Peer Gynt

Premiere20. mar 1975
Produsert avNationaltheatret
Basert påPeer Gynt av Henrik Ibsen
MålgruppeVoksne
SpråkNorsk
UttrykksformerDrama, Teater
Spilleperiode20. mar 1975  —  26. mai 1975
Spilletid4 timer
NettstedNationaltheatret, DigitaltMuseum, Ibsen.nb.no

Om Peer Gynt

Peer Gynt (1975) var en teaterproduksjon av Nationaltheatret. Peer Gynt var basert på et skuespill av Henrik Ibsen med samme tittel. Produksjonen ble satt opp på Nationaltheatrets hovedscene.
Premieren fant sted 20. mars 1975, på dagen 147 år etter at Henrik Ibsen ble født.

Regissør var Edith Roger.

Scenograf og kostymedesigner var Lubos Hruza

Å la Ibsens tekst få diktets form på scenen var målet i denne produksjonen.

Svein Sturla Hungnes  spilte den unge Peer, Tor Stokke den middelaldrende Peer og Knut Wigert den gamle Peer.

Evy Engelsborg spilte Mor Aase.

Produksjonen var en del av feiringen av 75-årsjubileet til Nationaltheatret.

Les mer

Medvirkende

Vis mindre

Vis alle

Spilleplan

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Skribent ukjent, Peer Gynt premiereklar, onsdag 19. mars 1975, Aftenposten [Oslo]:
"Siden Ibsen ikke bare skildrer Peer på tre forskjellige alderstrinn, men også lar oss møte ham som et menneske fra gang til gang, har man valgt å dele hovedrollen i tre. Svein Sturla Hungnes spiller ham som ung. I neste avdeling har Dovregubben - Tor Stokke - inntatt hans plass, og i forestillingens siste del blir Peer spilt av Den fremmede passasjer - Knut Wigert."

Freya Gerstad, Freya Gerstad Reports on a new Peer Gynt (direkte oversatt: Freya Gerstad rapporterer fra en ny Peer Gynt), 5. juni 1975, side 20, The Stage and Television Today [London]
"Grieg er selvfølgelig bannlyst fra denne produksjonen, men utover det og et par andre moderne oppfinnelser, som at de tre seterjentene er kledd og spiller som i 1975, følger forestillingen nokså tradisjonelle linjer. [...] Lubos Hruza har løst dekorproblemet briljant, gjennom å henge digre hvite lerretstekstiler fra takbjelkene. Disse kunne trekkes opp til fjell, bli en ørken, telt, båt og så videre. Tilleggslys gjorde dette til en av de vakreste sceneløsningene jeg noen gang har sett."

Skribent ukjent: KB, Tre Peer Gynt-er på en scene, 28. februar 1975, publiseringssted ukjent:
"Nasjonalromantisk er oppsetningen ikke, og kostymene er tilnærmet tid- og stedløse. Grunntanken i hele oppsetningen har vært å spille det som et dikt, og det må naturligvis gjennomføres i alle ledd."

Odd Eidem, Forgjeves angrep på Peer, lørdag 22. mars 1975, side 19, Verdens Gang [Oslo]:
"En skjønn og praktisk sceneløsning har Lubos Hruza funnet ved hjelp av sine merkelige og bevegelige 'presenninger' som av og til danner lyriske fjelltopper, andre ganger er de telt, så heves de som tak inne i en høy hall, etc. [...] Jeg tror kort sagt at Edith Rogers regiplan er grunnleggende perspektivløs også når det gjelder tidslengden. [...] Forestillingen består av enten fikse revypåfunn eller særdeles vakkert danderte posisjoner. Men lite henger sammen! [...] Har Edith Roger noen sinne tenkt på hvorfor Solveig i det hele tatt er med i stykket? Å ja, det har hun nok. Men jeg tror ikke hun har klart å finne svaret. I boken opptrer hun som kjent bare sporadisk her og der, og hun kan tillegges mange symbolske verdier. Men på scenen må hun da fordundre meg ha en annen funksjon enn å se ut som en turistsuvenir til oppstilling på peishyllen hjemme hos norskamerikanere i Brooklyn. [...] Vi opplever også en del sterke enkeltprestasjoner. En så klovnlevende Grønnkledd som Frøydis Armands utgave er antagelig vanskelig å finne maken til i verden. Her er en fandenivoldsk sikker humor som det bare er å klappe eviva mot."

Aud Thagaard, Overdådig Peer Gynt. Med sangerpaodi (SIC) på Dovre og gyllent badekar i Afrika, mars 1975, Dagbladet [Oslo]:
"Hele oppsetningen av Peer Gynt preges av en trolsk yrende fantasi som må finnes hos både instruktør, Edith Roger, og scenograf Lubos Hruza. I den første delen yrer fantasien med beherskelse. Tepper danner spisse fjelltopper som legger seg stille ned når teksten krever det, for straks etter å reise i makt og velde igjen. De trekkes varsom til side, åpner for en trapp som har gavl med klokke, det kan assossieres til både stabbur og kirke. I den andre delen kommer de virkelige ekstravagansene [...] Den fineste scene-løsningen kommer med dårekisten, et rom holdt strengt i svart og hvitt, i midten en kjempemessig trappearrangement: En art (SIC) tredemølle hvor syke og voktere går sammen som rimelig kan være når fornuften nettopp er avgått ved døden. [...] Til visuelle inntrykk kommer også lydvirkninger. Her er fabelaktige danseopptrinn hvor lyd fra rytmisk trampende føtter erstatter musikk, en hel liten (overflødig) pantomime med skrikende måker. Kurrende elskovslyder høres fra Den grønnkledte (fabelaktig spilt av Frøydis Armand) [...] Det aller meste er både fantasifullt og artistisk. Det blir bare så rent for meget av det. Hvor blir det av Peers sjel i vrimmelen av innfall? [...] Det ville være synd og skam om tilskuere blir trette før slutten nærmer seg for der kommer det beste i forestillingen: Knut Wigerts tolkning av den gamle Peer. Her føles det som om tråder knyttes bakover til den første Peer, det kan ligge i omgivelsene, i lyrikken også. Det er som om motiver en gang tolket i dur nå kommer igjen i moll."

