Bjørnstjerne Bjørnson

Også kjent somBjørnstjerne Martinius Bjørnson
Født8. des 1832 (død 26. apr 1910)
FunksjonerForfatter, Redaktør, Dramatiker, Journalist, Teatersjef
NasjonalitetNorsk
KjønnMann

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev. Som dikter og samfunnsaktør gikk Bjørnson inn for å ta opp arven etter Henrik Wergeland.

Listen under viser en oversikt over norske produksjoner av Bjørnsons skuespill som er registrert i Sceneweb. Den inneholder produksjoner fra Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og frie grupper.

Les mer

Tilknyttet

Vis alle

Medvirkende i

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Verk av Bjørnstjerne Bjørnson

Vis alle

Mer om Bjørnstjerne Bjørnson

Barndom og ungdom

Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, komponisten som skulle sette tone til så mange av Bjørnsons sanger, var søskenbarn. Dikterens mor Inger Elise, var født Nordraak (1808–1897) og var søster av komponistens far. Dikterens far Peder Bjørnson (1798–1871), var av storbondeslekt, men måtte i ung alder gi opp slektsgården Skje i Land. Han begynte å studere, tok teologisk embetseksamen i 1829, og fikk først kall i 1831. Han kom da til fjellbygda Kvikne, som på den tid var egen kommune. Prestegarden Bjørgan lå høyt til fjells, og det var uråd å dyrke korn der. Vintrene var kalde, lange og snørike, somrene korte. Her ble den eldste sønnen Bjørnstjern (senere Bjørnstjerne), født.

Peder Bjørnson søkte seg etter hvert vekk, og i 1837 fikk han Nesset prestedømme i Romsdal. Det var i «Romsdalens stride land» Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp og kjente seg hjemme. I følge biografen Christen Collin var han som barn en vilter krabat med et stort hjerte og utpreget fortellerevne, «især var det bøndenes verden, han levet sig ind i». Også tjenestefolkene ble ble hans fortrolige i barndommen: «Han foretrak stadig borgstuen og de steder, der arbeidsfolkene var».[4] At han en dyster vinterdag ikke lenge etter at han var fylt 9 år måtte overvære en henrettelse, forklarer hans engasjement mot dødsstraff senere i livet. Allerede i 11-årsalderen begynte han å skrive dikt.

I fem år gikk han på middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen. Han likte bedre å lese litteratur enn å gjøre lekser. I diktet «Gamle Heltberg» omtales middelskolen som «en liden, meget pyntelig skole» som både kirke og stat kunne stole på, men som sjelden ble smurt av «åndens talg». Og videre: «Vi måtte gå der, til vi blev store. / Jeg gik der også, - men læste Snorre.» Han omgikkes sagaens skikkelser, ble grepet av Henrik Wergelands diktning og engasjerte seg i verdensbegivenhetene så langt det var mulig for en skoleelev i en avsides kystby i Norge på den tid. Hans første avisartikkel var om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848.

I 1850, da Bjørnson var 17 år gammel, ble han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet. Her kom han sammen med folk som Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje, og tok, ikke minst, sterke inntrykk av Heltberg selv, som må ha vært en pedagog av de sjeldne. Bjørnson ga ham følgende attest:

Hvær tolkning, han gav, blev som syn, vi havde haft:det øget vor unge personlige kraft.»

Bård skolemester i fortellingen En glad gut skal ha fått enkelte trekk fra Heltberg.

Bjørnson fullførte eksamen artium i 1852, men kom aldri til å begynne på noe fagstudium. I likhet med Ibsen og Vinje var også Bjørnson opptatt av Marcus Thranes arbeiderbevegelse. Han begynte å virke som journalist, skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for fornorsking av scenekunsten. I sin første litteraturanmeldelse, den skarpskodde omtalen av En Nytaarsbog, trykt i Morgenbladet 15. januar 1854, spår han om en kommende ny norsk «digterslegt», og gir innblikk i sin egen poetikk idet han etterlyser ekthet, friskhet og sannhet. Han tar avstand fra lyrikk som betjener seg av «færdiglavet poetisk Tærminologi», og advarer mot hulhet, falske følelser, motepregede måneskinnsvermerier og «den evige Lamenteren over Verdens og Tidernes pinagtighed».

I 1856 stilte han seg i spissen for et teaterslag i Christiania Theater for å markere et krav om norske skuespillere ved teateret, og ble støttet av bl.a. Jonas Lie og A. O. Vinje. I juni samme år kom han med på et studentertog til Kalmar, Uppsala og Stockholm. Samværet med andre nordiske studenter som støttet Skandinavismen, opplevelsene av inspirert talekunst og møtene med historiske minnesmerker gjorde et uutslettelig inntrykk på ham, og han kom til full klarhet over at det var dikter han ville bli. Han hadde allerede prøvd seg både som lyriker og som dramatiker, men vedkjente seg ikke sine tidligste dikteriske forsøk. Etter hjemkomsten skrev han i løpet av 14 dager skuespillet Mellem Slagene. Deretter dro han til København der han skrev den helstøpte bondefortellingen Synnøve Solbakken, det første verket han lot trykke. Sagadramaet Halte Hulda, ble påbegynt i København våren 1857 og fullført samme sommer på Søgne prestegård.

I november 1857 overtok han som kunstnerisk leder ved Ole Bulls teater i Bergen etter Henrik Ibsen. Bergensoppholdet, som varte i knappe to år, ble en begivenhetsrik tid, der han ikke bare gjorde seg gjeldende som teaterleder og dikter, men også som redaktør og politiker. I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers. Bryllupet sto i Søgne der faren var sogneprest fra 1853 til 1869. Ekteskapet ble livsvarig, og Karoline Bjørnson skulle vise seg å bli en uunnværlig medarbeider og støtte for sin usedvanlig virksomme mann.

