Smia

Smia (1986) var en teaterproduksjon av kunstnerprosjektet Aker brygge 86/87. Smia var et bestllingsverk fra Aker Brygge - andre byggetrinn og var en urpremiere på et teaterdikt av Erling Kittelsen med samme tittel. Produksjonen ble spilt i Black Box´Store scene på Aker Brygge.

Regissør var Mette Brantzeg.

Enakteren Smia ble valgt ut blant flere innsendte manuskripter til konkurransen prosjektgruppen i kunstnerprosjektet Aker Brygge 86/87 hadde utlyst.

Informasjon

(Objekt ID 10455)
Objekttype Produksjon
Premiere 14. jun. 1986
Produsert av Aker Brygge 86/87
I samarbeid med Lambretta
Basert på Smia av Erling Kittelsen
Publikum Voksne
Antall hendelser 8
Språk Norsk
Emneord Teater, Musikkteater
Spilleperiode 14. jun. 1986  —  22. jun. 1986
Spilletid Ca. 1 time
Les mer

I forestillingsprogrammet til Smia står det blant annet følgende:

"Kveldens "SMIA" er ikke noe historisk-realistisk stykke. Vår smie ble en sammenvevning av fiksjonen og det historiske. Innstuderingsprosessen ble å "huske" og "glemme" det som har vært, for så å smi en egen verden ut fra Erling Kittelsens teaterdikt, sammen med skuespillere, musikere, scenografer, lys- og kostymedesignere. I alt har vi vært 20 involverte, som alle preger den rytme, temperatur og ønske om kommunikasjon som forestillingen legger opp til, og vil få. I møte med publikum.

Mette Brantzeg"

Louise Braathen beskriver innhold og form i sin masteroppgave:

"Manus problematiserer forandringene bydelen gjennomgår, og verdiene som er i ferd med å gå tapt i prosessen. Akerkaiens fortid aktualiseres ved å vise til de historiene som nærmest ligger i veggene. Handlingen foregår i en smie, og stykkets hovedperson er en smed med mange drømmer. Lambretta-gruppen tar tak i stykkets intensjoner om å bygge bro mellom fortid og samtid ved å lage en scenografi som forener materialer fra begge tider. En stor suppekjele som her skal forestille en smieovn, har lenge fulgt gruppen og er i seg selv bærer av historier og minner fra fordums tider. Over kjelen er det plassert et aluminiumsrør med knivskarpe kanter som kan minne om en pipe (fig. 23). Pipen har et hardt og industrielt utseende. Ned gjennom pipen renner det vann eller yr. Et rødt lys faller fra røret og ned i kjelen, og det skaper en effekt av at det er selve kjelen som gløder.

Ved siden av selve smien ser vi et kubeformet objekt som består av komprimert metallskrap (fig. 24). Veggene på scenen er kledd med bulkete aluminiumsplater. Bearbeidelsen av veggene har samme trekk av nødvendighet og enkelhet som i pipens tilfelle. En scenebelysning med skiftende farger og intensitet treffer de krakelerte overflatene og skaper et spill med tekstur, lys og skygge. De skinnende overflatene gjør at inntrykket av den ellers så minimalistisk innredede scenen blir mer spennende."

KILDER:

Anitta Suikkaris privatarkiv. Giver: Anitta Suikkari. 20.02.2009

Braathen, Louise: Lambretta - brytninger i tiden. Norsk avantgarde og installsjonskunst i 1980-årene. Masteroppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, våren 2011

Buresund, Inger og Anne-Britt Gran (1996): Frie grupper og Black Box Teater. 1970-1995, adNotam Gyldendal, Oslo

Presseomtale

Skribent og dato ukjent, Arbeiderbladet [Oslo]:
"Forestillingen tar utgangspunkt i en smed og hans arbeid på Aker. Men like mye som den visualiserer smieprosessen - smeltingen i essen, vinden i blåsebelgen og formgivingen på ambolten - gir forestillingen et poetisk bilde på tidsskiftet i området. Smeden er som smeder flest, men han smir også drømmer [...] Målet for det sceniske uttrykket er å få ord, bevegelse, bilde og lyd til å smelte sammen i en rytmisk enhet som forbinder fortid og nåtid."

Steinar Wiik, Gnistrende, 16.06.1986, Aftenposten [Oslo]:
"[...] en poetisk fabel som hylder smedens urgamle og opprinnelig hellige gjerning. [...] Med sterk vekt på lyd og lys, er det blitt et stykke gnistrende musikalsk danseteater, en reise i fantasiens mange rom mellom drøm og virkelighet. En kunstnerisk helstøpt produksjon."

Bjørg Vindsetmo, Ambolten, stakkar..., 16.06.1986, Dagbladet [Oslo]:
"[...] det Erling Kittelsen presenterer oss for er den type klissen nostalgi hvor de gamle håndverkere blir opphøyet til usedvanlig livsnære, usedvanlig himmelvendte, nærmest mytiske vesener. [...] skuespillerne har, på hver sin måte, et slags rufsete nærvær som virker forsonende midt i alle snurrepiperier."

Erling Kittelsen, Notat om teaterkritikk, juni 1986, Dagbladet [Oslo]:
Svar på Bjørg Vindsetmos anmeldelse.