Blåveispiken - dette har jeg glemt

Premiere29. okt 1992
Produsert avElsa Kvamme
I samarbeid medDet Norske Teatret, Riksteatret
MålgruppeUngdom, Voksne
SpråkNorsk
UttrykksformerTeater, Tango
Spilleperiode29. okt 1992  —  3. feb 1993
Spilletid80min

Om Blåveispiken - dette har jeg glemt

Blåveispiken - dette har jeg glemt (1992) var en teaterproduksjon av Elsa Kvammei samarbeid med Det Norske Teatret. Blåveispiken - dette har jeg glemt var en teaterforestilling av Elsa Kvamme om mishandling av barn og mishandlingens konsekvenser i voksen alder. Produksjonen ble først spilt på Det Norske Teatrets Scene 2.

Regissør var Elsa Kvamme.

Etter forestillingene på Det Norske Teatret var produksjonen på turnè med Riksteatret i perioden 18. januar - 3. februar 1993.

Den ble også vist i bruddstykker på NRK TV i 1993.

Les mer

Medvirkende

Vis mindre

Vis alle

Spilleplan

Vis mindre

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Hans Rossiné, Stemningsbilder om incest, 31.10.1992, Dagbladet [Oslo]:
"Stemningsbilder om incest [...] bringer de incestutsatte ofrenes skjebne tett innpå oss [...] både smerter og morer beskt"

Bengt Calmeyer, Ordløs angst, 31.10.1992, Arbeiderbladet [Oslo] 4 terningkast:
"Det er både skremmende og humørfylt teater. [...] Musikken er spesielt viktig fordi det dreier seg om en nesten ordløs forestilling. [...] Jeg sier bravo til Joner og medmusikantene [...] fremragende utført av Niels Peter Underland. Ensemblet for øvrig gjør en sterk og inntrengende innsats." 

Borghild Maaland, Sterkt om incest, 02.11.1992, Verdens gang [Oslo] terningkast 5:
"Sterkt om incest [...] Forestillingen griper tak i deg [...] i en smågrotesk munter slutt trekker Elsa Kvamme frem selve arvesynden. Hun på peker sammenhengen mellom hvordan straff av barn, enten det er pisking eller incest det dreier seg om, går igjen i generasjoner."

Yrjan Svarva, Pedagogisk om incest, 31.10.1992, Klassekampen [Oslo]:
"Pedagogisk om incest [...] et fysisk uttrykk som sammen med musikken gir gripende bilder."

Ole Morten Eriksen, Incest var tema for Riksteatret, 28.01.1993, Tønsberg Blad [Tønsberg]:
"Det kan vel være liten tvil om at den levende musikken tilfører "Blåveispiken" en ytterligere dimensjon."

Valerie Kubens, Lite gripende om incest, 21.01.1993, Fædrelandsvennen [Kristiansand]:
"Forestillingen var for så vidt god, men manglet det ekstra som gjør at den griper deg om hjerteroten. For den som får egne minner frisket opp, vil forestillingen sikkert virke sterkt. Men for seeren uten slike erfaringer, spørs det om forestillingen er egnet til å gi mer opplevelse og innsikt."


Mer om Blåveispiken - dette har jeg glemt

I forestillingsprogrammet til Blåveispiken (Det Norske Teatret) stod det blant annet følgende:

"To jenter møtest. Begge har eit mørkt hol i minnet. Kvar for seg er dei som våte fyrstikker, saman blir dei dynamitt som utfordrar kvarandre til å opne stengde skap frå fortida. På nye må dei oppleve forvirringa til eti mishandla barn over ein far som skifter mellom å vere hyggeleg pappa ot forheksa djevel. Og på ny opplever dei ei omverd som ikkje ser anna enn ein "trollunge" som blir verre og verre.

"Blåveispiken" er inspirert av sanne incest-historier frå vår tid, levandegjort i ei form der det mytiske blir blanda med det konkrete. Den naive barneteikninga har vore utgangspunktet for forteljarspråket. Her er mykje svart, kvir og raudruta humor. Gjennom situasjonar vi kjenner att, blir vi førte inn i erfaringar som ligg bakom det rasjonelle, frå dei forvrengde barnesongane til ein fem-åring til "Carmen-suget" i dei vaksne kvinnene og deira ønskje om hemn. "Blåveispiken" tek opp den livsvarige kampen mellom gode og vonde krefter, korleis overleve med det skapande og det destruktive side om side og faren for å skyve det vonde unna med eit "dette har eg gløymt". Med nykomponert musikk og suggestiv scenografi er dette blitt eit stykke ny dramatikk ein sjeldan ser på norske scenar, spela i ei ikkje-verbal form som langtfrå er ordlaus."

I forestillingsprogrammet til Blåveispiken (Riksteatret) stod det blant annet følgende:

"Forestillingen er inspirert av det første støttesentret mot incest i Oslo, der to jenter som selv hadde vært mishandlet, reiste seg og tok opp kampen mot mishandlerne. Stykket er bygget på de altfor mange grufulle men sanne incest-historiene som er avdekket, og tydeliggjør hvordan barndommen er med på å prege det voksne liv.

Gjennom et mishandlet barns øyne forteller "Blåveispiken" den vonde historien om incest: Jenta blir fanget av faren, som skifter mellom å være hyggelig pappa og forhekset djevel. Folk rundt reagerer på at jenta blir "et vanskelig barn", men spør ikke hvorfor. Frustrasjonen driver frem rus og prostitusjon før det endelig er mulig å få åpnet "skapet" fra barndommen og se hva som satte i gang det hele. Incest er et tema som kan bli svært depressivt, men det er mye humor og varme i forestillingen, som legger vekt på at det er et lys i tunnelen.

Barn som blir utsatt for overgrep, fortrenger det i stor grad, og har vanskelig for å sette ord på sine opplevelser. Derfor er dette blirr nesten ordløst "fysisk teater". Musikken står sentralt, og de "farllige" taktene i tangodansen blir knyttet til det skjebnesvangre ved å blir utsatt for incest."

Støttesenteret mot incest i Oslo var til stede med stand/informasjon ett hver forestilling på Det Norske Teatret.

Forestilling ble støtte av: Norsk Kulturråd, Norsk Kassettavgiftsfond, Helsedirektoratet, Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet, Kulturdepartementet, Røde Kors, TV-aksjonen for psykisk helse ´92, Haakon Selvaag Stiftelse.

Takk til Marianne Lind ved Støttesenteret mot incest i Oslo som hjalp til i utarbeidingen av Blåveispiken.

Kilder:
Einar Dahls privatarkiv. Giver: Einar Dahl, 12.11.2015

Elsa Kvammes privatarkiv. Giver: Elsa Kvamme. 03.11.2008