Bondefortellinger 

Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger inntar en plass helt for seg selv i norsk, for ikke å si nordisk, litteratur. De første mindre bondefortellingene kom på trykk anonymt i Illustreret Folkeblad som Bjørnson selv utga i årene 1855–57. Thrond (1857), en kort, underfundig kunstnernovelle, ble først trykt i København, og siden i folkebladet. I 1857 publiserte han Synnøve Solbakken. Før fortellingen kom i bokform, hadde gått som fortsettelsesfortelling i Illustreret Folkeblad. Synnøve Solbakken satte et skille i norsk litteraturhistorie og ble mottatt med ovasjoner i hele Norden. I løpet av to år ble den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.

Klar komposisjon og folkelig stil 

Som Wergeland tidligere, hentet også Bjørnson inn ord fra talespråket, og, ikke minst viktig, han fulgte opp Asbjørnsen og Moes arbeid med å omskape syntaksen. Bjørnson hadde bl.a. tatt lærdom av den muntlige fortellestilen i eventyrene. Landstads folkevisesamling fra 1853 inspirerte ham til de innlagte sangene og visene. Kunsteventyr av H.C. Andersen og Wergelands diktning, ikke minst den for barn, hører også til forutsetningene. Den klare komposisjonen, kontrastene mellom lys og mørke, skjebne og vilje, 'vikingmentalitet' og kristendom har særlige forutsetninger i folkeeventyrenes og sagaens teknikk. Disse trekkene går også igjen i personskildringen på ulike måter. Den kompliserte Torbjørn Granlien er skjebnebestemt til å bli det sagaen kaller en ulykkesmann. Under innflytelse av kjærligheten, vendes skjebnen, og han blir til slutt en lykkemann. Men han må gjennom en utvikling.

Med Synnøve Solbakken skapte Bjørnson et stilistisk forbilde som senere diktere skulle komme til å følge opp på ulike måter. Også skikkelser og tematikk har virket inspirerende på andre diktere. Det kan f.eks. neppe være tvil om at Synnøve-skikkelsen har vært en inspirasjon for Ibsens Solvejg i Peer Gynt.

Synnøve Solbakken ble etterfulgt av Arne i 1859 og i 1860 av En glad Gut. Bjørnsons bondefortellinger tilhører den poetiske realisme, men inneholder også elementer som peker framover mot realismen og naturalismen, især Synnøve Solbakken og Arne. Også Arne er en rik bok med mye poesi. Noe mer ujevn, kanskje, men den lodder dypt. Med sine skildringer av vold i nære relasjoner var Arne en radikal bok for sin tid.

Åpningskapittelet er i sin helhet en fabel/allegori som skaper minnelser om H.C. Andersens eventyrstil, norsk eventyrstil og om Wergelands dikt «Det er min sjel en frydfuld Trang», der vi bl.a. hører om hvordan besjelte trær samarbeider og vil dekke «det nøgne Fjeld» for å råde bot på «sin Moders Brøst» (dvs. Norges ufullkommenheter). I Arne leser vi bl.a. dette:

««Enn om vi klædde fjellet?» sagde eneren en dag til den utenlandske ek, som den stod nærmere enn alle de andre. Eken så ned, for at komme efter hvem det var som talte; dernæst så den opp igjen og taug. [...] «– enn om vi klædde fjellet?» sagde eneren til furuen på den annen side. «Skulde det vere nogen, måtte det vel blive oss», sagde furuen; den tok sig i skegget og så bortover til bjørken: «hvad mener du?» – Men bjørken glyttede varsomt opp i mot fjellet; så tungt lå det ut over henne, at hun syntes ikke at kunne drage pusten en gang; «lat os klæde det i Guds navn», sagde bjørken, og ikke flere enn disse tre var, så tok de på sig at klæde fjellet. Eneren gikk først."

Første kapittel er et yndet opplesningsnummer som anslår hovedtemaet i boka. Det handler om hvordan Arne Kampen (fra plassen, senere gården, Kampen) modnes og finner sin livsoppgave. Navnet Kampen er tvetydig, det peker mot kampene som føres i boka på ulike nivå, og den peker mot gråstein/fjell som etter hvert blir «kledd». Arne velger å sette kreftene inn - også som kunstner - for bidra til å dyrke opp og videreutvikle Kampen/Norge, i kjærlighet.

En glad gut (1860) er også en folkekjær prosafortelling med barneskildringer som har vært gjengangere i grunnskolens lesebøker. Sangene hører til våre mest sungne. Skildringen av Bård skolemesters lærerpraksis og hans dype konflikt med broren er noe av det mest gripende i boka. Samme året kom også den mesterlig komprimerte novellen Faderen.

Karakterstudier 

Bondefortellingene sett under ett er ikke først og fremst «folkelivsbilder», men «karakterstudier».[12] De har satt dype spor og gjorde dikteren berømt, også langt utenfor Norges grenser. Det bildet Bjørnson gir av bønder og fattigfolk, er mangfoldig og slett ikke entydig idyllisk, slik noen kan ha fått inntrykk av. En skikkelse som Aslak i Synnøve Solbakken peker fram mot naturalismen. Liknende trekk finnes også i Arne som ikke viker tilbake for sterke skidringer av kompliserte mennesker og dramatiske hendelser.

Tidlige sagadramaer 

Bjørnson ønsket med sin diktning å gi sine landsmenn et slags anegalleri; han ville «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men og i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av disse var Mellom slagene, en enakter der handlingen er lagt til det 12. århundre. Skuespillet ble skrevet i 1856, altså førSynnøve, men oppført og trykt senere. Bjørnsons barndomshelt, kong Sverre, har viktige oppgaver i dette stykket. Ekteskapskonflikten peker fram mot skuespillet De Nygifte (1866).

