Tramteatret

I programmet til Hvem er redd for Frøken Lunde? forklarte Tramteatret sitt valg av navn:
"[...] bakgrunnen for at vi har stjålet TRAMnavnet er følgende: Vi vil være en del av den kulturbevegelsen som idag er iferd med å reises i Norge: En bred, folkelig bevegelse som tar stilling i kassekampen, deltar i avsløringen av borgerskapets undertrykkelse og løgner, kjemper mot imperialisme og for sosialisme, tar utgangspunkt i virkeligheten og uttrykker håp, optimisme og humor. Denne bevegelsen har tradisjoner. Vi vil gjerne bli assosiert med disse tradisjonene."

I programmet til Det enkleste er pistol  (1981) forteller Tremteatret kort om sin vei opp fra starten i 1976:
"Halvparten av de som idag utgjør Tramteatret fant hverandre i Studentersamfunnets Teater i Oslo i begynnelsen av søttiåra. Vi hadde spilt studentrevyer med politisk tilsnitt og ikke bare tilsnitt. Politikken var drivkraften og eneste mål. Sketsjene og sangene var ironiske eller oppbyggelige men slett ikke alltid dårlige. I juni 1976 kom noen av oss sammen for å danne en fri gruppe, med det foreløpige målet å arbeide på heltid med teater. Vi ville lage teater som var kritisk og engasjerende, men som også hadde egenverdi som kunst. Og vi ville nå langt, langt utover studentmiljøet mht. publikum.

"IKKE DANN EN FRI GRUPPE, DET GÅR IKKE", sa advarerne. "IKKE I NORGE IHVERTFALL". "DERE KOMMER TIL Å SLITE DERE UT", sa noen. "DERE BLIR REVISJONISTER FØR DERE VET ORDET AV DET", sa andre. Muntert gikk vi i gang med Deep Sea Thriller som ble en suksess elv om vi i mangel av erfaring bare hadde planlagt én eneste forestilling. Pressen roste selv om et par aviser var i harnisk og publikum kom og vi spilte over hele landet og skapte røre og økonomisk gjorde det hele det mulig for oss å gå over på halvtid med teater. 

Etter Deep Sea Thriller hadde vi mange flere venner enn før. "HVORDAN FØLES DET Å HA BLITT BERØMT PÅ GRUNN AV TRAGEDIEN I NORDSJØEN?" ble vi spurt i radioen. Og til vennene fortalte vi at vi ville bli profesjonelle. "DET KOMMER ALDRI TIL Å GÅ", sa noen, men ikke så mange som forrige gang. "Joda", sa vi, "bare se på Fria Pro-Teatern i Sverige, de greier det fint, de." "JA DET ER FRIA PRO-TEATERN DET", sa advarerne. Og hva sier en til sånt?

I august 1978 gikk vi over til heltid. Nå gjaldt det. "NÅR KRYBBEN ER TOM BLIR IDEALISMEN BORTE" hadde advarerne sagt. Turnéstøtte og i det hele tatt offentlige bevilgninger lot vente på seg. Suksessen med "Frøken Lunde" var betinget. Vi måtte spille mye for å tjene til livets opphold og lønna sank. På vårparten 1979 var krybben farlig nær tom. Det er vanskelig å produsere nye stykker samtidig med at du spiller gamle. Det var da vi fant ut at vi måtte slå gjennom hos det virkelig store publikum. Og aldri har idealismen vært større og fantasien mer nødvendig. "POLITISK TEATER KAN IKKE SLÅ IGJENNOM HOS ET STORT PUBLIKUM" har vært en almen advarsel. Men det kunne det.

I det siste har Tramteatret vært mediastoff, og det har jo sine sider, gode som dårlige. Nå tror ihvertfall jeg at den smule berømmelse som har blitt oss til del hverken skader eller gavner våre kunstneriske sider, men det er nå så. Tramteatret fortsetter å være Tramteatret men publikum er blitt ganske mye større. Nå er det nye advarere rundt hjørnet, som sier: "DET ER VIKTIG Å HA ET STORT PUBLIKUM, MEN POLITISK ER DET TVILSOMT OG KOMMERSIELT". Nå viser det seg at dette er den samme advareren som i sin tid sa: "IKKE DANN EN FRI GRUPPE, DET GÅR ALDRI", så vi tror ikke på ham lenger."

