Leif Juster

Liv og arbeid

Juster ble født i Sagveien 23D, tredje etasje. Hans far Just Nikolai Nilsen var formann på Sagene brannstasjon som lå inne i bakgården på Hjula Veverier. Juster var gift med Tullik, som også var hans sekretær og regnskapsfører. Ved starten av skuespillerkarrieren tok han navnet "Just-Nilsen", men ble tvunget til å bytte på slutten av 1930-tallet, og tok det konstruerte navnet "Juster".

Debut og elevtid

Leif Juster debuterte i Victor Bernaus Chat Noir høstrevy 1930, i rollen som Kong Haakon. Året etter ble han elev ved Oslo Nye Teater, hvor han fikk kontrakt etter elevtiden. Parallelt med elevskolen leste han privat hos Alfhild Stormoen. Etter å ha prøvespilt for Oslo Nye Teaters sjef Ingolf Schanche, fikk han rollen som 70 år gammel butler i Teaterblod i 1931. På rollelisten sto for øvrig kjente navn som Agnes Mowinckel, Bertha Ræstad og Lillebil Ibsen.

Tilbake til revyen

I januar 1934 vendte han tilbake til Chat Noir i sangfarsen George Washington jr. og På asfalten, før han ble med Victor Bernau til Scala Teater. I revyen Det lysner litt spilte han blant annet sammen med Jens Book-Jenssen. Hans virkelige gjennombrudd hos kritikerne kom i Chat Noir-revyen Brøl Oslo i 1936. Her deltok også framtidige store navn som Arvid Nilssen, Ernst Diesen og Kari Steen (senere Kari Diesen). Revyen skulle gå 267 ganger før den ble tatt av plakaten. I 1937 hadde han en fremtredende posisjon i ensemblet som spilte åpningsforestillingen Opp med teppet i Chat Noirs nye teaterbygning i Klingenberggaten. En forkortet versjon av forestillingen (Teppet er oppe) ble spilt sommeren og høsten 1937, med enkelte av de samme skuespillerne, blant annet Juster. Senere ble det den musikalske revyen Si det i toner og storsuksessen Sol i Høiden, som gikk 150 ganger våren 1938. I 1939 deltok Juster i teatrets versjon av operetten Dollarprinsessen. I Norrønafolket vil fare, senere samme år, var han sinna mann og dum konstabel. I Tenk på noe annet, med premiere i januar 1940, opptrådte han med glansnummeret Swing-dilla. Justers siste Chat Noir-revy på mange år ble Orfeus i undergrunnen, høsten 1940.

På siste halvdel av 30-tallet spilte han ofte den lange og rare i trespann med de korte og runde kollegene Einar Rose og Victor Bernau. Samarbeidet med Ernst Diesen slo godt an blant publikum, og duoen gikk under navnet Just og Dust. Juster hadde en del sangnummer i revyene, men spilte oftest endimensjonale karakterer som var dumme eller sinna.

Teaterstreik og Grini-opphold 

Våren 1941 ble norske skuespillere tatt ut i streik, i protest mot at kolleger ble presset til å fremføre nazistisk propaganda på radio. De som nektet å fremføre nazistenes materiale, mistet retten til å opptre på enhver scene i landet. Streiken varte i fem uker. Juster var skuespillernes tillitsmann på Chat Noir, og en av dem som ble fengslet på Grini fangeleir i Bærum. Han slapp ut igjen i juli 1942.

Edderkoppen teater

I 1941 ble han oppfordret av Henry Gleditsch om ta over som direktør for Søilen Teater. Gleditsch hadde takket ja til sjefsposten ved Trøndelag Teater. Juster overtok teatret i januar 1942, og døpte det om til Edderkoppen teater. Juster ble nå teaterdirektør, regissør og skuespiller på det som skulle være et revy- og operetteteater. Første revy ble Saker og ting høsten 1942. Flere av tidens mest populære revynavn ble tilknyttet Edderkoppen, blant annet Ernst Diesen, Kari Diesen, Arve Opsahl og Rolf Just Nilsen. Senere kom andre revyartister til som Lalla Carlsen, Dan Fosse, Willie Hoel og Arvid Nilssen. Leif Juster knyttet også til seg en rekke navn som var kjent fra seriøse roller, blant andre Liv Dommersnes, Henki Kolstad, Tor Stokke, Inger Marie Andersen og Frank Robert.

I 1945 flyttet teatret fra Keysers gate til dagens lokaler på St. Olavs plass. En av de største suksessene i norsk teaterhistorie hadde premiere i 1950, da Arne Svendsen og Bias Bernhofts farse Bare jatt me'n ble urfremført. Nærmere 800 forestillinger senere ble farsen omskrevet og filmatisert som klassikeren Fjols til fjells.