Mellem Slagene ble skrevet i København. Ved siden av inspirasjonen fra sagaene, tok Bjørnson på denne tid især inntrykk av Baggesen og Oehlenschläger. Stykket gjorde suksess da det ble oppført på Christiania Theater i 1857. Samme år ble det trykt.

Han fulgte opp med Halte Hulda i 1858, som kan karakteriseres som vårt første moderne sagadrama. Det er skrevet på blankvers, men har likevel en slags sagastil, ispedd lyriske partier. Den kvinnelige hovedpersonen, Hulda, kan minne noe om Gudrun i Laksdøla saga. Det handler om blodhevn og erotikk.

Teatersjef i Bergen og Christiania. Redaktør i storm 

Etter invitasjon fra Ole Bull ble Bjørnson kunstnerisk leder ved Det norske Theater i Bergen i snaue to år, fra november 1857 til september 1859. Han spedde på økonomien med journalistarbeid. Han drev politisk kamp som redaktør av Bergensposten og klarte å få nye representanter inn på Stortinget. Dette førte til at han ble ønsket som redaktør i Aftenbladet i Christiania. Han vendte tilbake til hovedstaden i september 1859, og han ble teatersjef på Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund. Han utviklet seg til en kunnskapsrik og inspirerende regissør og instruktør. Han var ikke så lite av en skuespiller selv.

Den 1. oktober 1859 sto «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl» anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker». Diktet var skrevet i Bergen sommeren 1859. Da ble også Arne fullført og En glad Gut påbegynt. Bjørnson ble snart medredaktør i Aftenbladet. Han skrev politiske artikler til støtte for Reformforeningen, en forening som på den tid ble stiftet av Johan Sverdrup og Johannes Steen i allianse seg med et flertall av stortingsbøndene under Ole Gabriel Uelands førerskap. Reformforeningen arbeidet for demokratiske reformer, var opptakten til moderne partiorganisasjon etter parlamentarisk skikk og forløper for partiet Venstre. Tiden var ikke moden, og Reformforeningen møtte sterk motstand, især i Morgenbladet. Bjørnson stilte seg i første rekke i den heftige avisdebatten.

Midt under stattholderstriden, inviterte Ibsen og Bjørnson den åndelige elite som på den tid oppholdt seg i Christiania, til å være med på å stifte Det Norske Selskab. Dette ble etablert 29. november 1859, og Bjørnson ble snart den sentrale personen. Målet var å fremme nasjonale verdier.

Bjørnson holdt imidlertid så høy profil i stattholderstriden, at han ble presset ut av Aftenbladet alt midt i januar 1860. Han fortsatte å ha innlegg i avisen, men av upolitisk karakter. Bl.a. gikk flere kapitler av En glad Gut som føljetong senhøstes 1859 og i vårhalvåret 1860. Nederlaget som redaktør var årsak til at han søkte stipendium for å komme seg utenlands.

Til København og Roma

Etter et opphold i Søgne hos foreldrene sammen med Karoline og den førstefødte[13] fra midt i mai 1860, der har fullførte En glad Gut, forlot han Norge i juni og dro utenlands, i første omgang til København. Dit kom også Karoline og Bjørn etter i september. Da stipendpengene kom i november, dro han videre til Roma. Karoline og Bjørn oppholdt seg hos familie på Als, men omsider kom også de etter til Roma. Da hadde familien vært adskilt i ca. 7 måneder.

Karoline fikk barselfeber etter fødselen. Hun overlevde mirakuløst, men det tok tid å komme fullt til krefter igjen. Det oppsto også komplikasjoner i ekteskapet. Det ble imidlertid full forsoning da Karoline etter tallrike bønner fra Bjørnson, innfant seg i Roma. Ekteskapet ble tydeligvis bedre etter krisen. Jf. diktet «Til min hustru», som hun mottok på fødselsdagen 1. desember 1861, «med et sæt romerske perler».

Sigurd Slembe

.Under oppholdet i Roma skrev Bjørnson sagadramet Kong Sverre (1861), men framfor alt fullførte han trilogien om Sigurd Slembe. Den ble publisert i 1862. Trilogiene overgikk de tidligere sagadramaene, og Bjørnson ble nå regnet blant de ledende yngre poeter i Europa. Litteraturhistorikeren Edvard Beyer påviser at trilogien om Sigurd Slembe griper langt ut over sin egen tid tematisk og psykologisk, og konkluderer slik:

«Sigurd Slembe kan fremdeles leses og spilles som et skarpsynt og nærgående diktverk om makt og lederskap, om mål og midler, om de glidende overganger og lumske forvekslinger mellom personlige og ideelle motiver, nidkjærhet og maktbegjær, hevntørst og hellig vrede – i den politiske kamp og i andre forhold mellom mennesker.»

Mens Bjørnson var i utlendighet, gjorde han forarbeider også til Arnljot Gelline og skrev mye av dramaet om Maria Stuart. Dertil kom historiske dikt som «Brede Seil over Nordsjø gaar» og monologen «Bergliot», ett av høydepunktene i hans lyrikk.

Tilbake i Norge i 1863 

Familien var på reisefot i Europa fram til 1863. Sigurd Slembe bidro avgjørende til at Bjørnson, ikke minst etter pådriv fra Ole Bull, fikk dikterlønn i 1863. Bjørnson var dermed den første norske dikter som fikk en egentlig diktergasje. Først i oktober 1863, etter et nytt opphold i Søgne, bosatte familien Bjørnson seg igjen i Christiania.

Bjørnsons renessansedrama

I 1863, etter hjemkomsten, fullførte han Maria Stuart i Skottland, et drama i fem akter som er blitt karakterisert som et utpreget renessansedrama. I sentrum for handlingen står den stolte, fascinerende, begavede og omskiftelige dronningen, Maria Stuart. Hun er omgitt av menn som både er forelsket i henne, og som vil utnytte henne for egne, ærgjerrige formål, og som hun derfor aldri kan være helt trygg på. Bjørnson har tatt inntrykk både av Schillers drama Maria Stuart og av Shakespeares billedrike, lyriske stiltone. Handlingen hos Bjørnson er lagt lengre tilbake i Marias liv enn det som er tilfelle i Schillers drama.

