Dukkehuset

I 1960 skrev Andre Bjerke diktet om dukken til dukken til dukken i Dukkeveien 2. Dukken har en dukke som blir tatt hånd om av en dukke som selv passer en dukke. I dukkehuset mater og steller mammaen dukken. De går tur sammen. De synger. De spiser godterier. En musiker i uniform spiller fløyte for dem. Ingenting haster, det finnes tid til å hvile og å puste. Inne i dukkehuset finnes et dukkehus. Inne i virkeligheten åpenbarer det seg en ny virkelighet.

Dukkene har begrensinger. De kan ikke bøye fingre. Det er mye barn heller ikke kan. De kan ikke alltid sitte stille, holde et glass uten å søle, slipper kanskje gaffelen i gulvet. Verden krever noe av dem som de ikke kan imøtekomme.

Og ikke et ord sies.

Dukkehuset var Grusomheten Teaters første barneforestilling, men som alltid var det fysiske utrykket det bærende. Skuespillernes fysiske poesi var det barna fanget opp. Små forskyvninger i tempo og dynamikk ble til magiske dokker, med egne hemmeligheter. Antonin Artaud som utviklet begrepet grusomhetens teater baserte sin teatervisjon på dans og kroppslig poesi. Hans prosjekt er den skjønnhet som springer av alvoret i det stillfarende. Denne filosofien lå til grunn for forestillingen, slik den også har gjort for alle voksenforestillingene.

Dukkene levde ikke en hverdagsrealisme, men i en poetisk verden. Barn er likeså innstilt på å ta inn over seg alvoret ved overhodet å være til som voksne. Selv om det var et litterært utgangspunkt var ikke historiefortelling Grusomhetens Teaters hovedanliggende, men ritualets magi.

Man kan solidarisere seg med barns ønske om å få nok tid til å sette seg inn i, og til å løse de oppgaver som man blir stilt overfor. Barn har en annen rytme enn voksne. De bruker lenger tid til å oppfatte ting og de er ofte mer klossete. De betrakter livet ikke bare som et materielt sted, men som en poetisk dimensjon. Det gjelder å ha respekt for det liv som ikke innfrir dagens krav om tempo, hurtighet og effektivitet.

Dette var et teater hvor denne ønskede tid ble gitt. Et hjem av tålmodighet ga trygghet.

Dukkehuset av Grusomheten Teater ble støttet av Norsk Kulturråd og Fond for Lyd og Bilde.

KILDER:

Grusomhetens Teater, grusomhetensteater.no, 17.08.2010, http://www.grusomhetensteater.no

Nasjonalbiblioteket, forestillingsprogram digitalisert av Nasjonalbiblioteket, overlevert Sceneweb 21.10.2015

Andreas Wiese, dato ukjent, Dagbladet [Oslo]:

"Det er noe urovekkende spennende med ei dokke som leker med ei dokke, og som med stive dokkebevegelser gjør de handlingene barna vanligvis leker." 

Elisabeth Rygg, dato ukjent, Aftenposten [Oslo]:

"Barn og voksne satt som trollbundet mens dukkenes liv utfoldet seg foran dem. Kompaniet fortjener stor ros for å tørre å tilby sitt unge publikum noe annet enn de tradisjonelle, handlingsfylte underholdningsfortellingene som er normen i vår tid."