Perleporten Teatergruppe

I innlegget Omfavnelsen av en død opposisjonell, mars 1977, Dagbladet [Oslo] skriver Perleporten Teatergruppe blant annet følgende om deres bevegrunner for å arbeide med teater:

"[...] det er umulig for oss å godta den etablerte kulturen, og samtidig ta oss selv alvorlig.

Når vi jobber med teater er det en form for revolusjonær praksis, hvor vi kan sammenfatte samfunnet rundt oss og våre egne liv, for å forandre på begge deler.

[...]

Det går ikke an å velge om teatret skal bekrefte det bestående, eller forandre den virkelighet som omgir oss og tapper oss for livskraft.

Perleporten Teatergruppe ble startet ut fra en visjon om et annet og bedre samfunn; ut fra en opplevelse av at vi kan leve et annerledes liv. Det eneste kulturlivet vi kan ta alvorlig er den revolusjonære kulturen som arbeider for å få samfunnsvraket i graven, uten at vi selv følger samme vei. Denne revolusjonære aktiviteten omfatter både den ytre og indre den indre virkeligheten som møtes i våre liv. Ved å spille våre liv ut på en scene kan vi kartlegge de undertrykkelsesmekanismer som former oss. Det er dette vi vil med teater. Alt annet ser vi som konserverende og virkelighetsfjernt."

I Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie skriver Karl Hoff:

"Det siste skrik ble Perleportens siste produksjon. Vi spilte stykket i Bærum og Oslo. Oppsetningen viste seg å bli for stor og kostbar å få ut på turne. Etter ni års arbeid besluttet Birgit og Karl - og Anitta, å legge ned gruppen. Vi fant det uforsvarlig både rent menneskelig og kunstnerisk å fortsette arbeidet under de økonomiske og praktiske forhold vi var prisgitt. Årene i Perleporten hadde slitt på kreftene. Med dette siste, store løftet bak oss ble nedleggelsen av driften vedtatt.

Karl hadde arvet et kostymelager av en film- og teaterskredder i Stockholm, Sossa Krafft. Disse kostymene, samt det vi ellers hadde av kostymer og "ting" ble samlet på Trafo på Tøyen, hvor vi arrangerte et loppemarked, for å skaffe litt penger i kassa. Loppemarkedet var en god hjelp, og en vennlig, om enn en vemodig avslutning på en omfattende, krevende med givende epoke av livene våre.

Vi takker alle som på forskjellig vis bidro til at Perleporten Teatergruppes forestillinger ble til, formidlet og spilt. Alle vi samarbeidet med ga av seg selv og sin kreativitet og kunnskap, uforbeholdent og med stor entusiasme. Sammen skapte vi et lite teater, som verden aldri hadde sett maken til. Vi skapte et rom og et midlertidig hjem for tanker og ord, og en til tider utskjelt motvekt, til 1970 og 1980-årenes autoritære strømninger på venstresiden i norsk kulturliv. Også av denne grunn var vel ingen ting bedre, enn at det ble Cassandra som fikk det siste ordet - det siste skriket, fra Perleporten.

Perleporten takker [...] alle dem som skapte og medvirket i og til våre oppsetninger."

Kilde:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009