Ved nyttår 1865 overtok han ledelsen av Christiania Theater. Han fikk da anledning til å sette opp Maria Stuart i Skottland. Det skal ha virket sterkt på scenen med Rikard Nordraaks musikk. Nevnes kan den majestetiske Purpose fra åpningsscenen og den gripende Taylors sang i fjerde akt. Grunnstemningen i mye av akten er preget av den sjelesott [16] som herjer Marias 19 år gamle gemal, Darnley, og sammenfattes i diktet Taylors sang som begynner slik:

Hver glædes-stund du fik på jord,/betales må med sorg.Om flere følges ad, så tro, / de gives kun på borg.Der kommer snart en smærtens-tid / med suk for hvad du lo;den lægger renters rente til / med afdrag i din tro. Mary Anne, Mary Anne,/ Mary Anne, Mary Anne, du skulde ikke smilet, du, / så græd jeg ikke nu.

Akten ender med Darnleys uhyggelige død.

Vårt første borgerlige samtidsskuespill 

I 1865 satte Bjørnson også opp sitt eget skuespill De Nygifte som utkom samme år. Det var et borgerlig samtidsskuespill med ekteskapet som problem. Bjørnson satte altså ekteskapet på dagsordenen før Georg Brandes hadde lansert sitt krav om at diktningen skulle sette problemer under debatt. Skuespillet, som i og for seg er enkelt nok, virket som noe nytt og forfriskende i norsk og nordisk dramatikk og skapte atskillig debatt.

En glanstid for Christiania Theater

Bjørnson var sjef ved teatret fra 1865 og fram til sommeren 1867. Det var en rik tid for teatret:

«Av danske skuespillere var det bare få tilbake; det ble Bjørnsons oppgave å legge grunnen til en norsk scenekunst. Skuespillerne utviklet seg under hans samlende og inspirerende instruksjon, publikums teaterinteresse vokste, og han gjennomførte et overordentlig rikt og vekslende repertoar. [...] For teatret var det et tap at han etter en langvarig dragkamp med styret om makten forlot sin sjefsstilling sommeren 1867.»

Bjørnson hadde fått vide fullmakter da han tiltrådte, og kastet seg med iver inn i arbeidet. Gjennom repertoarvalg, gjerne stykker oversatt og tilrettelagt av ham selv, instruksjon og rollebesetninger, høynet han det kunstneriske nivået. Da han valgte å fratre, var også teatrets økonomi god. «Den store inntekta vitnar om det enorme arbeidet Bjørnstjerne Bjørnson la ned på Christianie Theater. At han slutta, var ikkje noka ulykke for han personleg, men for norsk teater var det ei ulykke.» [18]. Det var flere grunner til at han trakk seg. Han hadde familie å ta hensyn til, og hans altoppslukende arbeid ble for stridt for Karoline. Dessuten hadde han behov for å komme vekk for å få diktet. Han var også sliten. Tross de gode arbeidsbetingelser han hadde fått, opplevde han rett som det var at det foregikk ansettelser og annet bak hans rygg. Da sesongen var slutt i juni 1867 og han satte kursen mot Søgne sammen med familien, samlet det seg folk på brygga som hyllet ham med hurrarop. Til og med Morgenbladet som ellers kunne være kritisk nok mot Bjørnson, beklaget hans avgang ved teatret, og det skulle vise seg senere, med god grunn.

Til København. Fiskerjenten

Det var nok tungt for Bjørnson å oppgi stillingen ved Christiania Theater, men han la snart problemene bak seg, og dro med hustru og barn til København der han skrev Fiskerjenten som kom ut i april (1868). Det er en frisk fortelling, eller snarere en roman, om jenta fra folkedypet som viser seg å bære i seg en talentfull skuespiller. Boka viderefører kunstnerproblematikken fra «Thrond» og Arne. Den er både i slekt med bondefortellingen og går utover rammene for denne. Nasjonsbyggingsmotivet er eksplisitt uttrykt på denne måten:

Jeg vil værge mit land,jeg vil bygge mit land jeg vil elske det frem i min bøn, i mit barn, jeg vil øge dets gavn,jeg vil søge dets savn ifra grænsen og ud til de drivende garn.[19]

I Christiania: Liv, politikk og diktning 1868–73 

Fra sommeren 1868 til sommeren 1873 var Bjørnson bosatt i Christiania. Det var en kamptid. Han var nå ivrig grundtvigianer. Han ville virke for kristendom, folkelighet, kunst, frihet, demokrati, allmenn stemmerett, nasjonal ånd, mot juristeri, byråkrati og - som alltid - mot amalgamisme, men for skandinavisme. I 1870 brøt en del skuespillere ut fra Christiania Theater, og da oppsto det såkalte «Bjørnsonske streiketeater» som holdt det gående halvannet års tid. Da skuespillerne igjen søkte tilbake til hovedscenen, hadde Bjørnson et visst håp om å komme tilbake til Christiania Theater som leder, men så skjedde ikke, og han kom aldri mer til å styre et teater.