I programmet til Hvem er redd for Frøken Lunde?  (fra 1978) finner vi noen betraktninger rundt det å være en fri teatergruppe og Tramteatrets teatersyn:
"Folk stusser når de hører begrepet "Fri Teatergruppe". Det er igrunnen ikke så merkelig. Vi er vant til at det finnes amatørteatret og "ordentlige" teatre. Et teater er en stor gammel bygning som ingen river. En "gruppe" er en gjeng unge, friske, morsomme og litt lurvete mennesker med ideelt siktemål og uoppslitelig arbeidsvilje. Og hva betyr "fri"?

Det fins 20-30 fride danse- og teatergrupper i Norge. Felles for disse er at de bestemmer over seg sjøl. På Nasjonalteatret er man ansatt, i Tramteatret er man medlem. Vi eier vår egen buss. Vi bestemmer over våre egne arbeidstider. Vi setter opp det vi vil. Alle avgjørelser tas etter demokratisk diskusjon og behandling. Men viktigst av alt: Vi spiller teater og musikk fordi det har en slags hensikt. Ikke for å bidra til kulturlivet.

Et annet særtrekk ved en fri gruppe er at den aldri har fem øre. Hvorfor? Fordi det er dyrt å drive teater. Institusjoneteatrene har en selvdekningsprosent på mellom 5 og 15. Tramteatret har en selvdekningsprosent på 97.  Bevilgningene er små eller ingen i det hele tatt. Kunstnerne skal som kjent sulte (i motsetning til politikere, kulturrådsmenn og forretningsfolk. De skal ikke sulte.). Derfor har vi hittil vært nødt til å ha andre jobber ved siden av. Mandag til onsdag har vi vært sjåfører, vaskekjerring, lærere, ekspeditør, kontordame og dataarbeider. Fra høsten 1978 går vi over på heltid. En forutsetning for å drive aktivt friteater er ut fra dette en helhjertet oppslutning fra et stort publikum! Vi er desverre nødt til å ta høye billettpriser. Vi er desverre nødt til å tigge om penger. Videre er vi nødt til å skape en bred opinion for skikkelige støtteordninger til alle frie teatergrupper. Det er for jævelig at folk skal betale skatt til teatervirksomhet og så betale en gang til når de kommer på våre forestillinger.

Å arbeide i en progressiv fri teatergruppe betyr blant annet:

En må delta i alle prosesser og sider ved det å lage teater, og en oppdager stadig flere etterhvert. For oss som ikke har teaterskoler, men kun egne erfaringer og andres kritikk å bygge på, innebærer dette en stadig utviklingsprosess. For de fleste er det selvfølgelig at skuespill, scenearrangementer, instruksjon, scenografi, manuskript, sanger, musikk, musikkarrangementer og plastikk er anerkjente "sider" ved teatret. [...] En må stå på som et vilt dyr for å drive propaganda og reklame, holde kontakt med arrangører, planlegge avreisetider, billetsalg og overnattingssteder. [...] alle disse praktiske sidene ved teaterdrift [...] er en like viktig del av en frigruppes hverdag som det "kunstneriske" og "politiske".

[...]

Kvalitet. Uansett om en spiller "riktig" politisk teater er formen det til sjuende og sist får avgjørende for hvor langt ut det kan nå. For oss som ikke har kunstnerisk utdanning betyr dette spesiell årvåkenhet. I utgangspunktet er vi ufaglærte dillettanter på alle området (ed.red: som punken). [...] For oss som driver med musikkrevyer har vi en spesiell oppgave i å få folk til å le. Når man ler av seg sjøl eller fienden har man et godt utgangspunkt.

[...]

Tramteatret er slett ikke noe enestående i norsk progressivt kulturliv. Progressive amatørteatre og frigrupper kommer til å dukke opp i stadig større monn. På institusjonsteatrene er det en sterk bevegelse igang for å legge opp et meningsfullt repertoar og trekke arbeidende mennesker til teatrene. Ikke for å se hva som helst. (For "teater" er hverken viktig eller meningsfullt. "Teater" er meningsløst. Og at så få folk i Norge går i "teater" er et skikkelig sunnhetstegn. Det er håp!) Men for å se teater som fungerer, som lever, for å se teater med utgangspunkt i livet og virkeligheten."

Les mer om Tramteatrets historie i deres Scrapbook fra 2003.

TRAMTEATRETS FJERNSYSNPRODUKSJONER:

1980:

Serum, Serum

1981:

Pelle Parafins Bøljeband og Automatspøkelsene

1982:

Hemmelighetene i B-by

KILDER:

Danse- og teatersentrum, Teatersentrums Salgskatalog 1978, 11.12.2012

Danse- og teatersentrum,Teatersentrums Salgskatalog 1985, 15.10.2013

Tramteatrets arkiv. Giver: Liv Aakvik. 17.04.2009