Bengt Calmeyer, Endelig - Peer er sluppet fri!, fredag 21. mars 1975, Arbeiderbladet [Oslo]:
"Nå sprenger Edith Roger, ved hjelp av en genial scenograf og ypperlige skuespillere, helt og fullstendig og definitivt den rammen som Ibsens samtid satte opp for Peer Gynt - som nasjonalt epos. [...] det er utlandet som de seinere år har kommet med de mest interessante Peer-forestillingene. [...] Ikke lite av æren for den endelige frigjøringen av Peer Gynt fra uspillelig dramatisk dikt til det nå framstår som spennende, underholdende teater, tror jeg går til den tsjekkoslovakiske scenograf Lubos Hruza, som altså har skapt de kledebon forestillingen beveger seg i. [...] Også han har sett de stengende fjellene, de tårnende skyene, ørken og hav, og det er elementer av disse ting i hans dekorasjon. Men her opptrer disse ting som flyktige drømmer, gyntske luftspeilinger, det føyer seg etter Peer, er bølgende omskiftelig som hans sinn og tanke. [...] Men den egentlig overraskelse kommer med den gamle Peer og Knut Wigert. Hos Wigert er det ingenting resignert og sløvt og gammelt. [...] Det er en mann med dårlig tid, som vet han skal dø, og som ikke frykter døden – men som er redd sitt levde liv."

Turid Larssen, Intervju med Knut Wigert: Fascinerende å spille Peer Gynt, fredag 21. mars 1975, Arbeiderbladet [Oslo]:
"Jeg valgte å lese diktet mer symbolsk enn realistisk. Fra og med scenen ved skipet oppfatter jeg skikkelsen uavhengig av naturalistiske anvisninger. [...] Det er nødvendig å ta opp sin nasjonaldiktning til revisjon, angripe den fra en ny side. I det ligger både en fornyelse og en utfordring. Jeg kunne tenke meg at man neste gang kunne lage en musikal av typen West Side Story. Folk ville sikkert strømme til en Peer Gynt-forestilling av den typen."

Olav Nordrå, Maratonforestilling med tre manns Peer1975, Morgenbladet [Oslo]:
"Likeledes er det spart inn tid ved en genial bruk av draperier. Ærbødig reverens til Lubos Hruza. Han har praktisk talt gjort sceneskiftene til en spennende lek. Tilskueren flyttes ved hjelp av sinnrike løft i draperiet fra Heggstadtun til høyfjell. Bare ved en enkel hevning av høyfjellet er vi inne i Dovregubbens hall. [...] Bildene skifter som i en fabelaktig drøm. Scenografien er derfor noe av det artigste ved hele denne oppsetningen, den følger skiftningen i Peers sinn som skyer på himmelen."

Kåre Fasting, Tre Peer'er og nye poengerpublikasjonssted ukjent:
"I sin jubileumssesong for de første 75 år har Nationaltheatret feiret Henrik Ibsen […] I den siste fase av jubileet var det torsdag første oppførelsen av Peer Gynt [...] det koreografiske som gjør at hvert enkelt avsnitt virker så plastisk gjennomtenkt og oppfinnsomt utført. Men scenearrangementet er stilisert på et vis som stort sett virker irriterende. [...] Det tar langt over fire timer å nyoppleve Peer Gynt slik stykket nå fremføres på Nationaltheatret. En blir rett som det er minnet om de langsommelige skoletimene med stoffet og dessuten om at Henrik Ibsen ustanselig gjentok at Peer Gynt var til å lese - ikke til å fremføre på scenen."

Odd-Stein Anderssen, Under ild fra tre kanoner, fredag 21. mars 1975, Aftenposten [Oslo]:
"Det er da heller ikke noe spesielt norsk ved Peer Gynt slik vi møter ham igjen på hovedscenen. [...] Ingen har vel i sitt villeste fantasier tenkt seg Peer Gynts mangfoldige livsløp ombølget av seilduk. Jo - Lubos Hruza har ikke bare tenkt det og villet det med, men også virkeliggjort tanken, og det så det sies seks. [...] Løsningen er både hensiktsmessig og virkningsfullt, men innebærer også fare for ensformighet i en så lang forestilling. Man går etter hvert trett av alt det hvite, men det har dekoratøren forutsett. I de siste scenen legger han dukene i mørke. De forvandles til den skumring Peer møter på sin livsaften. [...] Skuespillerne får i større grad enn før hengi seg til ordets kunst. [...] instruktøren som her gjeninnfører den unge Peer i sluttbildet hos Solveig. Slik får scenen den helt riktige karakter av indre syn."