Digte og Sange

Bjørnson nådde med sin lyrikk ut til alle samfunnslag i Norge. Hans sanger ble populære også i andre nordiske land. Årene 1868-70 var en ny blomstringstid for lyrikk, og i 1870 redigerte og publiserte han sine Digte og Sange. Samlingen inneholdt frittstående dikt og tekster som tidligere var publisert i fortellinger og dramatikk. Digte og Sange kom ut i stadig nye utgaver. Og dikttilfanget økte for hver gang. Blant hans folkekjære dikt/sanger kan nevnes «Synnøves sang» («Nu tak for alt, ifra vi var små») og «Ingrids vise» («Og ræven lå under birkerod») fra Synnøve Solbakken[20], «Over de høje fjælde» («Undrer mig på hva jeg får at se»)[21], «Ingerid Sletten», «Træet» («Træet stod færdigt med blad og med knop») og «Tonen» («I skogen smågutten gik dagen lang») fra Arne[22], «Øyvinds sang» («Løft dit hoved»)[23], «Marits vise» («Holder du af mig») [24], «Dans, ropte felen» og «Bård skolemesters vise» («Elsk din næste») fra En glad gut. «Det første mødets sødme» og «Jeg vil værge mitt land» er fra Fiskerjenten. Det er nok å ta av, som «Prinsessen», «Søvnens engler» («Da barnet sov in») og «Salme II» («Ære det evige forår»). I 1870 kom også den episke syklus Arnljot Gelline som bl.a. inneholder det mangebunnede og fint formede diktet «Arnljots længsel mof havet».

Signalfeide 

Til å begynne med støttet Bjørnson offentlig Frankrike i krigen mot Preussen i 1870–71. Men etter hvert signaliserte han et skifte i sin sympati. Etter krigen ga han i 1872 uttrykk for sitt nye standpunkt under en vennefest i Danmark til minne om den nylig avdøde Grundtvig. Bjørnson var kommet til at Tyskland sto Norden nærmere enn Frankrike, og at Norden derfor burde orientere seg mot seierherren, Tyskland. Dette ble ikke forstått i Danmark, og Bjørnson kom på kant med sine grundtvigianske venner. Ibsen skrev et dikt som sluttet på denne måten. «Se opp, værhanen på fløien har skiftet signaler.»[25] Bjørnson møtte også motbør i Norge, og fant det best å forlate landet for en tid.

Turnévirksomhet, medgang og motgang 

Bjørnson vant et stort ry som taler, foredragsholder og oppleser. Allerede i 1869 kom han så langt nord som til Finnmark, og det tok mer og mer av. Han turnerte ikke bare i Norge, men også i nabolandene. Det gledet ham stort å erfare at hans diktning var kjent og avholdt. Men hver gang han vendte tilbake til Christiania, fornemmet han motvilje og kjølighet. Tilsynelatende var han suveren, men under overflaten var han ytterst sårbar. Han opplevde til tider direkte personforfølgelse. Dette kommer tydelig fram i diktet «Nej, hvor blir du dog af?» fra 1872. Han føler seg motarbeidet og omgitt av løgn, og fortviler over at hans «digtningens slot» blir vrangtolket, nedvurdert og gjort til et uttrykk for «selv-dyrkelsens mudder-pøl blot». Samme år døde hans «første Dagny».[28]I dødsannonsen skrev Bjørnson: «Vor deilige lille Dagny døde igår. Karoline og Bj.Bjørnson.»

Dengang var det uvanlig å ordlegge seg slik i en dødsannonse, og Bjørnson sparte hele sitt liv på et anonymt brev han etterpå mottok, der det stod at han måtte være tvers igjennom «forløyet» når affektasjonen fulgte ham helt til datterens dødsleie - man skulle jo nærmest tro hun var danserinne når det var nødvendig å fremheve hennes «deilighet»! Dette brevet såret og forarget Bjørnson umåtelig.

Frivillig eksil 

Fra 1874 til 1876 var han i utlandet. Blant annet oppholdt familien seg en lengre periode i Roma. Utenlandsopphold stimulerte alltid Bjørnsons skaperkraft, og han skapte de første realistiske problemdramaene i Norden, Redaktøren og En Fallit, som ble fullført i 1875, de såkalte «signalrakettene». En Fallit setter skarpt lys på forretningsmoral, Redaktøren problematiserer presseetiske spørsmål.

Aulestad som fast base fra 1876 

I 1874 kjøpte Bjørnson Aulestad i Gausdal usett. Det kom godt med at En Fallit i utstrakt grad ble spilt, også i utlandet, for gården ble dyrere enn antatt. Fra 1876 var Aulestad hans faste hjem i Norge. Men det ble fortsatt mange og lange utenlandsopphold i årene som fulgte. [30] I 1877 ga han ut en ny roman Magnhild. Hovedpersonen lever i et uverdig ekteskap og velger å bryte ut. Bjørnsons roman kom to år før Ibsens lot sin Nora gjøre noe tilsvarende i Et dukkehjem. Han ga uttrykk for sine republikanske tanker i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay «Om Åndsfrihed», som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.

Dramaet Leonarda (1879), utløste full storm. Det ble imidlertid overstrålt av Ibsens Et dukkehjem som kom like etterpå. Det satiriske skuespillet Det nye System, kom bare få uker etter Leonarda.

Salmer. Ole Bulls død. 

På slutten av 1870-tallet var Bjørnson gjennom en religiøs utvikling. Han leste bl.a. bibelkritikk, filosofi og moderne litteratur. Dette medvirket til store omkalfatringer i hans syn på kristendommen, og det er vanlig å hevde at Bjørnson gjennomgikk en religiøs krise. Han fjernet seg fra dogmene, oppfordret til fri tenkning og kom i feide med kirke og teologer. Dette kostet ham både venner og lesere. Berømt er hans foredrag «Om at være i Sandhed» (1877). Sannheten er en frigjørende kraft, og oppfordringen lyder: «Prøv at være sande, snak helt ud hvadsomhelst, I bliver ikke værre ved det, men meget bedre, og den, I snakker til, hjelper I, selv om han forarges. Han faar Tanker, han hidtil ikke har havt, og han faar Mod.»