Tung gjeld førte til nedleggelsen i 1967. Lokalene ble overtatt av Einar Schankes og senere Tom Sterris ABC-teatret. På 2000-tallet ble et nytt Edderkoppen teater etablert på samme sted, og huset er fremdeles arena for revyforestillinger.

Oslo Nye og pensjonalder 

Etter at Edderkoppen ble nedlagt, ble Juster engasjert av Oslo Nye Teaters nye sjef Toralv Maurstad, som samlet de beste humorkreftene i landet til sitt nye ensemble. Stakan i Dario Fo-stykket Erkeengler jukser ikke var hans første oppgave på Oslo Nye, senere ble det flere roller i lavmælte komedier. Etter pensjonsavgang i 1980 var han frilanser, men stadig tilknyttet teatret. I 1981 hadde han stor suksess sammen med Wenche Foss i den mollstemte Sensommer. Han gjorde sin siste rolle på Oslo Nye i 1987. På 1980-tallet vendte han flere ganger tilbake til Chat Noir, hvor han deltok i revyer i regi av Dag Frøland og Einar Schanke.

Kjente nummer

Flere sketsjer og sanger fra Leif Justers karriere er blitt klassikere i norsk revytradisjon. Dette gjelder blant annet den kjente revymonologen «Mot normalt» fra 1954, skrevet av Fridtjof Granli, hvor Juster harsellerte over værmeldingen og udødeliggjorde normalbegrepet for en hel generasjon nordmenn. I tospann med Ernst Diesen parodierte han norsk språkstrid og samnorsk på 1950-tallet i Skolesketsjen, Juster og Einar Rose gjorde senere Prammen og madammen i 1964. Gerhardsen-sketsjen, skrevet av Dag Frøland, hvor Juster reflekterer over hvordan humor har forandret seg, vakte stor jubel i Chat Noir-revyen Sånn er det blitt i 1971.

Radio og fjernsyn 

Leif Juster var en hyppig brukt gjest i underholdningsprogrammer på radio og fjernsyn, og mange hans mest kjente nummer er tatt vare på for ettertiden. Sketsjene om Prammen og madammen og Mot norrmalt dukker fremdeles opp i kavalkader og arkivprogrammer. Hans 70-årsdag i 1980 ble feiret med en stor festforestilling, sendt på NRK Fjernsynet. På denne forestillingen gjorde Kari Diesen sitt store comeback i rampelyset etter mange år med personlige problemer, og Justers nevø Rolf Just Nilsen gjorde en av sine siste opptredener i fjernsynet før han døde.

Filmskuespilleren 

Leif Juster debuterte som filmskuespiller i 1934, og en del av hans filmer regnes som norske klassikere. Blant de mest kjente er: Den forsvundne pølsemaker, Fjols til fjells, Bustenskjold, Bussen, Freske fraspark, Mannen som ikke kunne le, Balladen om mestertyven Ole Høiland, Flåklypa Grand Prix og Bryllupsfesten. Leif Justers siste opptreden på film var som bitter sykehjemspasient i den norske kortfilmen Jakobsen (1993).

Juster mottok en rekke priser og æresbevisninger. Noen utvalgte:

• Kongens fortjenstmedalje i gull (1957)
• Leonardstatuetten (1969)
• Oslo bys kulturpris (1978)
• Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden (1980)
• Amandas hederspris (1991)
• Kommandør av Kunstnerforeningen
• Redningsselskapet og Røde Kors' æresnål
• Æresmedlem i Norsk revyforfatterforening
• Æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund

KILDER:

20 år med Edderkoppen 1942 - 1962.

Bang-Hansen, Odd: Chat Noir og norsk revy. J. W. Cappelens forlag. Oslo 1961

Norsk Dramatikeres forbund, researchmateriale til boken Ord / Kjøtt. Norsk scenedramatikk 1890 – 2000  av Ivo de Figueiredo, 12.03.2013

Oslo Nye Teaters repertoardatabase. Giver: Oslo Nye Teater. Importert til Scenewebdatabasen 11.09.2011

Wikipedia, no.wikipedia.org, 13.02.2012, http://no.wikipedia.org/wiki/Leif_Juster 

• Edderkoppen Teater - Teatersjef (fra 1942 til 1966)

• Oslo bys kulturpris 1978 - Oslo bys kulturpris
• Leonardstatuetten 1969 - Leonardstatuetten
• Leonardstatuetten 1969 - Leonardstatuetten