Opus 1. Maktens Anatomi

Hovedpersonen i Opus 1. Maktens Anatomi er langt på vei et språk. Ikke bare forstått som økonomenes 'rollouts' og 'crusades', konsulentenes og ledernes 'effektivisering', 'rasjonalisering' og 'fleksibilisering', men et språk som også omfatter talemåter, kroppsholdninger og setningsmelodier. 'Maktens Anatomi' har derfor blitt til språkets anatomi: Fra Bi til Geelmuyden og Kiese, fra Dagens Næringsliv til Økonomisk Rapport, kan det i søket etter den "Nye Økonomien" spores en helt ny poesi; et språklig landskap som kunsten ennå ikke har rukket å gjøre til sitt eget. "Switschene våre er skalerbare til det uendelige", ropes det fra en kant, med et alvor og en innlevelse som går teaterscenen en høy gang. "Det vi opplever nå er et ekstremt crusade, en enorm rollout", svares det fra en annen. Og som i romantikkens lydmalende natur-poesi strekker et vakkert landskap seg ut, målet er nådd - horisonten er idyllisk. "Istiden er over, sol blomster og varme", noterer et økonomisk tidsskrift på lederplass og feirer forvitringen av velferdsstatens kollektive 'tvang' i den individuelle frihetens navn. Men bak glansbildene av fleksibilitet, effektivitet og innovasjon, kamufleres samtidig en stadig sterkere vilkårlighet: På den ene siden omgir den "Nye Økonomien" seg med humanistiske ideal som økt verdiskaping, rasjonalitet og frihet til selvbestemmelse, mens den samtidig synes å overgi mennesket og menneskelige grunnforhold til til det økonomiske profittidealets iskalde kalkuleringer.

Derfor tok forestillingen motsigelsen - eller paradokset som utgangspunkt. Spørsmålet om form ble til et spørsmål om formål. Håpet var å framvise sosiale grunnforhold, ikke så mye som enkelttilfeller men mer som avdekte fellestrekk, handlings og holdningsmønster. Heller enn enkeltkarakterene og deres "naturlige utvikling", forsøkte Opus 1. Maktens Anatomi å se rollene på scenen som samfunnsroller, den enkelte karakteren som enhetlige karaktertrekk og konfliktene mellom dem som samfunnsmessige konfliktmønster.

Fra regissørens blikkvinkel ble det viktig å la vilkårligheten, omslagene og uforutsigbarheten i kjølvannet av den 'Nye Økonomien' få komme til uttrykk i selve teaterformen. Derfor fantes det i Opus 1. Maktens Anatomi ingen enkelt 'historie'. Fortellingen ble erstattet av klippet, og den 'naturlige' linjen måtte vike grunn for fragmentet. Likevel stod de ni scenebildene i et nært forhold til hverandre. Inspirert av den klassiske musikkens 'variasjonssats' - eller 'Variasjoner over et tema', var min grunnide å låne fra musikken til teaterscenen.

Fra et åpningsbilde som presenterte et 'tema', svarte de påfølgende scenebildene opp med sine 'variasjoner'. Til grunn lå en undersøkende ambisjon: å fra ulike sider og med ulike virkemidler forfølge og belyse et enkelt tema av språklig, av kroppslig eller av situasjonsmessig art. Et tema som kan hende ved første blikk opplevdes som velkjent og uproblematisk.

I en situasjon hvor medmenneskelighet har blitt en salgsvare, ærlighet en egnet salgsstrategi- og idealet om frihet til en samtidig oppfordring om undertrykkelse av medmennesker, var håpet at teateret på denne måten - om enn beskjedent - kunne bidra til fremvisning og kritikk.

Kilde:

Transiteatret-Bergen, transiteatret.com, 01.08.2010, http://www.transiteatret.com/maktensanatomi.html