Det er i denne perioden han skriver sine tre «Salmer». Han gikk styrket ut av den religiøse striden, og tapte ikke sin Gudstro: «Å, men vær, hvem du vil; / ti jeg ved, du er til /som det evige rop, i min sjel – det er dig –» (Salme III). Salme II slutter slik:

Bland dig i livs-fryden, du, som fik være / blomst i dens vår.nyde et døgn til det eviges ære / i menneskekår; yde din skjærv / in til det eviges hværv,liden og svag / ånde et eneste drag / in av den evige dag.

Gerhard Gran skriver på denne måten om Bjørnsons utvikling: «hans horisont havde udvidet sig, han aandede under en høiere himmel med færre fordomme og større rettfærdighed og forstaaelse.» [32]Da Bjørnson utga sine Digte og sange på nytt i 1880, var samlingen supplert med nye dikt, bl. a. de tre salmene.

Bjørnson var på foredragsturne da meldingen om Ole Bulls død nådde ham i august 1880. Han avbrøt straks for å være til stede ved gravferden, der han holdt en minneverdig tale.

Til Amerika 

Talen ved Ole Bulls gravferd resulterte i at Bjørnson ble invitert til Amerika som gjest hos Ole Bulls enke og hennes familie i Boston. Der ble han imidlertid ikke lenge. Han dro snart ut på en større foredragsturne i Midtvesten der han fikk møte norsk-amerikanere. Han fikk innsyn i samfunnsforholdene og opplevde et religiøst trangsyn som overgikk det han kjente til hjemmefra, men han møtte også religiøs åpenhet og toleranse.

Tilbake i Norge. Wergelandtalen

Under det åtte måneder lange Amerika-oppholdet tiltok hjemlengselen. Han savnet kone og barn, og hans grunnfestede fedrelandskjærlighet ble utdypet. Dette kom blant annet til uttrykk i den berømte Wergelandtalen i Kristiania 17. mai 1881. Etter hissig strid var han valgt til å tale ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass. Dette ble oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk. Til tross for regnværet den dagen strømmet folk til i enorme mengder. Til og med på taket av den nærmeste universitetsbygningen var det folk. Han la vekt på å vise Wergeland som den store såmannen, og sa blant annet dette:

«Wergeland var i vor Barndom vor eneste literære Kjærlighed og siden altid vor dybeste, og det var af ham, vi først lærte at elske Fædreland og Frihed, og det igjennem at elske ham.»

Om å leve i kamp 

I ett av sine dikt skrev Bjørnson: «Jeg levde mere end jeg sang»[35] I et brev fra 1881 skrev han at han trivdes med å leve i kamp. «Uhyre morsomt! Kamp i hvær eneste ting; jeg trodde aldrig, at jeg i min tid skulde få opleve et sådant alminneligt slagsmåls-paradis». [36] Han skriver fortellingen Støv som ble trykt i første hefte av Nyt Tidsskrift, redigert av Ernst Sars og Olaf Skavlan. Men det ser ut til at han måtte ut av landet for å komme videre med dikterplanene, og høsten 1882 dro han til Paris.

Utenlandsopphold 1882-87

En hanske

Det synes å være et mønster i Bjørnsons arbeidsform at han måtte reise utenlands for å få diktet. Hjemme var det så mye annet som opptok ham, mens ute fant han likesinnede. Han bodde i Paris i fem år, fra 1882-87. Her bodde også Jonas Lie, som han jevnlig hadde kontakt med. Somrene tilbrakte han gjerne i Schwaz i Østerrike.

Bjørnson hadde mange planer, men det første arbeidet han fullførte, var et sosialrealistisk drama, En Hanske, i 1883. Det går rett inn i tidens sedelighetsdebatt. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner, og lar det framstå en ung kvinne, Svava, som modig forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir dypt ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid», ja, at han endog forsvarer det. Da kyler hun sin hanske i ansiktet på ham (til slutt i annen akt). Enda verre blir det da det går fullt opp for henne at heller ikke hennes far, som hun alltid har trodd så godt om, har et tvilsomt rulleblad. Slutten åpner imidlertid for forsoning. Ingen teaterdirektør ville sette opp stykket, og Bjørnson skrev de to siste aktene fullstendig om og skjerpet tendensen, samtidig som han la helheten nærmere opp til lystspillet. Hansken kastes i denne versjonen til slutt i siste akt, og ingen forsoning er å øyne. I denne form gjorde stykket lykke på scenen. Første oppførelse fant sted i Kristiania 1886. En Hanske ble også oppført i Bergen, København, Stockholm og Helsingfors. Den omarbeidede versjonen ble imidlertid aldri trykt i dikterens levetid. Det ble derimot den første versjonen som har mer menneskelig dybde, men som i liten grad er blitt oppført.

På høyden som dramatiker 

Allerede høsten 1883 utkom Over Ævne I. Det tar opp brennbare religiøse spørsmål, og kan sies å peke fram mot det åndelige klimaet på 1890-tallet. Stykket kan leses på flere måter og reiser store spørsmål. Er det kristendommen i seg selv som er over evne? Er troen på underet forførerisk og farlig? Stykket inneholder masse sprengstoff.

Over Ævne I har ry som Bjørnsons beste scenearbeid. Det hadde urpremiere i Stockholm i 1886, men i Norge ble det ikke spilt før i 1899. Det var dikteren selv som hadde regien på det nyåpnede Nationaltheatret, der hans sønn, skuespilleren Bjørn Bjørnson, var teatersjef og Johanne Dybwad spilte Klara Sang.

