter en mengde historier.

Mekong-deltaet er et landskap som har tatt opp en nærmest mytisk eksistens i samtidshistorien. Først gjennom rapporter, og kanskje mest av alt gjennom Francis Ford Coppolas filmatiske endetidsstykke Apokalypse Nå fra 1978.

Verdensteatret rangerer som et av de mest innovative og eksperimentelle teaterkompaniene i Norge, og forestillingene deres er etterspurt både i Norge og internasjonalt. Kunstnergruppen har utviklet et særegent komplekst audiovisuelt uttrykk, der fremtredende lydlandskap blander seg med skulpturell scenografi og biter av skjør, menneskelig fortelling.

På sin hjemmeside beskriver Verdensteatret louder på denne måten:

"Et fortellerorkester er rigget opp på en rusten kabel og en flodbølge av bilder og lyd kastes mot oss av en maskin så skjør at den står i constant fare for å kortslutte. I en haug av megafoner som slynger ut lyd i alle retninger, og en knute kabler så strukket at de kan knekke hvert øyeblikk, glimter vi mennesker. Mennesker som prøver å samarbeide med dette landskapet, som drar i strenger overalt i rommet. Strengene henger fra taket og former er scene med en mengde figurer. Her finner et mekanisk figurteater sted – over hodene på menneskefigurene. Fortellinger fra en fjern fortid, fortellinger fra vår til, om kriger, elv, teatret, nasjonen, musikk, natur, teknologi, reisen og om eksilet. Midt i denne store mengden finner vi et mørkt hjerte – en lang, svart elvebåt på åpent hav, som utstråler kulde og historier."

I 2007 viste Verdensteatret en installasjonsvariasjon av louder på Kunstnernes hus i Oslo, Norge.

Støttet av: Norsk Kulturråd

Kilder:

BIT Teatergarasjen, program 2008. 10.08.2010, http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv

Verdensteatret, verdensteatret.com, 18.11.2010, http://www.verdensteatret.com/louder_intro.html

Pettersen, Anette Therese (16.10.07). En komatisert livsform. Kunstkriktikk, kunstkritikk.no, 17.11.2010, http://www.kunstkritikk.no/kritikk/en-komatisert-livsform/:
"louder oppleves som utrolig insisterende, og i samspillet mellom forestillingens elementer dukker det opp fragmenter og puslespillbiter som jeg ikke helt klarer å sette sammen. Det er unektelig noe storebrorsk over det hele. Mange av elementene gir meg en følelse av overvåkning, både i filmsnuttene og i delene av samtaler som høres når utøverne trekker fingeren langs en streng. Jeg har en følelse av at louder vil komme til å følge meg, den har liksom sneket seg inn under huden min og ligger og lurer. Som et sovende vesen som venter på å våkne. Glimtvis dukker den opp i bevisstheten min, minner meg om en scene eller utdyper en sekvens, før den igjen slumrer inn. Et komatisert vesen som har blitt en del av meg – og som når som helst kan komme til å våkne for fullt."

Bjørneboe, Therese (08.11.2010). Det klassiske øyeblikket. Klassekampen, klassekampen.no, 17.11.2020, http://www.klassekampen.no/48188/mod_article/item
"Slik kan louder også oppleves som en form for «kannibalistisk orkesterskulptur», som transformerer både personene på scenen, bildene og tingene til et ekko av noe annet. Verdensteatret ser med denne forestillingen ut til å beherske formen til fullkommenhet. Serien er et pionerprosjekt, og har kostet enormt mye arbeid, utforsking, feiling. Så gjenstår det å se om dette blir en kunstnerisk signatur som kan resirkuleres i det uendelige. Akkurat nå ser Verdensteatret ut til å ha nådd det punktet hvor form og innhold står i et perfekt balanseforhold, nådd sitt klassiske punkt."

Rygg, Elisabeth (09.10.2007). Høylytt og fengende multiteater. Aftenposten, aftenposten.no, 17.11.2010, http://oslopuls.aftenposten.no/?service=redirect&sourceid=2037245
"Verdensteatret har skapt en dristig og eksperimentell tverrkunstnerisk forestilling. Musikk, klanger, stemmer og bilder skaper stemninger og forteller en historie uavhengig av tiden og rommets regler. Her er ingen egentlig handling. Det er ikke ett element som bærer oppsetningen. Helheten av elementer skaper totaluttrykket. louder er en forestilling verd å få med seg - også for å oppleve den sammensmeltningen av kunstarter som Samtidsfestivalen og samtidsteatret kan by på."

Steinskog, Erik (23.05.2008). Postapokalypse nå!. Bergens Tidende, bt.no, 17.11.2010, http://www.bt.no/bergenpuls/festspill/article568483.ece
"Jeg aner ikke hva stykket betyr, men det åpnet et rom for en tanke som også er kroppslig og fysisk, og jeg nøler ikke med å oppfordre andre til å møte det samme rommet."

Sannæss, Thor (08.10.2007). Opplevelsen av en lydmaskin. Scenekunst, scenekunst.no, 17.11.2010, http://www2.scenekunst.no/artikkel_3980.nml
"Kanskje har Verdensteatret kommet til at verden iscenesettes bedre utenfor teatret, og derfor må teatret skape sin egen verden. Men sterke opplevelser kan du få overalt utenfor teatret. Kunstens evne til å skape eksepsjonelle opplevelser ligger i ønsket om å ha betydning. Det er forholdet mellom ønske om å mene noe og frykten for entydige budskap som kjennetegner noen av Verdensteatrets beste forestillinger. Mange forføres av Verdensteatrets intrikate maskiner, men jeg ønsker at de igjen skal ta opp kampen for et teater som mener noe mangetydig om verden. "