Skuespillet som består av to akter, er ikke minst i slekt med den klassiske hybris-tragedie, om mennesket som av overmot/hybris vil overskride de grenser som er satt for det, altså det som gjerne kalles å ville friste Gud. Dramaet bygger seg opp til ekstatiske høyder. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann, den edle presten Sang, ber inderlig om det, griper om seg og omfatter til slutt både tvilende og troende. Spenningen er åndeløs da Klara mot slutten av akt to virkelig reiser seg og går sin mann i møte, og presten omfavner sin hustru. Men katastrofen/antiklimaks inntrer umiddelbart. Som slått av lyn, rammes de begge. Det hele var en fysisk og åndelig overanstrengelse, og svaret er døden. Publikum etterlates i betagelse og fylt til bristepunktet av spørsmål. Professor Gerhard Gran som opplevde premieren, skriver: «Det er den eneste gang jeg har vært i teatret, hvor et fuldtallig publikum i sin sterke grebethed ganske glemte at løfte en haand til applaus.»

Over Ævne I overbeviste Ibsenbeundrere som Georg Brandes og Gunnar Heiberg. Den første har uttalt: «Bjørnson har aldrig skrevet noget bedre skuespill – Ibsen heller ikke».[38] Francis Bull skriver: «de to aktene som stykket består av rommer en menneskeviten og følelsesfylde, en tankedybde og kunstnerisk rikdom som sikrer dem rang blant det største i det 19.århundres dramatikk.» [39] Både i samtid og ettertid har lekfolk og teologer ivrig diskutert Bjørnsons over-evne-problematikk, og teologen Jon Nome (1904-1980) har utgitt en avhandling om emnet.

Den problematiske romangenren 

Den omfangsrike romanen, Det flager i byen og paa havnen kom i 1884. Her legger han i dikterisk form fram sine tanker om nedarvede egenskaper og muligheten til å kultivere dem gjennom bevisst påvirkning, især gjennom opplæring og utdannelse. Romanen er i store partier fengende, frisk og morsom, men også ujevn.

Tilbake på Aulestad

Ekteparet hadde 6 barn:
Bjørn (1859–1942)
Einar (1864–1942)
Erling (1868–1959)
Bergliot (1869–1953), gift med Sigurd Ibsen
Dagny (1871–1872)
Dagny Bjørnson (1876–1974)

Fra 1887 og til han døde, bodde han på Aulestad i sommerhalvåret, men i vintermånedene reiste han gjerne ut en periode, til Italia, München eller Paris. I 1887-88 dro han på turne i Norden med foredraget «Engifte og mangegifte». På samme tid førte han kamp mot Arne Garborg om målsak, kom i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidro han til å splitte partiet Venstre. Fra 1889 hevdet han konsekvent Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige. I begynnelsen av 1890-årene var han så politisk aktiv at det ble mindre tid til diktning.

På guds veje. Noveller og skuespill 

Et par år etter at han var kommet tilbake igjen til Norge, utkom den vakre og bemerkelsesverdige romanen Paa Guds veje (1889) som, liksom Det flager, kommer inn på ungdom og oppdragelse. Men først og fremst handler den om religiøse motsetninger og toleranse. Allerede i kapittel en anes spørsmålet: Hva vil det i bunn og grunn si å vandre på Guds veie? Sentralt i den tette komposisjonen står en prest og en lege som har kjent hverandre fra skoledagene. Det er presten som får siste ord og formulerer toleransebudskapet: «Der bra folk går, der er guds veje!» Samme år kom den fornøyelige komedien Geografi og kjærlighet som fra første stund har vært en scenesuksess. I 1894 utga han en samling av noveller med overveiende didaktisk preg.

Av senere arbeider for scenen kan nevnes Over Ævne II (1895), den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904).

Mot dødsstraff og for fredssak

Bjørnson var hele livet en motstander av dødsstraff [41], og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer opptatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. (Jf. oratoriet Fred). Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900.

«Fredstankerne vedblev [...] for Bjørnson at gi grundlaget for hans syn på unionspolitikken, og for dem ofret han så meget av sin tid og sin popularitet at det kom som en velfortjent belønning da han i sine senere år blev medlem av den norske stortings Nobel-komité til utdeling av fredsprisen.»

Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans imponerende engasjement for slovakerne. Han var først ute med å tale deres sak, møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa. Og slovakerne ærer hans minne den dag i dag.[43] Bjørnson engasjerte seg også sterkt i Dreyfus-saken, til fordel for den uskyldig dømte franske hæroffiser Alfred Dreyfus. Bjørnson opplevde, som ovenfor nevnt, selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er dem som mener at han burde hatt en fredspris.

Åpningen av Nationaltheatret i 1899 

I forbindelse med åpningen av Nationaltheatret i 1899, fikk Bjørnson stor hyllest. En sammensatt Holberg-forestilling var komponert for første aften, annen aften var det Ibsens En folkefiende og tredje aften sagadramaet Sigurd Jorsalfar av Bjørnstjerne Bjørnson med Edvard Griegs musikk som sto på programmet. Senere samme år gikk Over Ævne I over scenen for et grepet publikum.

Bjørnson og unionsoppløsningen i 1905 

I 1905, idet Norge skulle velge statsform etter unionsoppløsningen, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge. Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.

Bjørnson i landsmål-konflikten 

Bjørnson interesserte seg sterkt for spørsmålet om hvordan norsk skriftspråk skulle utvikles. Han hadde siden tidlig ungdom arbeidet for norsk talemål på norske scener og fikk støtte av sin gamle skolekamerat fra gymnaset, A. O. Vinje. Han hadde stor sympati med Ivar Aasens innsamlingsarbeid, men han mente lenge at utviklingen måtte følge Knud Knudsens moderate linje. Senere distanserte han seg fra Knud Knudsen. En viktig grunn til hans syn i språkspørsmålet, var nok at norsk litteratur hadde et stort marked i Danmark. Han skulle komme til å bruke harde skyts mot det såkalte maalstrævet, dvs. Aasens, Vinjes og Garborgs landsmåls-linje. Riksmålet skulle etter Bjørnsons mening være det offisielle språk i Norge. Dette var årsaken til at han grunnla den språkpolitiske organisasjonen Riksmålsforbundet, i 1907.

Siste dikteriske bragder 

Bjørnsons siste skuespill, Naar den ny vin blomstrer (1909), er et livsbejaende scenestykke som fremdeles er populært. Hans siste bedrift som lyriker er kantaten til 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel. Den er datert 29. desember 1909. Det Kongelige Selskap for Norges Vel ble stiftet i 1809, og arbeidet blant annet for at Norge skulle få eget universitet. Ved en av stifterne, grev Herman Wedel-Jarlsbergs, snarrådighet fikk landet eget universitet i 1811. Selskapet skulle vise seg å få mye å si også i årene etter 1814, da landet skulle gjenoppbygges materielt og kulturelt etter dansketiden. I sitt hyllingsdikt valgte Bjørnson, med god grunn, å gå i meningsfylt dialog med regnskildringen i Wergelands «Skaaltale for et godt Aar for Norge», når han skildrer regndråper som synger og danser og gir vekst til et tørstende landskap (dvs. Norge fra 1809 og framover):

Og så kom regnet –ikke med torden og styrtende skrål,som var et hærverk dets eneste mål. Nej, i det spinkle og vare begynnendehørtes melodisk og småmuntert nynnende -som til en dans. Og føræn en sanset det,mere kom til, og så sang det og danset det.[...] Men under sin jubel slet intet de glemmede hører den sagteste klagende stemme,og frælser det usleste græsstrå i klemme,går in i det innerste hjærteblads gjæmme,og ned, hvor de tynneste rottrævle-fingresig tørstig og bleke om jordklumpen slingre.

I et ettertidsperspektiv kan det hevdes at også Bjørnson selv med sitt totale livsverk bidro til å skape vekst i det norske samfunnet.

Bjørnsons død og begravelse

Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april1910 i Paris. Professor Johan Aarli ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, har gått inn i Bjørnsons sykehistorie, som mot slutten av livet omfattet diagnosene angina pectoris, tromboflebitt i høyre bein, vaskulært insult og venstresidig lammelse. Bjørnson ville til Paris for å få behandling, og ble fraktet dit i den danske kongens jernbanevogn. Han ble mottatt som den franske republikkens gjest, og på hotell Wagram ble det opprettet en sykestue for ham. Behandlingen han ønsket, var elektroterapi - dengang en moteretning - hos legen d'Arsonval, til tross for at Bjørnsons venn, distriktslegen hjemme, påpekte at dette var ren bløff. d'Arsonvals elektriske kur kunne da heller ikke hjelpe Bjørnson.

Hans døde legeme ble hentet til København i kong Haakon VIIs salongvogn og ble fraktet hjem med panserskipet «Norge» – for Bjørnson hadde ønsket å komme «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge». Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Kristiania 3. mai 1910 under enorm deltakelse.

Bjørnson i samtid og ettertid

Som dikteren Henrik Ibsen og politikeren Johan Sverdrup tilhørte dikterpolitikeren Bjørnson det andre slektleddet som bygde Norge etter 1814. Han var en av dem som bidro mest aktivt til å prege utviklingen etter 1850. Edvard Beyer oppsummerer Bjørnsons betydning på denne måten i Norges litteraturhistorie: «Han var politiker, folkelærer, redaktør og teatersjef, rådgiver og hjelper for kjente og ukjente, nasjonal samvittighet, forkjemper for internasjonal rett og fred. [...] Fra først til sist var han i pakt med store folkegrupper og dyptliggende tendenser i den historiske utvikling. Og han hadde en forgjenger i Wergeland, som hadde etterlatt seg et tomrom og skapt et forbilde Bjørnson vedkjente seg fra første ferd.»[48]

Fortsatt aktuell 

Mye har forandret seg i Norge og i verden siden Bjørnsons tid, men mange av de sakene han brant for, er minst like aktuelle i dag som i hans samtid, så som fredssak, ytringsfrihet, religiøs toleranse, likeverd mellom kjønnene og menneskerettighetsspørsmål.

Stilfornyer 

Som skribent var Bjørnson en fornyer av prosastilen; det er kanskje ikke like lett å se i dag som i hans samtid, rett og slett fordi hans parataktiske, talemålsnære stil ble normgivende. Bondefortellingene har feilaktig fått ord på seg for å være ren idyll. Kanskje er det noe å lære av innvandrerungdom som med stor interesse leser og kjenner seg igjen i dem?

Folkekjær lyriker og 'sanger' 

Bjørnson var kanskje især sangeren blant våre lyrikere. I tillegg til nasjonalsangen skapte han mange andre sanger som folk flest har et forhold til og kan. En grunn er at Bjørnsons sanger tidlig ble innlemmet i det norske - og nordiske - standardrepertoaret gjennom skolens sangbøker.

Forsømt dramatiker 

Bjørnsons dramatikk ble jevnlig spilt både i Norge og i utlandet i hans levetid, men har hatt en varierende skjebne gjennom 1900-tallet. Ingen av de store institusjonsteatrene i Norge hadde hans dramatikk på spilleplanen i Bjørnsonåret 2010.

I Aftenposten 30. april 2010 skriver Therese Bjørneboe at «det er vanskelig å vurdere kvaliteten og potensialet i dramatikk som ikke blir spilt». Hun henviser til Bjørnsonforskeren Arnfinn Aaslund som med utgangspunkt i nye oversettelser av Bjørnsons skuespill til italiensk, har påpekt at Bjørnson anses som en interessant dramatiker i Italia, mens norske teatre ligger under for uheldig mytedannelse.

Hvert år siden 1992 avvikles den internasjonale Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset.

Kilde:

Wikipedia, no.wikipedia.org, 07.12.2011, http://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnstjerne_Bj%C3%B8rnson

Alle tilknytninger

Medvirket i

Verk av Bjørnstjerne Bjørnson